Vinlandskartet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Vinlandskartet, en forfalskning, som fremstår som det er fra første halvdel av 1400-tallet.

Vinlandskartet er et verdenskart som blant annet viser de østligste delene av Canada. Kartet har blitt hevdet å være fra 1400-tallet, men forskerne har vist at det er en senere forfalskning; det er blant annet foretatt undersøkelser av blekket og karbondateringer av pergamentet for å bestemme alderen, som viser at det er fra 1900-tallet.[1]

Kartet[rediger | rediger kilde]

Kartet har en størrelse på 28 × 40 cm. På kartet står det i øvre venstre hjørne i oversettelse: «Ved Guds vilje, etter en lang reise fra øya Grønland sørover mot de mest fjerntliggende deler av det vestlige havet, ved seiling sørover i isen, oppdaget Bjarni og Leif Eriksson et nytt land, ekstremt fruktbar endog med vinstokker, … øya kalte de Vinland». Kartet viser helt i vest et landområde oppdelt av to fjorder. Det kan være Baffinøya, Labrador og Newfoundland som er vist.

Kartet var i privat eie til det ble solgt til Yale University i 1957.[2] Det er nå plassert i Beinecke Rare Book and Manuscript Library ved Yale University.

Kartografiske dateringer[rediger | rediger kilde]

Bygd på kartografiske, palaeografiske og språklige analyser, ble kartet antatt å være tegnet med grunnlag i to forskjellige prototyper omkring år 1440.[3] Det har vært gjettet på at kartet kan ha blitt tegnet i Basel i Sveits under den katolske kirkens konsil, da prester fra hele den kristne verden møttes.[4]

Det har vært antatt at kartet bygger blant annet på et kart laget av Andrea Bianco i 1436. John Paul Floyd oppdaget at kartet ikke bygget på Biancos originale kart, men fra et trykt faksimilekart laget i 1782. Floyd oppdaget at feil i 1782-kartet ble gjentatt i Vinlandskartet. Han kunne ikke finne de samme feilene andre steder.[5]

Dateringer av pergamentet[rediger | rediger kilde]

Karbondateringer, såkalte C-14-dateringer, utført av Douglass Donahue, Jacqueline Olin og Garman Harbottle, tidfestet pergamentet til år 1434 med et standardavvik på 11 år. Det er da 95 prosent sannsynlighet at pergamentet er fra perioden 1412–1456.[6] Det ble funnet forurensing i prøven fra nedfall fra prøvesprengninger i perioden 1950–1963, men dette ble fjernet. De understrekte at dateringen var av pergamentet, og ikke av kartet.[4]

Dateringer av blekket[rediger | rediger kilde]

Blekket er undersøkt av Walter C. McCrone.[7] Blekket inneholder betydelige mengder titanoksid (TiO2-anatase) og de svarte fargepigmentene besto i det vesentlige av karbon fra sot. Anatasen ble vist å ha en partikkelstørrelse (cirka 0,15 μm) og en svært smal partikkelstørrelsesfordeling som er karakteristisk for syntetiske produkter fra rundt 1920 og fremover, og ikke i naturlige utvalg. Tilstedeværelsen av betydelige mengder av anatase i blekket ble bekreftet senere av andre forskere.[1] En av diskusjonene siden, har vært om det finnes steder der denne fordelingen av titanoksid opptrer i naturen. Det er også vist til at titanoksidkrystallene i blekket er mer avrundede enn det som finnes i kommersielle produkter.[8] Anatase er riktignok funnet i ekte arkeologiske gjenstander mye eldre enn kartet.[9]

Flere forskere ha argumentert for at kartet kan ha blitt forurenset veldig lokalt, siden McCrone bare kunne ta noen få tester. Bruk av ny teknologi viste i 2018 at titan var til stede over hele kartet der det ble brukt blekk.[10][11]

Den 1. september 2021 offentliggjorde Yale University en offisiell uttalelse som fastslo at kartet uten tvil var forfalsket.[12]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Julie Haugen Egge (3. oktober 2021). «Mener historisk kart fra vikingene er forfalsket med vilje». NRK. Besøkt 3. oktober 2021. «Dokumentet ble ansett for å være nok et bevis på at vikinger hadde oppdaget kontinentet før Christofer Columbus kom seilende. Men gjennom tiden har det historiske kartet gått fra å være berømt til å bli beryktet: Er det ekte vare? Svaret er nei. Kartet er falskt, og det er til og med gjort med vilje, konkluderer amerikanske forskere. Nye analysemetoder avslører at kartet er langt fra så gammelt som først antatt.» 
  2. ^ P. Saenger, ‘Vinland Re-read’, Imago Mundi, l, 1998, side 199–202, og K. Seaver, Maps, Myths, and Men: The Story of the Vinland Map, Stanford, CA, 2004.
  3. ^ Robin J. H. Clark: Raman Microscopy as a Structural, Analytical and Forensic Tool, Chemistry in New Zealand January 2011.
  4. ^ a b Donahue, D. J.; Olin, J. S.; Harbottle G. (2002): «Determination of the Radiocarbon Age of Parchment of the Vinland Map» i: Radiocarbon 44, s. 45–52.
  5. ^ Clemens, R. (2019). Acquisition, Collaboration, Teaching: The Role of the Beinecke Library in Driving Research, 39, side 3–18.
  6. ^ Beregnet som middelverdi pluss og minus to standardavvik med forutsetning om normalfordeling.
  7. ^ Walter C. McCrone (1988): The Vinland Map, Anal. Chem. 60, side 1009–1018
  8. ^ Walter C. McCrone & Lucy B. McCrone (1974). "The Vinland Map Ink". Geographical Journal. 140 (2): side 212–214.
  9. ^ Edwards, Howell GM. "Analytical Raman Spectroscopy of Inks." (2018): side 1–15.
  10. ^ Clemens, R. (2019). Acquisition, Collaboration, Teaching: The Role of the Beinecke Library in Driving Research, 39, side 3–18.
  11. ^ Richard Hark (21 Sep 2018). The Vinland Map Rediscovered symposium (recorded livestream). Mystic Seaport, CT: Mystic Seaport. Retrieved 22 Sep 2018.
  12. ^ Mike Cummings (1. september 2021). «Analysis unlocks secret of the Vinland Map — it’s a fake». Yale University. Besøkt 3. oktober 2021. «The Vinland Map, once hailed as the earliest depiction of the New World, is awash in 20th-century ink. A team of conservators and conservation scientists at Yale has found compelling new evidence for this conclusion through the most thorough analysis yet performed on the infamous parchment map.» 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]