Vingt-quatre Violons du Roy

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Jean-Marie Leclair, en av orkesterets betydelige musikere
Jean-Féry Rebel, framstående musiker i orkesteret

Vingt-quatre Violons du Roy (moderne fransk: Vingt-quatre Violons du roi, «kongens 24 strykere»; etterhvert med tilnavnet La grande bande) var et berømt strykeorkester ved det franske kongehoffet som eksisterte mellom 1626 og 1761.

Historie[rediger | rediger kilde]

Orkesteret ble grunnlagt av Ludvig XIII av Frankrike i 1626. Som en del av Musique de la Chambre spilte det en viktig rolle under festivitasen og de offentlige arrangementene i Versailles. Ved behov kunne de utvides med blåsere fra Grande Ecurie, et orkester som hovedsakelig ble brukt under friluftsarrangementer og ved militære anledninger, eller de kunne opptre med operaorkesteret.

Medlemmer av Vingt-quatre Violons måtte kunne vise til plettfri vandel og tilhøre den romersk katolske konfesjonen, til gjengjeld nøt de godt av privilegier som skattefrihet og bæretillatelse for kårde. God tilgang til kapital var også nødvendig da medlemskap ble kjøpt eller arvet. Medlemmene kalte seg Violon du Roy («kongens strykere»), lederen ble kalt Roy des Violons («strykernes konge»).[1] Kjente medlemmer var Jean-Baptiste Lully, Jean-Marie Leclair, Guillaume Dumanoir, Jacques Aubert, Jean-Féry Rebel og sønnen François Rebel.

Jean-Baptiste Lully, Surintendant de la musique instrumentale («tilsynshavende for instrumentalmusikken») og Maitre de la musique de la famille royale («musikklærer for den kongelige familien»), var ikke fornøyd med prestasjonene og disiplinen til orkesteret, og fikk i 1655/56 kongens tillatelse til å opprette et separat, konkurrerende og noe mindre orkester, Les Petits Violons de Lully. Dette fikk tilnavnet La petite bande, mens det etablerte og større orkesteret straks fikk tilnavnet La grande bande.[2]

I 1761 ble orkesteret nedlagt, hovedsakelig av finansielle årsaker. Musikerne ble fusjonert inn i Chapelle Royale som fram til da hovedsakelig hadde hatt ansvaret for kirkelige arrangementer.

Instrumentering[rediger | rediger kilde]

Quinte de violon, oppbygd som en viola pomposa

Orkesteret var delt inn i fem instrumentgrupper:

  • 6 premiers violons (førstefioliner stemt i g - d1 - a1 - e2)
  • 4 hautes-contre de violon (stemt i c – g – d1 - a1)
  • 4 tailles de violon (stemt i c – g – d1 - a1)
  • 4 quintes de violon (stemt i c – g – d1 - a1)
  • 6 basses de violon (stemt i B, – F – c- g)

De tre mellomstemmen ble spilt av bratsjer med identisk stemming, men med ulik korpuslengde (37,5 cm, 45 cm og 52,5 cm), noe som gav ulik klangfarge og volum. De seks basses de violon var stemt et tonetrinn under dagens cello, men var i store drag av samme størrelse og form. Bassgruppen kunne utvides med bassgamber. Instrumenteringen av Vingt-quatre Violons' påvirket den femstemmige strykersatsen som var fremherskende i fransk 1600- og 1700-talls-musikk, spesielt i de franske symfoniene til Jean-Féry Rebel og andre fra tidlig på 1700-tallet.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Intervju med Patrick Cohen-Akenine Arkivert 14. april 2010 hos Wayback Machine., arte.tv
  2. ^ Walter Kolneder: Das Buch der Violine. Atlantis Musikbuch-Verlag, Zürich 1972, ISBN 3-254-00026-9.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Stefan Drees (red.): Lexikon der Violine. Baugeschichte, Spielpraxis, Komponisten und ihre Werke, Interpreten. 2. opplag. Laaber-Verlag, Laaber 2004, ISBN 3-89007-544-4 (Instrumenten-Lexika 1).

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]