Vikingene i Dublin

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Stilisert kart over provinsene i Irland rundt år 1000. Vikingkontrollerte steder i rødt.

Vikingene i Dublin kom først, fra år 795, på plyndringstokt, senere gjennom kolonisering og deretter etablering av et vikingstyrt kongedømme.

Vikingtiden i Irland inndeles tradisjonelt i fire faser.[1] Den første fasen, ca 795–830, er preget av «hit-and-run». Vikingene kommer, plyndrer, og drar igjen. Den andre fasen, ca 830–902, er en koloniseringsperiode. Den kalles ofte longphort perioden etter de befestede basene som etableres og blir til byer. I den tredje fasen, ca 902–917,har maktkamper resultert i at vikingene er fordrevet fra den viktigste av de vikingstyrte byene, Dublin. I 917 reetablerer vikingene seg i Dublin, og denne fjerde fasen kalles den andre vikingetiden i Irland. Vikingene mister makten over Dublin i 1014, men byen fortsetter å være en viktig handelsby for vikingene helt frem til 1171.

Etablering av Dublin som vikingby, 830–873[rediger | rediger kilde]

Vikingtidens Dublin ligger sentralt på østkysten av Irland i et fruktbart jordbruksområde, og på grensen mellom (det vil si i utkanten av) to kongedømmer, Leinster og Sørlige Ui Neill. Elvene i området fungerer som et veinett innover i landet, og havnas sentrale plassering midt i Irskesjøen gir enkel adgang til andre vikingkolonier på de britiske øyer og kontinentet. Dublinvikingene har for eksempel tett kontakt, og i perioder felles kongsmakt, med vikingen i Northumbria (Jorvik).

Den første vikingkontrollerte festningen, 841/843[rediger | rediger kilde]

I løpet av 830-årene samles vikingen i større flåter, ledet av sterke og ambisiøse høvdinger. Vikingene reiser lenger inn i landet, de overvintrer, koloniserer, og bygger allianser gjennom å gifte seg inn i lokale slekter og la seg kristne. Politisk sett får de derfor innflytelse både som fremmede erobrere og som støtte til lokale konger gjennom deltakelse i lokale oppgjør. Omkring 841 anlegger vikinghøvdingen Torgils en festning i Dublin. Etter dette må irene betale skatt til vikingene.

«De mørke» vikingene tar kontroll, 853–873[rediger | rediger kilde]

Plasseringen av Dublin er attraktiv for ambisiøse vikingledere, og kildene skildrer to grupper vikinger med betydelige makt, og som begge ønsket kontroll over området . Kildene omtaler de først etablerte vikingene som «de lyse» og nykommerne som «de mørke» fremmede. Det er uklart hva som ligger i de to begrepene, men klart at de anvendes for å skille mellom to grupper.[2]Etter stridigheter etableres i 853 Dublin som vikingkongedømme under ledelse av nykommerne, vikingbrødrene Olaf, Ivar og Asl.

Brødrene regjerer delvis som medkonger, delvis suksessivt. I tillegg til å ha kongemakt i Dublinområdet, var Ivar og brødrene aktive i krigføring i England i flere tiår. Av brødrene er det Ivar som lever lengst, og ved sin død i 873 blir han omtalt som «King of the Northmenn of all Ireland and Britain».[3] Det er imidlertid et poeng at benevningen gjelder alle vikinger i Irland– og ikke for eksempel hele Irland. Han oppfattes som en lederskikkelse på linje med andre lederskikkelser i det politiske landskapet i Irland.

Nedgang og fall i vikingenes Dublin, 873–902[rediger | rediger kilde]

Så følger en periode med økende splid og motsetninger blant vikingene i Dublin. Ivars død åpner for en diskusjon om arverett til lederrollen, og maktkamp blant brødrenes etterfølgere. Svekkelsen av Ivarætten fører også til fornyet kamp om makten mellom «de lyse» og «de mørke» vikingene. Sist, men ikke minst bidrar maktskifter og indre splid til å gjøre vikingene mer utsatt for angrep fra de irske overkongene.

Intern strid i Ivarætten[rediger | rediger kilde]

Det oppstår ulike fraksjoner i gruppen av de mørke vikingene. På denne tiden er brødrene Asl og Olaf begge falt, mens den langt yngre broren Halvdan ankommer Dublin etter Ivars død. I 875 blir Olafs sønn Øystein drept av sin onkel, Halvdan, sannsynligvis som et ledd i maktkampen, siden kilden omtaler drapet som svikefullt.[4] Både Halvdan og Ivars sønn, Bård, omtales senere som ledere av de mørke vikingene; Halvdan i forbindelse med et slag i nordøstlige Irland,[5] Bård som den som kontrollerer Dublinområdet.[6]

Dublin ca. 900.

Bårds regjeringstid oppfattes av de irske kildene som hard. Denne tolkningen begrunnes i omtalen av hans død i 881 i to kilder. Den ene omtaler han som en despot, drept av en avdød biskop og helgen, St Cianan,[7] den andre kaller hans død et Guds og St Cianans mirakel.[8] Henvisningen til St Cianan skyldes Bårds tidligere ødeleggelse av en kirke viet denne helgenen. Bård etterfølges av sin bror Sigfrid, som blir drept av en ikke navngitt slektning i 888, og etterfølges av ny bror, Sigtrygg.[9] I 877 rapporterer kildene Halvdan død i en trefning mellom de lyse og de mørke hedningene.[10] Dette viser at det fortsatt var flere grupperinger av vikinger i Irland, og at dominansen til Ivarætten - de mørke vikingene – ble utfordret etter Ivars død.

I 893 er det oppstått ytterligere splittelse blant Dublinvikingene, med Ivars sønn Sigtrygg på den ene siden, og jarl Sigfrid, en sannsynlig slektning, på den andre siden.[11] Samtidig så oppstår en situasjon som krever tilstedeværelse i England. I Annals of Ulster sies det at saxerne vant en stor seier over de mørke fremmede i Buttington i dagens Wales.[12] I Annals of Innisfallen sies det at hedninger forlot Irland i 893, og det er sannsynlig at Sigtrygg og/eller Sigfried skulle bistå slekten i krigføring i England. Sigtrygg returnerer imidlertid til Dublin i 894,[13] der det fortsatt er politisk urolig.

Irene slår tilbake[rediger | rediger kilde]

Rivaliseringen og et klart svekket lederskap i Dublin påvirker de irske ledernes strategiske vurderinger og alliansebygging. Et eksempel er Flann Sinna, sønn av Mael Sechlainn og høykonge i Irland, som i 882 allierer seg med vikinger i et felttog mot kirkestedet Armagh i nordlige UiNeill.[14] Et annet eksempel er Flanns søster som i allianse med vikingen Ottar i 883 dreper en av sønnene til Ivars bror Asl.[15] Begge er politisk motivert: Flann trenger støtte fra vikingene for å øke sin makt i nord, drapet på Asls sønn svekker Ivarættens posisjon. Dublinvikingene slår imidlertid tilbake, og vinner over Flann og hans allierte i et slag i 888.[16]

I 896 faller tre av vikinglederne i Ivarætten: kong Sigtrygg blir drept av andre vikinger, mens Ivars sønnesønn Olaf og en annen vikingleder, Gluntradna, faller i slag mot overkongen i Ulster.[17] Bortfallet av disse lederne kom på toppen av den allerede ustabile politiske situasjonen, og hadde ødeleggende virkning på situasjonen for Dublinvikingene/ Ivarætten.

I 902 angriper en samlet hær ledet av overkongene fra Brega og Leinster, støttet av den irske høykongen, havneområdet i Dublin og fordriver vikingene. Ifølge kildene blir mange av vikingsskipene etterlatt, og midlertidige tilfluktsteder blir beleiret. Eliten i Ivarætten forsvinner dermed i ufrivillig eksil fra Irland i 902. Arkeologiske undersøkelser tyder imidlertid på at det fortsatt var vikinger i Dublinområdet etter 902. Disse innrettet seg sannsynlig ved å betale skatt til en ny overkonge.[18]

Ivarætten i eksil, 902–914[rediger | rediger kilde]

Vikingenes fall i Dublin er ialle fall delvis et resultat av intern rivalisering mellom kongsemner og splittelse i ulike politiske fraksjoner, særlig etter 896.[6] Fraksjonene viser seg også ved at de utviste vikingene deler seg i ulike grupper som reiser mot ulike mål.

Ivars etterkommere fortsetter å være aktive rundt irskesjøen. Kildene viser at de herjer i Pictland, Nord-Irland, England og på Man. I 904 var sønnesønner av Ivar involvert i to slag i Pictland, i det ene falt kong Ead av Pictland, i det andre Ivar av Ivarætten. Ailech, i nordlige UinNeill plyndres av vikinger i 904 . To sjøslag i hhv 913 og 914 beskrives i Annals of Ulster.[19] En av Ivarætten, Ingimund, omtales spesielt i the Fragmentary Annals of Ireland, der det gis en detaljert beskrivelse av hvordan han reiser fra Irland til England og får et stykke land nær Chester i gave fra den engelske dronningen.

Re-etableringen av Vikingkongedømmet Dublin, 914/917 – 1014/1171[rediger | rediger kilde]

914 markerer en ny vending i historien. En stor flåte med vikinger reiser til Watford, ved kysten av Munster, og etablerer en leir der.[20] Lederen for denne gruppen vikinger heter Ottar. Det er uklart hvem Ottar er, men en av følgende er trolig: Det kan være Ottar, sønn av Jernkne, som er omtalt som en av lederskikkelsene for «de lyse» vikingene og en konkurrent til Ivarætten. Eller det kan være Ottar av Ivarætten, som ifølge den anglosaxiske krøniken reiser/flykter til Irland fra England.[21][22]

Vekst i Waterford[rediger | rediger kilde]

I de neste årene kommer flere vikinger til Waterford, og de plyndrer kirker og lokalsamfunn i Osraige, Munster og Leinster.[23] Det at de tar med seg kuer/buskap tilbake til Waterford, viser at bosettingen er ment å vare.[24]

I 917 kommer to sønnesønner av Ivar, Sigtrygg og Ragnvald, til Irland med hver sin vikinghær. Det er uklart om disse er konkurrenter til de som allerede er i Waterford, eller om de som kom først kom for å tilrettelegge for Ivarættens retur. Sigtrygg drar til Cenn Fuait (Glynn) ved grensen mot Leinster, mens Ragnvalds ekspedisjon har vikingebosettingen i Waterford som mål.[25]

Gjenerobring av Dublin[rediger | rediger kilde]

På denne tiden er det Niall, sønn av Aed Finliath, som har arvet tronen som Irlands høykonge etter Flann Sinna. Han samler menn fra nord og sør Ui Neill og Munster og erklærer krig mot vikingene. Kampene er detaljert beskrevet i kildene, og det er mange falne på begge sider, deriblant en rekke navngitte irske adelige.[26] Det er imidlertid Sigtrygg og Ragnvald som går seirende ut at kampene, og etter dette returnerer Sigtrygg til Dublin.[27] I Chronicum Scotorum sies det at vikingene tvinger irene til å overgi Dublin.[28]

Den andre vikingtiden i Dublin[rediger | rediger kilde]

I løpet av kort tid er Ivarættens styre gjenopprettet og gamle politiske mønstre og allianser gjenoppstår omtrent som før. Bosettingsmønsteret fornyes og utvikles fra 917, muligens for å forbedre tilgang til nye handelsruter langs elvene og/eller bedre forsvaret av byen.[29] Byens posisjon som handelssentrum forsterkes.

Ivarætten forblir en ledende politiske maktfaktor i Irland frem til slaget ved Clontarf i 1014. Etter dette er det den irske høykongen, Brian Boru, som representerer den politiske elite.

Dublin fortsetter imidlertid å være en viktig handelsby for vikingene helt frem til byen i 1171 ble erobret av Dermot MacMurrough, konge av Leinster og støttet av engelske normannere.[30]

Kildemateriale[rediger | rediger kilde]

Manuskript Ulster annalene 500–1000AD

Tekstene viser at vikingene hadde politisk innflytelse, på samme måte som andre ledere i Irland. Videre viser de at vikingene og irene inngikk allianser og samarbeidet der dette var politisk tjenelig. De viser også at det var flere grupperinger av vikinger som opererte i Irland, men at Ivarætten var den mest prominente av disse.

Det samtidige kildematerialet knyttet til vikingenes aktiviteter på De britiske øyer er nedtegnet av irer og anglosaxere, og det absolutt bredeste datagrunnlag er irsk. En grunn til dette er den forholdsmessig større gruppen skrivekyndige/lærde i Irland sammenlignet med for eksempel England.[30] Vikingene hadde ingen tradisjon for skriftlig dokumentasjon, slik at det bevarte materialet er preget av at betraktningene er belyst fra en side; den til de som blir angrepet og kolonisert.

Generelt er nedtegnelsene preget av å være korte og faktaorienterte og de språklige virkemidlene nøkterne. I store slag tallfestes antall falne, men forskerne heller til at tallene ikke skal tas bokstavelig men som en indikasjon på omfang. Kildene viser at irske konger, biskoper og adelsmenn er aktive i slag, og de som faller blir gjerne hedret gjennom å navngis.[31]

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Downham, Clare. The historical importance of Viking-Age Waterford. The Journal of Celtic Studies4 (2004) 71–96
  2. ^ Downham, Clare. The historical importance of Viking-Age Waterford. The Journal of Celtic Studies4 (2004) 71–96
  3. ^ Annals of Ulster 873.3
  4. ^ Annals of Ulster 875.4
  5. ^ Annals of Ulster 877.5
  6. ^ a b Downham, Clare. Viking kings of Britain and Ireland: the dynasty of Ívarr to A.D. 1014. Edinburgh: 2007.
  7. ^ Annals of Ulster 881.3
  8. ^ Chronicum Scotorum 881
  9. ^ Downham, Clare. Viking kings of Britain and Ireland: the dynasty of Ívarr to A.D. 1014. Edinburgh:2007.
  10. ^ Annals Of Ulster 877.5
  11. ^ Annals of Ulster 893.4
  12. ^ Annals of Ulster 893.3
  13. ^ Annals of Ulster 894.4
  14. ^ Annals of Ulster 882.1. Ikke klart om dette er «lyse» eller «mørke» vikinger
  15. ^ Annals of Ulster 883.4; Chronicum Scotorum 883
  16. ^ Annals of Ulster 888.5
  17. ^ Annals of Ulster 896.3; Annals of Ulster 896.7; Chronicum Scotorum 896
  18. ^ Downham, Clare. Viking kings of Britain and Ireland: the dynasty of Ívarr to A.D. 1014. Edinburgh:2007.
  19. ^ Annals of Ulster 913; Annals of Ulster 914
  20. ^ Annals of Ulster 914; Chronicum Scotorum 914; Fragmentary Annals of Ireland 458 (914)
  21. ^ Downham, Clare. The historical importance of Viking-Age Waterford. The Journal of Celtic Studies 4 (2004) 71–96
  22. ^ Downham, Clare. Viking kings of Britain and Ireland: the dynasty of Ívarr to A.D. 1014. Edinburgh:2007.
  23. ^ Fragmentary Annals of Ireland 458 (914); Annals of Ulster 915; Annals of Ulster 916
  24. ^ Downham, Clare. The historical importance of Viking-Age Waterford. The Journal of Celtic Studies 4 (2004) 71–96
  25. ^ Annals of Ulster 917.1
  26. ^ Annals of Ulster 917.3; Chronicum Scotorum 917
  27. ^ Annals of Ulster 917.4
  28. ^ Chronicum Scotorum 917
  29. ^ Downham, Clare. Viking kings of Britain and Ireland: the dynasty of Ívarr to A.D. 1014. Edinburgh:2007.
  30. ^ a b Ó Corráin, D. Viking Ireland – Afterthoughts, in Clarke, Mhaonaigh, Ó Floinn (eds.), Ireland and Scandinavia in the early Viking Age. Dublin:1998, 421–452.
  31. ^ Downham, Clare. Viking kings of Britain and Ireland: the dynasty of Ívarr to A.D. 1014. Edinburgh: 2007.