Vi er ikke gifte!

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Vi er ikke gifte!
orig. We're Not Married!
Generell informasjon
Utgivelsesår
  • 11. juli 1952 (1952-07-11) (USA)
Prod.landUSA
Lengde86 min.
SpråkEngelsk
Bak kamera
RegissørEdmund Goulding
ProdusentNunnally Johnson
Manusforfatter
  • Nunnally Johnson
  • Dwight Taylor
Basert på«If I Could Remarry» 
av Gina Kaus
Jay Gratler
MusikkCyril Mockridge
SjeffotografLeo Tover
KlippLouis R. Loeffler
Foran kamera
Medvirkende
Prod.selskap20th Century Fox
Eksterne lenker

Vi er ikke gifte![1] (originaltittel: We're Not Married!) er en amerikansk romantisk komedie fra 1952, regissert av Edmund Goulding og produsert av 20th Century Fox. I hovedrollene spiller Ginger Rogers, Fred Allen, Victor Moore, Marilyn Monroe, David Wayne, Eve Arden, Paul Douglas, Eddie Bracken, Mitzi Gaynor, Louis Calhern og Zsa Zsa Gábor. Filmen handler om en nyutnevnt fredsdommer som begynner å vie par før hans autorisasjon er i orden. Da dette blir oppdaget må parene velge om de ønsker å gå hver til sitt eller gifte seg på nytt. Manus er skrevet av Nunnally Johnson og Dwight Taylor, basert på den upubliserte historien «If I Could Remarry», skrevet av Gina Kaus og Jay Gratler.

Handling[rediger | rediger kilde]

En nyutnevnt fredsdommer begynner å vie par før hans autorisasjon er i orden. Dette blir oppdaget to år senere da et av parene søker om skilsmisse, og får beskjed om at de faktisk aldri har vært gift. Det viser seg at det finnes fem andre par som heller aldri ble lovlig gift. For å unngå skandale må disse varsles. Parene kan da enten gå hver til sitt eller velge å gifte seg på nytt.

Det første paret er Steve og Ramona Gladwyn. De giftet seg bare for å ha muligheten til å lede et radioprogram. To år senere er radioprogrammet – der de fremstår som det perfekte ekteparet – en stor suksess, men privat gjør de ikke annet enn å krangle. Først blir de overlykkelige over nyheten om at de ikke er gift, men de innser raskt at dette også fører til at de mister jobben. De bestemmer seg derfor for å gifte seg på nytt.

Det andre paret er Jeff og Annabel Norris. Hun stiller opp i skjønnhetskonkurranser for gifte kvinner, mens han tilbringer dagene med å passe huset og deres lille sønn. Jeff blir derfor svært fornøyd når han blir informert om at hun ikke er gift og derfor ikke kan stille opp i disse konkurransene mer. Annabel på sin side innser at dette gir henne muligheten til å stille opp i de langt mer prestisjefylte missekonkurransene. Likevel fortsetter de å være sammen og Jeff blir svært stolt når hun har suksess også i disse konkurransene.

Fredsdommeren husker det tredje paret som svært pratsomme, men to år senere har Hector og Kathleen Woodruff gått helt tom for noe å snakke om. Da Hector får brevet om at de ikke er gift aner han en mulighet til å leve et langt mer spennende liv med fest, moro og ny kjæreste hver kveld. Han kommer på bedre tanker da han innser hvor mye penger dette ville koste og brenner brevet før hans «kone» får lest det.

Det fjerde paret består av den velstående Frederick S. Melrose og lykkejegeren Eve Melrose. Hun har lagt en plan for å fremstille det som om ektemannen er utro, slik at hun kan skille seg og kreve store deler av formuen hans. Det går ikke helt som planlangt da han midt under skilsmisseforhandlingene åpner brevet som beviser at de ikke er gift.

Det femte og siste paret er Willie og Patsy Fisher. Han er i marinen og skal sendes til Stillehavet. Før han setter seg på toget får han gladnyheten om at han skal bli far. Gleden blir snudd til fortvilelse da han blir informert om at de ikke er gift likevel. Willie, som ikke orker tanken på at hans barn skal bli født utenfor ekteskapet, setter himmel og jord i bevegelse for å få gifte seg på nytt med sin kjære. De får endelig giftet seg over radio med Willie ute på havet og Patsy på land med presten.

Medvirkende[rediger | rediger kilde]

Produksjon[rediger | rediger kilde]

Nunnally Johnson og Dwight Taylor skrev manuset basert på den upubliserte historien «If I Could Remarry», skrevet av Gina Kaus og Jay Gratler.[2]

Tallulah Bankhead var opprinnelig tiltenkt rollen som Ramona Gladwyn, men den gikk til slutt til Ginger Rogers.[2]

Opprinnelig skulle filmen inkludere historiene til sju ektepar, men bare fem ble inkludert i den ferdige filmen. Hope Emerson og Walter Brennan spilte hovedrollene i en av historiene som ble droppet. Emersom hadde rollen som Mattie Beaufort, en overarbeidet bondekone som flørter med Brennas rollefigur Handsome, en promiskuiøs vandrer. Da Mattie mottar brevet som informerer om hennes ekteskapstatus, spør hun Handsome om å lese det for henne. Men i stedet for å fortelle at hun fritt kan gifte seg med han, gir han brevet til grisene.[2]

Mottakelse[rediger | rediger kilde]

Bosley Crowther i The New York Times mente at scenene med Allen og Rogers «ikke bare er fylt med skarp satire, men også med magien av velfortjent berømmelse. Det er den sketsjen som herr Allen og Tallulah Bankhead har spilt mest på luften, nesten like mange ganger som Lionel Barrymore har lest En julefortelling».[3]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Filmen på filmweb.no» (norsk). Besøkt 18. august 2016. 
  2. ^ a b c «Notes for We're Not Married! (1952)» (engelsk). Turner Classic Movies. Arkivert fra originalen 4. mars 2016. 
  3. ^ Crowther, Bosley (12. juli 1952). «Review 1 -- No Title; ' We're Not Married,' Fox Farce by Nunnally Johnson, New Feature at Roxy Theatre». (engelsk). Arkivert fra originalen 10. april 2016. Besøkt 10. april 2016.  Både |arkivurl= og |arkiv_url= er angitt. Kun én av dem skal angis. (hjelp); Både |verk= og |avis= er angitt. Kun én av dem skal angis. (hjelp)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]