Vesta (gudinne)
Vesta er i romersk mytologi en jomfrugudinne som beskyttet arnen og ildstedet, hjemmet og familien. Hennes tilstedeværelse i romersk religion ble symbolisert av den ilden som brant i hennes arne og templer. Hennes nærmeste ekvivalent i gresk mytologi er Hestia.
Etymologi[rediger | rediger kilde]
I henhold til Georges Dumézil (1898–1986), en fransk filolog og forsker i komparativ mytologi,[1] er navnet til gudinnen avledet fra indoeuropeiske rotordet *(e)eu-, forsterket til *(e)uee og med et tillegg av en «s». Dette forsterkede rotordet har to mulige former: *(e)eu-s, som kan bli funnet i greske heuei, latinske urit, ustio og vediske osathi, og som samtlige har betydningen «å brenne», «brenning». Det andre er *(e)u-ee som er funnet i latinske Vesta, greske Hestia, tilsvarende med gallisk visc, «ild».
Teologien[rediger | rediger kilde]
Vesta var gudinne for Romas ild. Dumezil har trukket en sammenligning mellom romerske religiøse oppfatninger og ritualer med tilsvarende aspekter i vedisk religion. Offerritualer i vediske India krevde tilstedeværelsen av tre ilder, to av dem vesentlige.[2][3]
Den såkalte huseierens arnested som markerte forbindelsen til jorden av den som ofret, er opprinnelsen til alt i den rituelle handling. I vedisk ritual må en slik form for ild være rund som jorden selv. Offerilden som er i helligdommen må være kvadratisk ettersom dens hensikt er å rette offeret til himmelen i form av røyk.
Det er bemerkelsesverdig at den hellige ilden sto for og representerte den jordiske opprinnelse måtte kun bli antent ved friksjonen fra to treplanker, en av den arbor felix, antagelig eik.[4] Vann var ikke tillatt i de indre aedes, og ble fraktet av vestalinnene i bøtter kalt futiles og som hadde en liten fot som gjorde dem ustabile.[5] Vesta var et symbol på og en beskytter av Roma, og dets sted, arnen til den store romerske familie.
Vestaprestinner[rediger | rediger kilde]
Vestalinnene, Vestas jomfruprestinner, voktet gudinnens ild i hennes templer. Hver 1. mars ble ilden fornyet, og den brant helt fram til år 391 e.Kr. da keiser Theodosius la ned forbud mot all annen religionsdyrkelse enn den kristne. En av de vestalinnene som er nevnt i mytologien var Rhea Silvia som guden Mars befruktet og som siden fødte Romulus og Remus, de legendariske grunnleggerne av Roma.
Vestalinnene hadde fulltids sysselsetting som prestinner i romersk religion. De ble rekruttert fra patrisierklassen og måtte opprettholde absolutt kysk jomruelighet i 30 år. Det var på grunn av dette at vestalinnene ble kalt for vestajomfruene. De kunne ikke vise større egennytte og de hadde absolutt forbud mot å la ilden dø ut. De levde sammen i et hus i nærheten av Forum (Atrium Vestæ), overvåket av Pontifex Maximus, ypperstepresten. For å bli vestaline ble en ung kvinne juridisk fristilt fra hennes fars autoritet som prinsippet eide sin hustru og barn under romersk lov.[6] Hun måtte deretter sverge en ed på kyskhet som skulle vare i 30 år, og denne eden var så hellig at om det ble brutt ville hun ble gravlagt levende i Campus Sceleris («Ondskapens marker»).[7] I gjenytelse hadde vestajomfruene uavhengighet og mange privilegier som andre kvinner ikke hadde.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Dumezil, G.: La religion Romaine archaique, Paris 1974, del 2, kapittel 2
- ^ Dumezil, G. (1974): La religion Romaine archaique, Paris, del 2, kapittel 2
- ^ Renou, L. (1955): «Etudes Vediques», 5 Journal Asiatique 243, ss. 426-427
- ^ Frazer, J.: The Golden Bough, forkortet utgave 1912
- ^ Dumezil, G., Ibidem
- ^ Gaius 1,145
- ^ Plut. Numa 10,2; Dion. Hal. 2,67,2