Verlan
Verlan (fransk uttale: [vɛʁlɑ̃]) er en type skjulespråk i det fransk språket, som er vanlig i slang og familiært talespråk. Verlan hviler på en lang fransk tradisjon for transposering av stavelser i individuelle ord for å danne nye ord.[1] Ordet verlan i seg selv er et eksempel på verlan (noe som gjør det til et autologisk ord), avledet av de inverserte stavelsene i (à) l'envers [lɑ̃vɛʁ] som betyr «omvendt».
Historie[rediger | rediger kilde]
Ifølge Miriam Nieser begynte verlanisering allerede i middelalderen, i form av metateser[2], men det er vanskelig å si med sikkerhet når verlanisering av ord slik vi kjenner det i dag tok til. I Bérouls normanniske gjendiktning av Tristan og Isolde fra slutten av 1100-tallet forvandler forfatteren navnet «Tristan» til «Tantris», som dermed er den første dokumenterte verlaniseringen i fransk litteratur; det er dog ikke kjent om slike ordspill var i bruk i dagligtale allerede så tidlig.[1]
Det var først på 1500- og 1600-tallet at slike anagrammer og ordspill ble vanlige. I 1690 skrev Antoine Furetière i sin ordbok Dictionnaire universel at uttrykket «c'est verjus ou jus vert» brukes for å si at noe «er det samme», noe som dermed blir det første eksempelet som med sikkerhet ligner på verlan.[3] Etter dette opptrer verlan regelmessig i litteratur.
På 1800-tallet begynte verlan å opptre i muntlig kommunikasjon. I boken Les Sources de l'argot ancien omtaler forfatteren Lazare Sainéan en straffange under kallenavnet «La Hyène» som skal ha datert brevet sitt med «Lontou, 1842» i stedet for «Toulon». Sainéan indikerer at verlan ble brukt blant fanger og insatte, og videre utover det 19. århundre sprer verlan og skjulespråket louchébem seg videre gjennom dette miljøet.[3]
Utbredelsen av moderne verlan tok til fra og med andre verdenskrig[4]. Talemåten hadde blitt utbredt blant arbeidere og immigranter i Paris' forsteder, og herfra spredte den seg fort til resten av befolkningen via populaisering gjennom film og musikk.[5] I 1953 brukes ordet verlen for første gang i Auguste Le Bretons politiroman Du rififi chez les hommes for å omtale denne talemåten[6], og ifølge ordboken Trésor de la langue française informatisé er ortografien verlan attestert til 1968[7]. I dag er verlan et utbredt fenomen brukt av alle samfunnslag, stort sett i familiære talesammenhenger.
Orddannelse[rediger | rediger kilde]
Ord i verlan dannes ved å bytte om rekkefølgen på stavelser fra det opprinnelige ordet. For eksempel blir français [fʁɑ̃sɛ] til céfran [sefʁɑ̃]. Ord i verlan blir ikke ortografisk inverserte, men baserer seg derimot på inversjon av originalordets uttalte stavelser; det nye ordets skrivemåte kan dermed vike betydelig fra det opprinnelige ordets skrivemåte, slik som i eksempelet over.
Verlan beholder generelt uttalen av de opprinnelige stavelsene. Derimot får ord som ender i en stum e (for eksempel femme [fam]) og ord som slutter på én eller flere uttalte konsonanter (for eksempel flic [flik]) til tider en ekstra schwa (gjengitt som [œ] eller [ø]) etter inversjon. I tillegg faller ofte den siste uttalte vokalen eller stavelsen bort etter at ordet er inversert, slik at eksemplene femme og flic blir meuf [mœf] (meufa i full form) og keuf [kœf] (keufli i full form), henholdsvis. Verlaniseringen kan visualiseres på følgende måte:
Egne regler gjelder for enstavelsesord, og ord med flere stavelser kan være verlanisert på mer enn én måte. For eksempel kan cigarette både bli retgasi, garetsi og retsiga.
Studier av skriftlig verlan er vanskelig, i og med at tradisjonen først og fremst går muntlig i arv, uten standardisert rettskriving. Mens enkelte fortsatt hevder at ortografien fra det opprinnelige ordet skal beholdes, er de fleste enige i at ord bør staves for å på best mulig måte reflektere uttalen. For eksempel er verlan foretrukket fremfor versl'en.
Dobbel verlan[rediger | rediger kilde]
I noen tilfeller kan allerede verlaniserte ord bli verlanisert på nytt, spesielt dersom ordet er godt forankret i dagligtale. Dette gjelder blant annet ordet meuf [mœf], som tidvis blir verlanisert til det nye ordet feumeu [fømø], og som dermed blir en såkalt dobbel verlan (fr. double verlan) eller verlan av verlan (fr. verlan d'un verlan). Det samme gjelder reubeu / rebeu [ʁøbø], verlan av beur [bœʁ] som igjen er verlan av arabe [aʁab]. Den doble verlaniseringen kan visualiseres på følgende måte:
- Det opprinnelige ordet (f.eks. femme [fam] eller flic [flik]) får en ekstra schwa lagt til på slutten av ordet → [famø] / [flikø]
- Stavelsene i ordet byttes om → [møfa] / [køfli]
- Den siste vokalen eller stavelsen i ordet faler bort → [mœf] / [kœf]
- Det verlaniserte ordet får en ekstra schwa lagt til på slutten av ordet → [møfø] / [køfø]
- Stavelsene i ordet byttes om → [fømø] / [føkø]
Legg merke til at bortfall av den siste vokalen eller stavelsen som oftest ikke forekommer i andre verlanisering, slik det gjør i første verlanisering.
Eksempler på verlan[rediger | rediger kilde]
Arabe [aʁab] → beur [bœʁ] → reubeu / rebeu [ʁøbø]
Bizarre [bizaʁ] → zarbi [zaʁbi]
Chinois [ʃinwa] → noiche [nwaʃ]
Cigarette [sigaʁɛt] → retgasi [ʁɛtgasi] / garetsi [gaʁɛtsi] / retsiga [rɛtsiga]
Copine [kɔpin] → pineco [pinko]
Énervé [enɛʁve] → vénère [venɛʁ]
Famille [famij] → mifa [mifa] / mif [mif]
Femme [fam] → meuf [mœf] → feumeu [fømø]
Flic [flik] → keuf [kœf] → feukeu [føkø]
Joint [ʒwɛ̃] → oinj [wɛ̃ʒ] / oinche [wɛ̃ʃ]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Lefkowitz (1991), s. 50
- ^ Nieser (2007)
- ^ a b Lefkowitz (1991), s. 51
- ^ Wise, Hilary. (1997). The vocabulary of modern French : origins, structure and function. London: Routledge. ISBN 0-415-11738-0. OCLC 37783439.
- ^ Natalie J. Lefkowitz (Desember 1989). «Verlan: Talking Backwards in French». American Association of Teachers of French. 63 (2): 312–322.
- ^ Nieser (2007), s. 3
- ^ «VERLAN : Définition de VERLAN». www.cnrtl.fr. Besøkt 28. november 2020.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Lefkowitz, Natalie (1991). Talking Backwards, Looking Forwards: The French Language Game Verlan. Gunter Narr Verlag. ISBN 38-23-34073-5.
- Nieser, Miriam (2007). Le Verlan – Règles et usages. Mûnchen: GRIN verlag. ISBN 978-36-386042-7-7.