Vendesløyfe
En vendesløyfe er en metode å vende busser, trikker og tog ved endestasjonen, slik at disse ved ankomsten kjører rundt for å kjøre tilbake i den retningen de er kommet fra. En vendesløyfe kan være et eget anlegg i seg selv, men den kan også ledes gjennom flere gater, eventuelt med ekstra stoppesteder underveis. Et eksempel er vendesløyfen ved Tinghuset holdeplass som føres gjennom Rosenkrantz’ gate (Oslo) og Kristian IVs gate (Oslo).
Vendesløyfer er utbredt ved sporveier da de muliggjør bruk av enretningsvogner, dvs. vogner som bare har førerplass i den ene enden. Ved toretningsvogner blir driften raskere, fordi føreren ikke må skifte plass, mens man ved kjøring med tilhenger slipper å rangere. For trolleybusser og busser i vanlig linjetrafikk er vendesløyfer uunnværlige, selv om disse også kan benytte rundkjøringer eller bussterminaler når de skal vende.
Noen jernbaner har også vendesløyfer, men disse er sjeldne, da jernbaner har større minsteradier og derfor trenger mye plass. I Europa var det opprinnelig ikke vanlig å bruke vendesløyfer langs hovedstrekninger, i Amerika kjørte jernbanemateriellet utelukkende på boggier, disse gjør skarpere kurver mulig, derfor ble de brukt der.[1] De tidligere Talgo-togene i Spania og USA benytttet vendesløyfer fordi de var bygd som enretningskjøretøyer. I Trondheim danner strekningen Leangen–Trondheim S–Marienborg–Lerkendal–Leangen en vendesløyfe som brukes daglig til å snu lokomotiver for Nordlandsbanen, den omrunder store deler av bysentrum.
I mange tilfeller fungerer vendesløyfer som del av et trafikknutepunkt, bl.a. fordi de i seg selv krever en plass som også kan utnyttes til andre formål. Det kan f.eks. være kombinerte perronger med andre transportmidler eller tilgang til transportmidler på andre nivåer, f.eks. tunnelbaner.
Vendesløyfer forekommer også på en del modelljernbaneanlegg, ettersom de gjør det mulig å vende hele tog uten tidkrevende rangering. Dette er Særlig praktisk ved anlegg laget til bruk ved utstillinger og liknende, der togene skal kunne kjøre rundt uten konstant oppsyn.
Se også
[rediger | rediger kilde]Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Moritz Oder (1914). Freiherr von Röll (utgiver): Enzyklopädie des Eisenbahnwesens (på tysk). Bind 6: Güterverkehr–Krisen. Berlin / Wien: Urban & Schwarzenberg. s. 338.