Vasspepper

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Vasspepper
Vasspepper
Vitenskapelig(e)
navn
:
Persicaria hydropiper
(L.)[1][2][3] og Spach[4][2] eller Delarbre[3]
Polygonum hydropiper
Norsk(e) navn: vasspepper[3]
Biologisk klassifikasjon:
Rike: planteriket
Divisjon: dekkfrøede planter
Klasse: tofrøbladete blomsterplanter
Orden: nellikordenen
Familie: slireknefamilien
Slekt: hønsegrasslekta
IUCNs rødliste:
Regionalt utryddetRegionalt utryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftigStatus iucn3.1 reg-LC-no.svg

LC — Livskraftig
IUCN (2014)[5]

Norsk rødliste for arter:
Regionalt utryddetRegionalt utryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftigStatus iucn3.1 reg-LC-no.svg

LC — Livskraftig
Artsdatabanken (2021)[6]

Vasspepper (Persicaria hydropiper også tidligere kjent som Polygonum hydropiper) er en urt i en slekt med navn hønsegrasslekta, som ble først beskrevet av Carl von Linné i 1753 som Polygonum hydropiper.[7] Men slekta Polygonum er senere blitt delt opp, så nå er Polygonum forbeholdt tungrasslekta. Men hønsegrasslekta fikk da det vitenskapelige navnet Persicaria.[4]

Kjennetegn[rediger | rediger kilde]

Vasspepper er normalt 20–60 cm høy ettårig plante.[4] Stengelen er opprett, men lite forgreinet.[4] Stengelen er oppdelt i ledd, der leddene har slirer.[4] Disse slirene har korte hår i kanten, men de er eller snaue.[4]

Aks, blomsterstilker, blomsterdekke og noen ganger på bladene har store gule kjertler, som er innsunket. Nøttene har en mattbrun farge, og de har en lengde på ca. 3 mm.[4] Vasspepper blomstrer fra midtsommer til sensommer. Om en studerer vasspepper i mikroskop, kan en se at diploide kromosomtallet er 20 eller 22.[4]

Vasspepper vokser på våte steder, gjerne ute i vann og med leirebunn,[4] som gjerne er næringsrik.[8] Vasspepper kan vokse som ugress i vassjuke åkre.[4] Vasspepper er nokså vanlig på Østlandet nord til Elverum i øst for Mjøsa, og Nord-Fron på vestsiden av Mjøsa.[4] Vasspepper er vanlig langs kysten litt nord for Bergen, men vokser også her og der langs kysten, nord til og med Trøndelag.[9] Men det er to enkle funn av vasspepper gjort ved Mosjøen på tyvetallet.[9] Det høyeste stedet vasspepper er funnet, er på 410 m over havnivå noen i noen lunde nærhet av Sørsetra i Lier).[9]

Innhold og bruk[rediger | rediger kilde]

Vasspepper har en skarp smak, som også er grunnen til dens navn. Denne pepperaktige smaken kommer av seskviterpen-aldehyden polygodiol.[10][11] Men vasspepper inneholder også flavanoidene quercetin, hyperin, persicarin, ramnazin og en kaliumbisulfatester av ramnazin.[11] Vasspepper inneholder også noen garvestoffer. Garvestoffene her kan kanskje tenkes til virke blodstillende,[11] men en kan lett finne bedre og tryggere kilder til garvestoffer. Som for eksempel eikebark og tepperot. Det er også funnet fenolen polygonolid, som har en antiflammatorisk virkning.[12] Sammen med stoffet confertifolin, som også er bioaktive stoffer i vasspepper.[13]

Etymologi[rediger | rediger kilde]

«Persicaria» har sitt opphav fra det latinske ordet «persicum», og «persikon» på gresk, og disse ordene er fersken på norsk.[14] Dette navnet ble brukt på hønsegras av Leonard Fuchs i 1542.[14]

«hydropiper» har sitt opphav fra det greske ordet «hydor», som betyr vann.[15] Dette ordet er sammenslått med det greske ordet «piper», som betyr pepper.[15] «Hydropiper» ble brukt av Leonard Fuchs på vasspepper også i 1542.[15]

Det tidligere slektsnavnet «Polygonum» kommer fra de greske ordene «polys» som betyr mange.[16] Sammen med «gonu» som betyr kne. Altså sammensatt blir det en «med mange knær» Navnet ble brukt av Scribonius Largus i år 40 og av Dioskorides ca. år 70.[16]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Lid, Johannes; Lid Tande, Dagny (2013). Elven, Reidar, red. Norsk flora (Nynorsk) (7 utg.). Det norske samlaget. ISBN 978-82-521-6029-1. 
  • Stenberg, Lennart; Mossberg, Bo (2018). Gyldendals store nordiske flora (norsk) (2 utg.). Gyldendal norsk forlag. ISBN 978-82-05-51139-2. 
  • Hardborne, Jeffry B.; Baxter, Herbert; Moss, Gerard P. (1999). Phytochemical dictionary: A handbook of bioactive compounds from plants (engelsk) (2 utg.). Taylor and Francis group LLC. ISBN 978-0-7484-0620-3. 
  • Høeg, Ove Arbo; Christophersen Wyller, Anne Sofie; Faarlund, Torbjørn; Lauritzen, Eva Mæhre; Løkken, Sverre; Røssberg, Bjørn Olav; Salvesen, Per H.; Sævre, Rune (1984). Våre medisinske planter trollskap, tradisjon og legekunst (norsk). Oslo Norge: Det beste. ISBN 82-7010-156-7. 
  • Wink, Michael; van Wyk, Ben-Erik (2008). Mind-altering and poisonus plants of the world (engelsk). Oregon USA: Timber Press Inc. ISBN 978-0-88192-952-2. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]