Sjøfly
Sjøfly er et fly som er beregnet på å starte og lande på vann eller sjø.
Typer sjøfly[rediger | rediger kilde]
Det er tre typer sjøfly: pongtongfly, flybåt og amfibiefly.
- Et pongtongfly har pongtonger (eller flottører) montert under skroget. To pongtonger er det vanlige, men mange pongtongfly fra Andre verdenskrig hadde en enkel pongtong under skroget og to små pongtonger under vingene. Bare pongtongene på et sjøfly kommer i kontakt med vannet. Skroget forblir over vannet.
- Enkelte landfly under en viss vekt (totalvekt, ca. 9 000 kg) kan være både land- og sjøfly. Her kan understellet byttes om: Hjul skiftes ut med pongtonger til sjøfy. F.eks Junkers Ju 52 var et slikt fly. Nyere fly som har denne kombinasjonsmuligheten er de Havilland Canada DHC-6 Twin Otter.Praktisk talt alle fly som går under betegnelsen «Småfly» F.eks Cessna er også slike kombinerte fly.
- En flybåt har et skrog som er formet som et skipsskrog og flyet flyter på vannet som en båt . De fleste flybåter har små pongtonger montert under vingene for å holde flyet stabilt. Historisk kjente flybåter er Dornier Do X, Short Sunderland som ble brukt bl.a av det norske flyvåpen under andre verdenskrig og Det Norske Luftfartsselskaps Short Sandringham
- En tredje variant, amfibiefly kan både starte og lande på en vanlig landingsbane og starte og lande på vann. Fly som Catalina og Sikorsky S-43 er eksempler på dette.
Sjøflyets bruksområde[rediger | rediger kilde]
Utallige moderne sjøfly brukes for mindre transportoppdrag til innsjøer og andre fjerntliggende områder. Flybåter brukes ennå til brannslukningsoppdrag. Amfibiefly som kan lande både på vann og land har overtatt mye av rollen som de rene pongtongfly hadde.
Sjøfly kan bare ta av og lande på forholdsvis rolig sjø, og har som andre problemer under ekstreme værforhold. Flybåter kan håndtere grovere sjø og er generelt mer stabile enn pongtongfly på vannet. I bølger kan fly med pongtonger tippe framover og gå rundt dersom bølgeforhold og rotasjonen i flyet er ugunstig.
Noen av de største operatørene av sjøfly er de som driver organisert redningsarbeid. For kystvakten kan samme fly brukes til å søke etter og berge overlevende etter et havari. Sjøfly er mye billigere i innkjøp og i drift enn helikoptere. Et sjøfly har gode muligheter for å lande på sjøer eller vann om flygeren får problemer.
Sjøfly brukes mye i øde områder som i Alaska. Der har man det høyeste antall sjøfly per innbygger i USA. I Canadas villmark er det mange innsjøer som er velegnet for start og landing. Sjøflyene kan operere på charter-basis med mye bushflyvning, eller de kan fly regulære ruter.
Sjøflyets historie[rediger | rediger kilde]
Den første utvikling av sjøfly ble foretatt ved Hammondsport, New York av Glenn Curtiss som hadde slått Alexander Graham Bell og andre i Aerial Experiment Association.
Med begynnelse 1936 kjørte Det Norske Luftfartselskap ruteflyging med sjøfly på ruten Bergen - Ålesund - Molde - Kristiansund - Trondheim - Brønnøysund - Sandnessjøen - Bodø - Narvik - Harstad - Tromsø. Etter hånd ble flyplasser bygget på land, som erstattet sjøfly fordi disse var følsomme for været.
Under Andre verdenskrig, brukte marinen sjøfly til rekognosering og i ubåtkrigen. De fleste krigsskip hadde ett eller to katapultfly for å lete etter mål utenfor rekkevidde av båtens kanoner, eller for å avskjære fiendens rekognoseringsfly. Rekognoseringsflyene Arado 196 til det tyske krigsskipet «Bismarck» gjorde flere feil i et forsøk på å skyte ned de alliertes PBY Catalina rekognoseringsfly. Dette sies å ha bidratt til å besegle Bismarcks skjebne.
En av Howard Hughes best kjente forsøk på bygging av sjøfly var H-4 Hercules, også kalt «det flyvende trelastlager». Det ble mer berømt som «the Spruce Goose» («grangåsa») — til tross for at det i rammeverket i hovedsak ble benyttet bjerk. Det var en gigantisk flybåt, planlagt under, men bygget like etter 2. verdenskrig. Hercules fløy en eneste gang i 1947 (med Hughes selv ved kontrollene). Flyet var opprinnelig bygget til godstransport for den amerikanske regjering for å brukes under andre verdenskrig, men var ikke ferdig bygget ved krigens slutt. Tanken var at flyet, med sin enorme lasteevne, skulle fly lavt over Atlanteren med krigslast, og dermed unngå skipskonvoienes store skrekk: ubåtene.
I dag regnes sjøfly som uegnet til militære formål. Jagerfly som opererer fra hangarskip og raske helikoptere har overtatt rollen.
Spesielle forhold ved sjøflyging[rediger | rediger kilde]
Ved sjøflyging er det viktig at propellen har nok avstand til vannet, fordi vanndråper kan treffe de ytre delene av propellbladene med stor kraft. Ved oppstart, før man tar av, må flyet ha nok motorkraft og egnet propell som greier å trekke flyet over bølgen foran pongtongene, opp på "steppet" eller "plane" slik at flyet raskt kan akselerere til flyfart. Siden pongtongene gir en del motstand i vannet, kan det før flyet har flyfart være nyttig å løfte ene pongtongen ut av vannet med balanserorene, slik at flyets vekt er fordelt mellom vingene og en pongtong like før det tar av. En helt blank vannflate gir større motstand enn en vannflate med småbølger.
Ved landing på blanke vannflater, blankvannslanding, er det vanskelig å vite hvor høyt man er over vannet. Ved innflygingen bør stigehastighetsmåleren benyttes aktivt sammen med fartsmåleren slik at flyet har en langsom nedstigning, og treffer vannflaten mykt.
Bruk av sjøfly setter ingen varige spor i terrenget. Dette reguleres likevel av Lov om motorferdsel i utmark. Kommunene har mulighet for å gi tillatelse til sjøflyging på innlandsvassdrag. Det er derfor vanskelig å vite hvor man kan lande med sjøfly uten å undersøke med alle aktuelle kommuner. Dette gjør at nytteverdien av sjøfly er betydelig redusert i Norge. I Sverige, Canada og USA er dette fritt. Derfor er det kun en ubetydelig del av aktuelle småfly som settes på pongtonger i sommersesongen i Norge. Blant disse er fisketur til avsides vann i Sverige en fristende aktivitet.
Vannror[rediger | rediger kilde]
Siden flyets vanlige sideror virker dårlig når farten gjennom lufta er lav, monteres det ofte vannror bakerst på pongtongene. Det er vanlig at disse kan heves ut av vannet for avgang og landing. Ved langsom taxing i sidevind vil flyets haleflater svinge flyet opp mot vinden. Da vil det være nødvendig å bruke vannrorene for å holde kursen. Dersom flyet skal snues slik at vinden kommer inn bakfra, kan det være nødvendig å gjøre en ekstra sving med litt ekstra fart for å få nok rotasjon i flyet til å få halen mot vinden.