Vanity Fair (tidsskrift)
| Vanity Fair | |||
|---|---|---|---|
 | |||
 | |||
| Land | USA[1] | ||
| Type | Magasin | ||
| Grunnlagt | 1) 1913–1936 2) Februar 1983–fortsatt | ||
| Eier(e) | Condé Nast | ||
| Utgiver | Condé Nast | ||
| Redaktør(er) | Graydon Carter, Radhika Jones | ||
| Ansvarlig redaktør(er) | Graydon Carter | ||
| Språk | Engelsk | ||
| Opplag | 1 205 229 (2013)[2] | ||
| Hovedkontor | New York | ||
| ISSN | 0733-8899 | ||
| Nettsted | vanityfair.com | ||
Vanity Fair er et amerikansk månedsmagasin som dekker emner som populærkultur, mote og samtidens hendelser og kjendiser, som blir utgitt av Condé Nast. Dagens utgave av Vanity Fair har blitt utgitt siden 1983, og det har vært egne utgaver for fire europeiske land foruten den amerikanske utgaven.
Blant bladets mer internasjonalt kjente oppslag og artikler er forsidebildet fra 1991 av en gravid og naken Demi Moore; Marie Brenners artikkel «The Man Who Knew Too Much», som omhandlet tobakkindustrien og som senere ble til filmen The Insider (1999); og avsløringen av identiteten til kilden som lekket til pressen om Watergate-skandalen, «Deep Throat».
Condé Nasts Vanity Fair[rediger | rediger kilde]
Condé Montrose Nast (1873–1942) begynte sitt imperium ved å kjøpe herremotemagasinet Dress i 1913. Det ble omdøpt til Dress and Vanity Fair, og kom ut med fire utgaver dette året. Vanity Fair betyr «Forfengelighetens marked» og er et marked som varer året rundt i den kristne allegorien The Pilgrim's Progress (1678), skrevet av John Bunyan (1628–1688). På dette markedet ble alle jordiske fristelser tilbudt, og appellerte til de besøkendes forfengelighet. I 1847 utga William Makepeace Thackeray (1811–1863) romanen Vanity Fair. Med inspirasjon fra Pilgrim's Progress drev den satire overfor det britiske samfunnet.
Magasinet fortsatte å blomstre inn i tjueårene, men selv om den etter hvert fikk et rekordhøyt opplag på 90 000 eksemplarer per utgivelse, ble bladet et offer for den store depresjonen og minskende annonseinntekter. Condé Nast kunngjorde i desember 1935 at Vanity Fair ville bli slått sammen med og inngå i Vogue (opplag 156 000), og at den siste utgaven av det selvstendige Vanity Fair ville se dagens lys i mars 1936.[3][4]
Moderne gjenutgivelse[rediger | rediger kilde]
I juni 1981 kunngjorde Condé Nast Publications, som da var eid av S.I. Newhouse, at Vanity Fair skulle gjenoppstå.[5] Det første nummeret ble utgitt i februar 1983 med Richard Locke som redaktør. Locke kom fra stillingen som redaktør for The New York Times Book Review.[6] Etter tre utgaver ble Locke erstattet av Leo Lerman, en veteran fra Vogue.[7] Han ble etterfulgt av redaktørene Tina Brown (1984–1992), Graydon Carter (1992–2017) og Radhika Jones (2017–). Faste skribenter har blant annet vært Dominick Dunne, Sebastian Junger, Michael Wolff, Maureen Orth og Christopher Hitchens. Kjente fotografer for magasinet har blant annet vært Bruce Weber, Annie Leibovitz, Mario Testino og Herb Ritts, som alle har preget omslaget med en rekke overdådige omslag og fullsideportretter av samtidens kjendiser. Blant de aller mest kjente var omslaget for august 1991, fotografert av Leibovitz, av en naken og høygravid Demi Moore, og med tittelen «More Demi Moore».
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ (på en, fr, es, zh-hans, ar) The ISSN portal, Paris: ISSN International Centre, , ISSN 0733-8899, Wikidata Q70460099, https://portal.issn.org/
- ^ «Consumer Magazines», Alliance for Audited Media.
- ^ «Vanity Fair Merged With Vogue by Nast», The New York Times, s. 21, 30. desember 1935.
- ^ «Conde Nast Publications To Combine Two Magazines», The Wall Street Journal, s. 2, 31. desember 1935.
- ^ «Conde Nast to Revive Vanity Fair Magazine», Wall Street Journal, s. 16, 1. juli 1981.
- ^ Salmans, Sandra (6. februar 1983): «Courting the Elite at Condé Nast», New York Times, s. F1.
- ^ Suplee, Curt (27. april 1983): «Vanity Fair Editor Fired», Washington Post, s. B4.