Vancouver Island (kronkoloni)

Hovedartikkel: Vancouver Island

Vancouver Island
Flagg
Grunnlagt		1848
Opphørt		1866
Hovedstad		Victoria

Vancouver Island, også kalt Vancouverøya, (eng. Colony of Vancouver Island, offisielt Island of Vancouver and its Dependencies) var en kronkoloni i Britisk Nord-Amerika fra 1840 til 1866, hvorpå den ble slått sammen med fastlandet for å danne Britisk Columbia. Den sammenslåtte kronkolonien gikk inn i Den canadiske føderasjonen i 1871 og ble dermed en del av Canada. Kronkolonien bestod av Vancouver Island og Gulf Islands i Georgia-stredet.

Etableringen av kolonien

Kaptein James Cook var den første europeer som satte sin fot på øya ved Nootka Sound i 1778.^{[trenger referanse]} Han gjorde krav på territoriet på vegne av Storbritannia. 14 år senere, som en del av Nootka-overenskomsten, avstod Det spanske imperiet sine krav på Vancouver Island og de tilstøtende øyene (inkludert Gulf Islands).

Det var ikke før i 1843, under ledelse av Hudson's Bay Company (HBC), at det ble etablert en bosetning på Vancouver Island. Bosetningen var et handelssted for pelshandel som opprinnelig ble kalt Fort Albert (senere Fort Victoria). Fortet lå ved songheenes bosetning Camosack (Camosun), 200 meter nordvest for dagens hotell The Fairmont Empress i Victorias indre havn.

Som et resultat av Oregonavtalen i 1846 ble fastlandsdelen av Oregonterritoriet nedenfor den 49. breddegrad tilhørende USA. I 1849 flyttet HBC sitt vestlige hovedkvarter fra Fort Vancouver ved Columbia River (dagens Vancouver i Washington) til Fort Victoria. Sjefkommissær James Douglas ble forflyttet fra Fort Vancouver til Fort Victoria for å ha overoppsynet med selskapets aktiviteter vest for Rocky Mountains.

Denne utviklingen fikk det britiske kolonidepartementet til å gjøre territoriet til kronkoloni den 13. januar 1849. Kolonien ble leid ut til HBC for en tiårsperiode, og Douglas fikk i oppdrag å oppfordre til britisk bosetning. Richard Blanshard ble utnevnt som koloniens guvernør. Blanshard oppdaget at HBC i praksis hadde kontroll over alle anliggender til den nye kolonien og at Douglas innehadde den praktiske myndigheten i territoriet.^{[trenger referanse]} Det var verken offentlige ansatte, politi, eller milits, og omtrent alle britiske kolonister var ansatte av HBC. Blanshard forlot sin post året etter og returnerte til England. I 1851 var hans oppsigelse ferdigstilt og kolonidepartementet utnevnte Douglas som guvernør.

Våpenskjoldet til Island of Vancouver and its Dependencies ble laget av Benjamin Wyon, ca. 1849. Det symbolske riksvåpenet er grunnlaget for flagget til Vancouver Island, som har vært benyttet uoffisielt.

Douglas' guvernørperiode

James Douglas, Vancouver Islands andre guvernør

Douglas situasjon som både lokal toppsjef i Hudson's Bay Company (HBC) så vel som koloniens sivile guvernør, som selskapet hadde leid alle rettigheter fra, var bare så vidt holdbart helt fra starten. Til å begynne med utførte Douglas denne delikate balansen godt ved å etablere en lokal milits og ved å oppfordre til bosetning.^{[trenger referanse]} På midten av 1850-tallet fantes det i kolonien innbyggere som ikke var urinnvånere, og et sagbruk og en kullgruve var etablert ved Fort Nanaimo og Fort Rupert (nær dagens Port Hardy). Douglas var behjelpelig slik at den britiske regjeringen kunne etablere en marinebase, der dagens Esquimalt ligger, for å holde oversikt over ekspansjonismen til Russland og USA.

På tidspunktet for etableringen av kolonien var Vancouver Islands innbyggere rundt 30 000 bestående av en variert blanding av opprinnelige nasjoner.^{[trenger referanse]} Douglas etablerte 14 separate avtaler med de forskjellige nasjonene (stammene). I henhold til disse avtalene, kjent i dag under samlebetegnelsen Douglas-avtalene, var nasjonene forpliktet til å overgi retten til alt land innenfor et definert område, men unntak av landsbyer og kultivert land, for alltid. De fikk også tillatelse til å jakte og fiske på ikke bosatte territorier. For disse innrømmelser, fikk nasjonene en engangs kontant betaling på noen få shilling hver.

Etter at bosetningen tok fart økte også ergrelsen mot HBCs monopol, både økonomisk og offentlig, knyttet til kolonien.^{[trenger referanse]} En rekke begjæringer ble sent til kolonidepartementet, og det resulterte i etableringen av Legislative Assembly of Vancouver Island i 1855. Til å begynne med var det lite endringer på grunn av at kun et dusin menn kvalifiserte for stemmerett ved inneha 20 eller flere acre (mer enn 80,938 dekar). Majoriteten av representantene var dessuten ansatte av HBC. Dette endret seg dog ettersom tiden gikk ble stemmeretten utvidet og forsamlingen startet å stille krav om mer kontroll over koloniale saker og kritikken av Douglas' naturlige interessekonflikt.

Amor De Cosmos, redaktøren av Daily Colonist, var en lidenskapelig motstander av det «familie-firma kompakte forholdet» av HBC-menn og Douglas' kollegaer som kontrollerte kolonien.

I 1857 startet amerikanske og britiske kolonister å reagere på rykter om gull i Thompson River-området. Nesten i løpet av natten flyttet mellom ti og tyve tusen menn inn til de indre delene av New Caledonia (fastlands British Columbia), og Victoria ble omformet til en teltby av prospektere, handelsfolk, «land-agenter» og spekulanter. Douglas, som ikke hadde noen legal autoritet over New Caledonia, plasserte en kanonbåt ved utløpet av Fraser River for å utøve britisk autoritet ved å lisensiere båter fra å forflytte seg oppover elven. For å utøve sin legale autoritet, samt undergrave eventuelle HBC-krav til resursverdiene på fastlandet, ble distriktet konvertert til den kronkoloni den 2. august 1858 som fikk navnet Kolonien British Columbia. Douglas ble tilbudt å være guvernør for den nye kolonien på den betingelsen av at han kuttet sine relasjoner til HBC. Douglas aksepterte disse betingelsene, samt en adling, og styrte begge koloniene fra Victoria de neste 6 årene.

Resten av Douglas' periode som guvernør av Vancouver Island var bemerket med økt økonomiskvekst og bosetning, samt større agitation for å så sammen de to koloniene og for å introdusere en ansvarlig regjering. Perioden hadde også noen grenseuoverenskomster med USA hvor uoverenstemmelsen om grensen i forhold til San Juan Island i 1859 var den mest markante. Dette resulterte i en tiltider anspent, 12-årlig militær standoff da de to landene befestet San Juan Island med tropper. Det var et andre gullrush, Cariboogullrushet, og nok en gang erfarte Victoria en økonmisk opptur som utgangspunkt for prospektere.

Den økte konflikten mellom Douglas og de som ønsket reformer, slik som Amor De Cosmos, sammen med at det økte along ønsket om at kolonister i British Columbia til å ha en lokaltbeboende guvernør i deres hovedstad New Westminster resulterte at kolonidepartementet skånsomt styrte Douglas mot hans pensjonering i 1864.

Kolonisammenslåingen av Vancouver Island og British Columbia

Arthur Kennedy, Vancouver Islands tredje og siste guvernør

Douglas ble etterfulgt som guvernør av Arthur Edward Kennedy, en erfaren koloniadministrator som tidligere hadde tjenestegjort som guvernør av Sierra Leone og Western Australia. Mens det var populær anerkjennelse for utnevnelsen av en guvernør som var fri fra tilknytninger til HBC, ble Kennedy først møtt med mistanke og opposisjon fra koloniforsamlingen, som fryktet for tap av Vancouver Islands status i forhold til den voksende kolonien på fastlandet. Det motsatte seg kolonidepartementets anmodning for en permanent bevilgning til civil list som motytelse for kontroll over det omfattende landområdene tilhørende Kronen, og midlertidig holdt tilbake lønn og innkvartering til Kennedy inntil de hadde fått det slik de ønsket. Kennedy fikk videre opposisjon fra noen i koloniforsamlingen på grunn av en plan om sammenslåing med British Columbia. Det var bare når motstanderne ble overtalt om at en slik sammenslåing ville fordel for koloniens dårlige økonomi at sammenslåingen ble godkjent av forsamlingen.

Guvernører av Vancouver Island

• Richard Blanshard, 1849–1851
• James Douglas, 1851–1864
• Arthur Kennedy, 1864–1866