Valget i Berlin 2016

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Valget i Berlin 2016
18. september 2016
160 medlemmer etter valget i 2016
Valgdeltakelse 66,9 % av 2,49 millioner stemmeberettigede
  Michael Müller Frank Henkel Ramona Pop
Partileder Michael Müller Frank Henkel Ramona Pop
Parti SPD CDU Grüne
Oppslutning 21,6% 17,6% 15,3%
Mandater
38
31
27
Endring 9 8 2
  Klaus Lederer Bruno Kramm Beatrix von Storch
Partileder Klaus Lederer Bruno Kramm Beatrix von Storch
Parti Die Linke PIRATEN AfD
Oppslutning 15,6% 1,7% 14,2%
Mandater
27
0
25
Endring 8 15 25
  Sibylle Meister
Partileder Sibylle Meister
Parti FDP
Oppslutning 6,7%
Mandater
12
Endring 12

‹ 2011 Berlins flagg 2021 ›

Valget i Berlin 2016 var det 18. valget til Berlins parlament, og fant sted 18. september 2016.

SPD ble største parti. Begge de to regjeringspartiene SPD og CDU, tapte oppslutning og mistet sitt flertall i parlamentet. En ny delstatsregjering må basere seg på en koalisjon av minst tre partier.

Valget ga fremgang for Die Linke, AfD og FDP. AfD kom inn i parlamentet for første gang, mens FDP kom inn etter å ha falt ut ved valget i 2011. Piratpartiet gikk ut av parlamentet, etter én periode.

Samtidig med valget til delstaten Berlins parlament, ble det avholdt valg av representanter til folkeforsamlingene i delstaten Berlins tolv administrative bydeler (Bezirke).[1] De administrative bydeler er på kommunalt plan, og uten lovgivningsmyndighet.

Valgsystem[rediger | rediger kilde]

Velgerne går til valg hvert femte år.[2] Velgeren får to stemmesedler, én i valgkretsen og en partiliste for delstaten, tilsvarende som ved valget til Forbundsdagen.

Vinnere av et direktemandat i valgkretsene beholder alltid sin plass i parlamentet.[2] Det er imidlertid resultatet av listevalgene som avgjør maktforholdet i parlamentet. Direktevalgte medlemmer av et parti som i antall overskrider partiets andel av parlamentet, i henhold til listevalget, kalles overskuddsmandater. De øvrige partiene mottar kompensasjon for overskuddsmandater i form av utjevningsmandater. Parlamentet skal ha minst 130 mandater. Parlamentet som ble valgt i 2011 fikk 149 medlemmer.

Det gjelder en sperregrense på 5 % av stemmene, inkludert ugyldige stemmer.[2] Likestilt med å oppnå sperregrensen for et parti er å vinne et direktemandat i en valgkrets.

Stemmerett har alle tyskere som har fylt 18 år og som har bodd minst tre måneder i Berlin.[2] Samme vilkår gjelder for valgbarhet.

Parlamentet i Berlin (Berliner Abgeordnetenhaus) holder til i den tidligere prøyssiske landdagen, mens regjeringen, kalt senatet holder til i Rotes Rathaus.

Utgangsposisjon[rediger | rediger kilde]

Ved valget i 2011 oppnådde SPD 28,3 % av stemmene som var en tilbakegang på 2,5 %, CDU gikk frem 2 % til 18 %, mens De grønne gikk frem 4,5 % til 17,6 %.[3] Partiet Die Linke mistet 4,6 % og fikk en oppslutning på 11,7 % mens Piratpartiet fikk 8,9 % av stemmene.

Parlamentet besto av 149 medlemmer som var fordelt slik: SPD 47, CDU 39, De grønne 29, Die Linke 19 og Piratpartiet 15 medlemmer.[3] Et medlem av CDUs gruppe meldte seg ut av partiet i løpet av valgperioden.[3]

Resultat[rediger | rediger kilde]

Sluttresultatet viste at SPD vant valget, men at regjeringspartiene SPD og CDU mistet sitt flertall.[4] Parlamentet besto etter valget av 160 representanter, som var en økning på 11 i forhold til valget i 2011. Økningen skyldes at enkeltvalgkretser som går til kandidater fra mindre partier, blir kompensert de større partiene ved utjevningsmandater.

Valgdeltakelsen var på 66,9 % mot 60,2 % ved valget i 2011.[5]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Die Landeswahlleiterin für Berlin - Homepage». www.wahlen-berlin.de. Besøkt 18. september 2016. 
  2. ^ a b c d «Wahlsystem Berlin». www.wahlrecht.de. Besøkt 1. mai 2016. 
  3. ^ a b c «Abgeordnetenhaus von Berlin – Suche nach Fraktionen». www.parlament-berlin.de. Besøkt 1. mai 2016. 
  4. ^ «Wahlen zum Abgeordnetenhaus 2016 - Berlin - Übersicht». www.wahlen-berlin.de. Besøkt 19. september 2016. 
  5. ^ «ZDF Slideshow». wahltool.zdf.de. Besøkt 18. september 2016. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]