VM i sjakk 2013

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Verdensmesterskapet i sjakk 2013
Chess Set.jpg
Generell informasjon
Arrangør Fédération internationale des échecs
Vertsby Chennai
Vertsland India
Dato 6.22. november 2013
Deltakere India Viswanathan Anand
Norge Magnus Carlsen
Øvelser Sjakk
Statistikk
Kamper spilt 10
Nettsted Offisielt nettsted (en)Redigere på wikidata
Mesterskap
Forrige – neste
20122014
Regjerende verdensmester Viswanathan Anand
Utfordrer Magnus Carlsen

VM i sjakk 2013 var en tittelkamp i sjakk mellom regjerende verdensmester Viswanathan Anand og norske Magnus Carlsen som vant kandidatturneringen i London.[1] Tittelkampen ble arrangert av Fédération internationale des échecs (FIDE) i perioden 6.–22. november 2013.[2] Arena for mesterskapet var hotellet Hyatt Regency Chennai i Chennai i India, som også er Anands hjemby.[3]

Etter gjennomføringen av det tiende partiet 22. november hadde Carlsen oppnådd de nødvendige 6,5 poengene for å vinne, mot Anands 3,5, og ble kåret til ny verdensmester.[4]

Resultater[rediger | rediger kilde]

VM i sjakk 2013
Rating Parti 1
9. nov
Parti 2
10. nov
Parti 3
12. nov
Parti 4
13. nov
Parti 5
15. nov
Parti 6
16. nov
Parti 7
18. nov
Parti 8
19. nov
Parti 9
21. nov
Parti 10
22. nov
Parti 11
24. nov
Parti 12
26. nov
Poeng
Norge Magnus Carlsen (Norge) 2870 ½ ½ ½ ½ 1 1 ½ ½ 1 ½
India Viswanathan Anand (India) 2775 ½ ½ ½ ½ 0 0 ½ ½ 0 ½

Kandidatturneringen[rediger | rediger kilde]

Vinner av Kandidatturneringen 2013 ble Anands utfordrer i tittelkampen. Etter mer enn femti år med utslagsturnering, ble turneringen arrangert som round robin med åtte deltakere.[5] Turneringen fant sted i Institution of Engineering and Technology, Savoy Place, London, og pågikk fra 15. mars til 1. april 2013.[6]

Deltakere[rediger | rediger kilde]

Deltakerne, som ble valgt ut i henhold fra FIDEs kriterier, var:[7]

Kriterier for deltakelse Kvalifiserte deltakere
De tre øverst plasserte etter Verdenscupen i sjakk 2011 Russland Pjotr Svidler (Russland)
Russland Aleksandr Grisjtsjuk (Russland)
Ukraina Vasyl Ivantsjuk (Ukraina)
Tapende finalist fra VM i sjakk 2012 Israel Boris Gelfand (Israel)
De tre høyest rangerte spillerne i verden
(gjennomsnittet fra FIDEs verdensranking for juli 2011 og januar 2012)
Norge Magnus Carlsen (Norge)
Armenia Levon Aronjan (Armenia)
Russland Vladimir Kramnik (Russland)
Spiller valgt av Kandidatturneringens organisasjonskomité
(FIDE-ranking må per januar 2012 være minst 2700)[7][8]
Aserbajdsjan Teimour Radjabov (Aserbajdsjan)

Resultatoversikt fra Kandidatturneringen[rediger | rediger kilde]

Tabellen etter Kandidatturneringens siste runde:[9]
Plassering Deltaker Rating
Mars 2013[10]
1 2 3 4 5 6 7 8 Poeng Ved lik score
Innbyrdes
oppgjør
Antall
seire
SBS
1 Norge Magnus Carlsen (NOR) 2872 * * ½ ½ 1 0 ½ ½ 1 1 1 ½ 0 ½ ½ 1 8,5 1,0 5 56,25
2 Russland Vladimir Kramnik (RUS) 2810 ½ ½ * * 1 ½ ½ 1 ½ ½ ½ 1 ½ 0 1 ½ 8,5 1,0 4 57,75
3 Russland Peter Svidler (RUS) 2747 0 1 ½ 0 * * 1 ½ ½ ½ ½ ½ 1 ½ 1 ½ 8,0 1.5 4 52,75
4 Armenia Levon Aronjan (ARM) 2809 ½ ½ 0 ½ ½ 0 * * 1 0 ½ ½ 1 1 1 1 8,0 0,5 5 43,00
5 Israel Boris Gelfand (ISR) 2740 0 0 ½ ½ ½ ½ 0 1 * * ½ ½ ½ ½ ½ 1 6,5 1,0 2 43,00
6 Russland Aleksandr Grisjtsjuk (RUS) 2764 ½ 0 0 ½ ½ ½ ½ ½ ½ ½ * * 1 ½ ½ ½ 6,5 1,0 1 44,00
7 Ukraina Vasyl Ivantsjuk (UKR) 2757 ½ 1 ½ 1 ½ 0 0 0 ½ ½ ½ 0 * * 0 1 6,0 0,0 3 43,25
8 Aserbajdsjan Teimour Radjabov (AZE) 2793 0 ½ ½ 0 0 ½ 0 0 0 ½ ½ ½ 1 0 * * 4,0 0,0 1 28,25

Dersom to eller flere spillere ligger på førsteplass med like mange poeng, avgjøres turneringen videre av

  1. antall poeng oppnådd i innbyrdes oppgjør
  2. antall spill vunnet
  3. poeng etter Sonneborn - Berger systemet[7]
Resultatoversikt for kandidatturneringen[9]

Kandidatturneringens gjennomføring[rediger | rediger kilde]

Turneringen har en samlet pengepremie på 510,000. Pengene fordeles på følgende måte:

Plass Prispenger
1. €115,000
2. €107,000
3. €91,000
4. €67,000
5. €48,000
6. €34,000
7. €27,000
8. €21,000

Kandidatturneringen var åpen til siste slutt. I første halvdel av turneringen var det Aronian og Carlsen som så ut til å ligge best an til å vinne turneringen. Etter halvspilt turnering ledet Carlsen sammendraget med et halvt poeng. I andre halvdel av turneringen ble Kramnik, som hadde spilt alle sine sju første parti med remis som utfall, en reell utfordrer, da han vant fire partier på rad. Aronian, som tapte tre partier, ble hengende etter i sammendraget. Carlsen holdte ledelsen tidlig i andre halvdel av turneringen, men et tap mot Ivantsjuk gjorde at Kramnik tok ledelsen etter 12. runde, etter at Kramnik hadde slått Aronian etter en fatal feil fra Aronians side.[11] I nest siste runde tok Carlsen igjen Kramnik i sammendraget, da han slo Radjabov, mens Kramnik måtte nøye seg med remis mot Gelfand.[12]

Foran siste runde av turneringen, var det klart at kun Carlsen og Kramnik hadde teoretiske muligheter til å vinne. Kramnik, som spilte med sorte brikker mot Ivantsjuk, måtte oppnå et bedre resultat enn Carlsen, som skulle spille med hvite brikker mot Svidler, fordi selv om de hadde like mange poeng, hadde Carlsen fem seire mot Kramniks fire, noe som ville gi Carlsen en fordel ved poenglikhet. Carlsen og Kramnik hadde to remis i innbyrdes oppgjør, så innbyrdes oppgjør var ikke utslagsgivende. Ivantsjuk oppnådde tidlig en fordel mot Kramnik, mens Carlsen lå ganske likt med Svidler. Carlsen havnet imidlertid i alvorlige tidsproblemer, og var ute av stand til å forsvare seg på en adekvat måte mot Svidlers angrep; Svidler oppnådde en sluttspillposisjon han lett vant. I mellomtiden hadde Ivantsjuk utspilt Kramnik, og Kramnik ga opp få minutter etter at Carlsen hadde tapt. Turneringen endte således med tap for begge som ledet, Carlsen og Kramnik, men Carlsen vant turneringen på grunn av sine fem seire, mot Kramniks fire.[13]

Bak Carlsen og Kramnik, hadde Svidler sikret seg et godt turneringsresultat, med +2. Aronian, som hadde tapt for Svidler, hadde også +2, men havnet altså bak på grunn av innbyrdes oppgjør. Gritsjuk og Gelfand endte begge med -1. Ivantsjuk, som hadde beseiret nummer en og to i turneringen, endte på -2, hvor alle de fem tapene hans var etter å ha brukt opp tiden.[12] Radjabov vant sitt parti i runde to, men endte på sisteplass etter å ha tapt flere partier senere i turneringen.

Bekymringer og rykteflom[rediger | rediger kilde]

I forkant av turneringen sammenlignet NRK Magnus Carlsens deltakelse i Kandidatturneringen 2013, med Bobby Fischers deltakelse i 1962, hvor begge var eneste representant fra et vestlig land, i en turnering dominert øst-europeere.[14] Ifølge en artikkel fra The New York Times var samarbeid mellom deltakere fra samme nasjon et problem da turneringsstrukturen med round robin var i bruk forrige gang. Deltakerne fra Sovjetunionen samarbeidet den gang med hverandre for å sikre at en av Sovjetunionens deltakere skulle vinne.[15] Fischers beskyldninger om samarbeid mellom de sovjetiske spillerne var én direkte årsak til at turneringens round robin-struktur ble erstattet med en utslagsturnering, en struktur turneringen skulle komme til å beholde i over femti år.[16]

Carlsen hadde I forkant av turneringen gikk uttrykk for at han ikke trodde de russiske deltakerne ville holde sammen. Carlsens manager, Espen Agdestein, var heller ikke urolig, selv om han ikke kunne utelukke at de russiske deltakerne kunne komme til å ha nasjonaliteten i bakhodet dersom én av dem skulle ligge bedre an utover i turneringen. Agdestein påpekte også at turneringens regelverk er tilpasset for å hindre kollusjon, ved at deltakere fra samme land møtes først, og ikke i de avgjørende rundene.[7][14]

I kjølvannet av Kandidatturneringens 12. runde, hvor Aronian tapte for Kramnik etter en merkelig og fatal feil,[17] kunne Dagbladet i en nettartikkel melde om en rykteflom i ulike sjakkfora på nettet, hvor påstander om at Aronian skulle ha gjort tabben med vilje hadde blitt framsatt av foradeltakere, blant annet hos ChessBomb. Kramnik skulle på den måten oppnå en fordel mot Carlsen i sammendraget.[18] Carlsen hadde samme runde overraskende tapt for ukrainske Ivantsjuk, Carlsens første tap på 41 partier, hvor Carlsen skulle ha fordel av hvite brikker.[19] Forfatter og sjakkspiller Hans Olav Lahlum kommenterte påstandene, hvor han påpekte at han ikke trodde på konspirasjoner i turneringen, selv om dette tidligere var et problem, og viste til samme regelendring som Agdestein hadde vist til.[18]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Carlsen tapte sitt livs viktigste parti - klar for VM-finale likevel», av Eivind Skjervum, dagbladet.no, 1. april 2013. Besøkt 2. april 2013.
  2. ^ FIDE Calendar 2013. Besøkt 2. april 2013 (en)
  3. ^ «FIDE offers 2013 World Chess C'ship to Chennai», av Hari Hara Nandanan, The Times of India, 12. august 2011. Besøkt 1. april 2013 (en)
  4. ^ FIDE Magnus Carlsen is World Champion
  5. ^ «FIDE Candidates: a historical perspective», av Peter Doggers, ChessVibes.com, 11. mars 2013. Besøkt 1. april 2013 (en)
  6. ^ «FIDE Candidates' Tournament officially opened by Ilyumzhinov», av Peter Doggers, ChessVibes.com, 15. mars 2013. Besøkt 1. april 2013 (en)
  7. ^ a b c d «Rules & regulations for the Candidates Tournament of the FIDE World Championship cycle 2011-2013», FIDE. Besøkt 1. april 2013 (PDF) (en)
  8. ^ «The Candidates' in London; is FIDE selling its World Championship cycle?», av Peter Doggers, chessVibes, 14. februar 2012. Besøkt 1. april 2013 (en)
  9. ^ a b «Tournament standings, FIDE. Besøkt 31. mars 2013
  10. ^ «FIDE Top players – Top 100 Players March 2013», FIDE. Besøkt 1. mars 2013 (en)
  11. ^ «Candidates R12 – full report, pictures, videos», av Peter Doggers, ChessBase News, 30. mars 2013. Besøkt 1. april 2013 (en)
  12. ^ a b «Candidates R13 – Kramnik draws, Carlsen wins», av Albert Silver, ChessBase News, 31. mars 2013. Besøkt 1. april 2013 (en)
  13. ^ «Candidates R14 – leaders lose, Carlsen qualifies», av Alejandro Ramirez, ChessBase News, 1. april 2013. Besøkt 1. april 2013 (en)
  14. ^ a b «Konspirasjonsteorien som kan felle Carlsen: – Ikke utenkelig», av Sindre Murtnes og Marius Skjelbæk, nrk.no, 15. mars 2013. Besøkt 1. april 2013.
  15. ^ «Change in Title Format Forces Switch in Strategies», av Dylan Loeb McClain, The New York Times, 23. mars 2013. Besøkt 4. april 2013 (en)
  16. ^ «FIDE Candidates: a historical perspective» av Peter Doggers, chessVibes.com, 11. mars 2013. Besøkt 4. april 2013 (en)
  17. ^ «Krise for sjakk-Carlsen», av Eivind Skjervum, dagbladet.no, 29. mars 2013. Besøkt 1. april 2013
  18. ^ a b «Hevder Magnus Carlsen er utsatt for et komplott», av Pål Marius Tingve, dagbladet.no, 30. mars 2013. Besøkt 1. april 2013.
  19. ^ «Sjakk-Carlsen med første tap på 41. partier», tv2.no, 29. mars 2013. Besøkt 1. april 2013.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]