Hopp til innhold

Våkugle

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Våkugle
Foto: Greg Sharkey, 2009
Nomenklatur
Ninox strenua
(Gould, 1838)
Synonymi
Athene strenua Gould, 1838
Populærnavn
våkugle
Klassifikasjon
RikeDyreriket
RekkeRyggstrengdyr
KlasseFugler
OrdenUgler
FamilieUglefamilien
SlektNinox
Miljøvern
IUCNs rødliste:
ver 3.1
UtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftig

LC — Livskraftig
BirdLife International (2024)[1]

Økologi
Habitat terrestrisk,
Utbredelse Øst-Australia
Inndelt i

Våkugle (Ninox strenua) er en monotypisk rovfugl i slekten Ninox og inngår i uglefamilien (Strigidae). Dette er den største ugla i Australia og den mest imponerende arten i denne slekten. Arten er utbredt i Øst-Australia.[2]

BirdLife International mener at arten er livskraftig og stabil, men totalpopulasjonen teller kun cirka 2 200–2 800 fullvoksne individer.[1]

Etymologi

[rediger | rediger kilde]

Det vitenskapelige artsnavnet (epitet), strenua er avledet fra det latinske strenuus, som betyr rastløs eller livlig.[3][2]

Det norske populærnavnet, våkugle, er satt sammen av de to begrepene våk og ugle og viser til at denne fuglen er en våk-lignende ugle. Våk (av norr. vákr, med referanse til ei gruppe med mellomstore hauker i gruppa Buteonini,[4] som betyr svekling eller guttunge,[5] trolig med refererer til noen som er svakere eller mindre) er et samlebegrep for en rekke (rundt 50 arter[6]) mellomstore haukefugler (Accipitriformes), fordelt over mange slekter, men begrepet -våk finnes kun i navneendelsen til disse fuglene. Eksempler er musvåk (Buteo buteo), fjellvåk (B. lagopus) og ørnvåk (B. rufinus). Ingen enkelt art heter altså kun våk på norsk, og den eneste arten som har våk- i innledningen av det norske navnet, er våkugle.

Taksonomi

[rediger | rediger kilde]

Tradisjonelt blir våkugla regnet som nærmest beslektet med sahulugle (N. rufa), som skiller seg fra våkugla med 5,4 % av sitt mtDNA.[7][2] En fylogenetisk analyse ved bruk av et tilgjengelig mitogenom fra uglefamilien avdekket en nær evolusjonær relasjon mellom våkugle og nattsvermerugle (N. novaeseelandiae), som er utbredt i hele Australasia.[8][2]

Biologi

[rediger | rediger kilde]
Våkugler i Sydney, Australia.
Foto: JJ Harrison, 2024

Våkugla er den største ugla i Australia og blir cirka 48–65 cm lang.[2] I motsetning til de fleste ugler og andre rovfugler, så blir hannen betydelig større enn hunnen. Hannen veier cirka 995–2 220 g (snitt 1 447,2 g), hunnen cirka 1 040–1 465 g (snitt 1 252,5 g).[2] Vingespennet utgjør normalt cirka 110–140 cm.[2]

Arten har et forholdsvis lite og ganske rundt hode og en relativt lang hale. Ansiktsskiven er mørk gråbrun og øyne lyse gule. Oversiden er mørk brun til mørk gråbrun med offwhite bånd og flekker oppe på kronen. Undersiden er offwhite med tallrike kraftige mørke chevroner (v-mønster). Nebbet er mørkgrått, men ofte lysere ved basen. Vokshuden er blek blågrå. Tarsen er fjæret og føttene er oransje-beige eller gule og har gråsvarte klør. Kjønnene har lik fjærdrakt. Ungfuglen er for det meste hvitaktig med mørke flekker på kronen, mens den umodne fuglen har sterkere bånd på oversiden enn den voksne.[2]

Våkugle er begrenset til den østlige kyststripen av Australia, hvor den forekommer fra det sørlige Queensland og sørover til Victoria, med en enkelt registrering fra Sør-Australia og relativt få registreringer vest for Great Dividing Range.[2]

Arten foretrekker gammelskog, men habitatet består ofte av åpne våte og tørre høye sklerofyllskoger (en type eviggrønn), tett skogkledde juv nær permanent vann, krattlandskap, skogparker og botaniske hager, modne furuplantasjer, skogområder nær dyrkede arealer, samt skogsrester og regenererende skoger omgitt av avvirkede områder.[2]

Arten er fastboende og stort sett stedbunden.[2] Den jakter utelukkende om natten, med aktivitet som begynner like før skumringen, men fuglene vil også regelmessig jakte i både skumringen og ved daggry på måneløse netter. Jakten foregår hovedsakelig i åpen skog og skoglandskap, noen ganger i gjenvekstområder, forsteder nær skog, hager og isolerte trær i parklandskap, mer unntaksvis også langs veier eller på jordbruksområder som grenser til skogområder.[2]

Arten er opportunistisk, men de fleste byttedyr ligger innenfor vektområdet 50–100 % av fuglenes egen vekt, og totalt sett består 59–100 % av føden av pattedyr, supplert med fugler (0–41 %) og noen ganger insekter.[2]

Inndeling

[rediger | rediger kilde]

Inndelingen følger Birds of the World.[6] Norske navn på artene følger Artsdatabanken.[9][10][11] Norske beskrivelser i parentes er ikke offisielle.

Treliste

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. 1 2 BirdLife International. 2024. Ninox strenua. The IUCN Red List of Threatened Species 2024: e.T22689389A254015323. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2024-2.RLTS.T22689389A254015323.en. Accessed on 10 May 2025.
  2. 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 Olsen, P.D., J. S. Marks, and G. M. Kirwan (2020). Powerful Owl (Ninox strenua), version 1.0. In Birds of the World (S. M. Billerman, B. K. Keeney, P. G. Rodewald, and T. S. Schulenberg, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.powowl1.01
  3. ↑ Jobling, J. A. (2010). Helm Dictionary of Scientific Bird Names. A. & C. Black, London, UK. ISBN 9781408125014
  4. ↑ «våk». I: Bokmålsordboka. Språkrådet og Universitetet i Bergen. <https://ordbokene.no/bm/69305> (hentet 10.05.2025).
  5. ↑ «våk». I: Bokmålsordboka. Språkrådet og Universitetet i Bergen. <https://ordbokene.no/bm/69306> (hentet 10.05.2025).
  6. 1 2 Winkler, D. W., S. M. Billerman, and I. J. Lovette (2020). Owls (Strigidae), version 1.0. In Birds of the World (S. M. Billerman, B. K. Keeney, P. G. Rodewald, and T. S. Schulenberg, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.strigi1.01
  7. ↑ Norman, J.A., Christidis, L., Westerman, M. and Hill, F.A.R. (1998). Molecular data confirms the species status of the Christmas Island Hawk-Owl Ninox natalis. Emu 98(4):197–208. https://doi.org/10.1071/MU98028
  8. ↑ Sarker, S., S. Das, J. Forwood, K. Helbig, and S. R. Raidal (2016) The complete mitochondrial genome sequence of an Endangered powerful owl (Ninox strenua). Mitochondrial DNA Part B 1:722–723. https://doi.org/10.1080/23802359.2016.1229588
  9. ↑ Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-04-10
  10. ↑ Syvertsen, P.O., M. Bergan, O.B. Hansen, H. Kvam, V. Ree og Ø. Syvertsen 2017: Ny verdensliste med norske fuglenavn. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider: http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/om.php
  11. ↑ Syvertsen, P. O., Bergan, M., Hansen, O. B., Kvam, H., Ree, V. & Syvertsen, Ø. 2020. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider. URL: https://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Våkugle&oldid=25143904»