Utvidet vaksinasjonsprogram
Det utvidede immuniseringsprogrammet (engelsk: Expanded Program on Immunization (EPI), også kalt Det utvidedee vaksinasjonsprogrammet) ble opprettet av Verdens helseorganisasjon i 1974 for å gjøre vaksiner tilgjengelig for alle barn i hele verden.
Historikk
[rediger | rediger kilde]I mai 1974 skapte Verdens helseorganisasjon (WHO) det utvidede programmet for immunisering (EPI). Programmets mål er å vaksinere barn over hele verden.
Ti år senere (1984) ble det etablert en standardisert vaksinasjonsplan for EPI-vaksinene: Bacillus Calmette-Guérin (BCG), difteri-tetanus-kikhoste (DTP), oral polio og meslinger. Etter hvert som man fikk økt kunnskap om de immunologiske sykdomsfaktorene, ble nye vaksiner utviklet og lagt til i EPI-programmets liste over anbefalte vaksiner: Hepatitt B, gulfeber i land som er endemisk for sykdommen, og Haemophilus influenzae meningitt (Hib) konjugert vaksine i land med høy sykdomsbyrde.[1]
I 1999 ble Global Alliance for Vaccines and Immunization (GAVI) opprettet. Vaksinealliansens fremste formål er å redde liv og beskytte folks helse ved å øke rettferdig og bærekraftig bruk av vaksiner, samt ved å utvide rekkevidden til EPI. GAVI skapte et stort samarbeid, som inkluderte flere av FNs institusjoner (WHO, UNICEF, Verdensbanken ), folkehelseinstitutter, giver- og implementeringsland, Bill og Melinda Gates Foundation og The Rockefeller Foundation, vaksineindustrien, ikke- statlige organisasjoner (NGOer) og mange flere. Opprettelsen av GAVI har bidratt til å fornye interessen og opprettholde viktigheten av vaksinasjoner i kampen mot verdens store byrde av smittsomme sykdommer.[2]
Programmets mål
[rediger | rediger kilde]- å sikre full vaksinasjon av barn under ett år i hvert distrikt,
- å utrydde poliomyelitt globalt,
- å redusere stivkrampe hos mor og nyfødt til en forekomst på mindre enn ett tilfelle per 1000 fødsler innen 2005,
- å halvere antallet mesling-relaterte dødsfall som skjedde i 1999, og
- å utvide alle nye vaksiner og forebyggende helsetiltak til barn i alle distrikter i verden.
Flere milepæler ble satt opp i tillegg for å for å nå EPI-målene:
- alle land skal ha rutinemessig vaksinasjonsdekning på 90 % av barnebefolkningen innen 2010
- vaksine Hepatitt B skal introduseres i 80 % av alle land innen 2007
- 50 % av de fattigste landene har Hib-vaksine innen 2005.[3]
Implementering
[rediger | rediger kilde]Myndighetene i FNs medlemsland oppretter og implementerer retningslinjer for vaksinasjonsprogrammer etter retningslinjene som er fastsatt av EPI. Det å sette opp et vaksinasjonsprogram innebærer flere faktorer og komplekse komponenter, inkludert et pålitelig "cold chain system" (det vil si at vaksinene oppbevares og transporteres på korrekt måte i korrekt temperatur før de blir administrert [4]), transport for levering av vaksinene, vedlikehold av vaksinelagre, opplæring og overvåking av helsearbeidere, utdanningsprogrammer for å informere publikum, samt dokumentering og registrering av hvilket barn som får hvilke vaksiner.
Vaksinasjonsprogrammer ser annerledes ut i forskjellige regioner fordi de er basert på regionens nivå av helseinfrastruktur.
Noen områder vil ha faste steder for vaksinasjon: helsetjenester som sykehus eller lokale helsestasjoner som inkluderer vaksinasjon sammen med andre helsetjenester. Men i områder hvor det er få organiserte helseinstitusjoner kan vaksiner distribueres og gis til småbyer og landsbyer med hjelp av et mobilt team med trent helsepersonell. Disse mobile tjenestene er gjerne planlagt gjennom året. Men i land med et særlig underutviklet helsesystem hvor det er mangel på både infrastruktur og kommunikasjon kan disse planlagte vaksineringene bli kansellert, noe som fører til forsinket eller helt fraværende vaksinasjon.[1] [3]
Ekstra strategier kan bli nødvendig i fattige områder hvor det er lite opptak av vaksinasjonsprogrammer. Helsearbeidere kan for eksempel gå dør-til-dør for å øke opptak i vanskelig tilgjengelige grupper. Til slutt blir periodiske massevaksinasjonskampanjer på nasjonalt nivå i økende grad inkludert i programmene. [3]
Evaluering
[rediger | rediger kilde]Vaksinasjonsprogrammer overvåkes ved hjelp av to metoder: en administrativ metode og gjennom samfunnsbaserte undersøkelser. Den administrative metoden bruker immuniseringsdata fra offentlige, private og NGO-klinikker. Baksiden med denne metoden er at den blir begrenset basert på tilgjengeligheten og nøyaktigheten til rapporter fra disse fasilitetene. Metoden passer bra i områder der vaksinasjonene leveres direkte fra offentlige myndigheter eller hvor myndighetene leverer vaksiner til klinikkene. I land uten tilstrekkelig infrastruktur benytter man seg av samfunnsbaserte spørreundersøkelser for å estimere vaksinasjonsdekningen.[3]
Samfunnsbaserte undersøkelser utføres ved å bruke en modifisert klyngeprøveundersøkelsesmetode utviklet av Verdens helseorganisasjon. Vaksinasjonsdekningen blir evaluert ved hjelp av en to-trinns prøvetakingstilnærming der 30 klynger og syv barn i hver klynge velges. Helsepersonell med ingen eller begrenset bakgrunn innen statistikk og utvalg kan gjennomføre datainnsamling med minimal opplæring.[3][5] En slik måte å samle data på gjør det mulig å få informasjon fra områder der det ellers ikke finnes noen pålitelig datakilde. Metoden kan også brukes for å validere eller støtte opp under rapportert vaksinasjonsdekning fra for eksempel administrative rapporter. Samfunnsbaserte undersøkelser forventes å estimere vaksinasjonsdekningen innen 10 prosent. [3]
Selv om undersøkelser eller spørreskjemaer ofte anses som unøyaktige på grunn av egenrapportering, kan de gi supplerende og mer detaljert informasjon enn administrative rapporter alene.
Dersom man har tilgang på hjemmebaserte journaler, kan datoer for vaksinasjon kan gjennomgås og vaksinasjonsstatus bestemmes for å avgjøre om vaksinene ble gitt i en ideell alder og med passende intervaller. Dersom det mangler vaksinering kan disse identifiseres og re-kvalifiseres. Det er også viktig at systemene som brukes for å levere vaksinene identifiseres i tillegg til klinikkene som administrerer vaksinasjonene.[3]
Resultater
[rediger | rediger kilde]Før EPI ble iverksatt ble barnevaksinasjonsdekningen for tuberkulose, difteri, kikhoste, stivkrampe, polio og meslinger anslått til å være mindre enn 5 %. Denne dekningen har nå[når?] økt til 87 % for BCG-vaksinen, 84 % for DTP-vaksinen (3. dose), 83 % for meslingevaksinen (2. dose) og 85 % for poliovaksinen (3. dose).[6] Den har også blitt utvidet til å inkludere vaksinasjoner mot hepatitt B, Haemophilus influenzae type B, røde hunder, stivkrampe og gulfeber. Man kan tydelig se effekten av økt vaksinasjon fra den synkende forekomsten av flere sykdommer. Mellom 1999 og 2005 ble antall dødsfall fra meslinger redusert med 60 % på verdensbasis. Man hadde som mål å utrydde polio innen 2005. Selv om dette målet ikke har blitt nådd er forekomsten betydelig redusert og det 12 rapporterte tilfeller med polio i 2023, sammenlignet med 7141 tilfeller i 1999.[7][8]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Jamison D, Breman J, Measham A, Alleyne G, Claeson M, Evans D, Jha P, Mills A, Musgrove P. Disease Control Priorities in Developing Countries, Second Edition. 2006, The World Bank Group Arkivert januar 23, 2013, hos Wayback Machine.
- ^ «The GAVI Alliance». Arkivert fra originalen 20. august 2014. Besøkt 25. mars 2022.
- ^ a b c d e f g Hadler S, Cochi S, Bilous J, Cutts F. “Vaccination Programs in Developing Countries.” Chapter 55: Vaccines, 4th ed. 2004, Elsevier.
- ^ UNICEF (u.d.). «What is a cold chain?». UNICEF. Besøkt 19. september 2024.
- ^ “A simplified general method for cluster-sample surveys of health in developing countries.” World Health Statistics Quarterly. 1991; 44(3):98-106.
- ^ «WHO Immunization Data portal - Global». Immunization Data (engelsk). Besøkt 16. september 2024.
- ^ «UNICEF. "Expanding Immunization Coverage"». Arkivert fra originalen 20. desember 2015. Besøkt 21. april 2008.
- ^ «Poliomyelitis - number of reported cases». www.who.int (engelsk). Besøkt 16. september 2024.