Utrechtunionen av gammelkatolske kirker

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
St.-Gertrudis-katedralen i Utrecht i Nederland.
Den Gammelkatolske kirke i Offenbach am Main, Tyskland

Utrechtunionen er en sammenslutning av selvstendige og episkopalt styrte gammelkatolske kirker.

De gammelkatolske kirkene i Utrechtunionen hadde fra sin grunnleggelse i 1889 et gyldig og erkjent embete, det vil si apostolisk suksesjon, og en teologi som man, svært forenklet, kan si å ligge mitt i mellom den romersk-katolske og den lutherske. Dette har gjort at gammelkatolikkene fra 1920-tallet tidvis har spilt en viktig rolle i samarbeidet mellom forskjellige kirkesamfunn i verden.

Siden 1931 har de anglikanske kirker og Utrechtunionens gammelkatolske kirker en interkommunionsavtale som lyder: «der den gammelkatolske kirke finnes, der er den anglikanske; og der den anglikanske kirke finnes, der er den gammelkatolske».

Siden 2008 er det også en dialog mellom Utrechtunionen og Svenska kyrkan med danke på en interkommunionsoverenskomst.[1] Svenska kyrkans komité fikk som sin leder biskop emeritus Jonas Jonson.

Den gammelkatolske kirke er økumenisk aktiv som medlem i Kirkenes verdensråd.

Organisasjonen[rediger | rediger kilde]

Blant Utrechtunionens kirkers biskoper innehar erkebiskopen av Utrecht et æresprimat ikke ulikt det anglikanske kirkefellesskaps erkebiskop av Canterbury.

Utrechtunionen styres fra en episkopal-synodal-struktur i form av den internasjonale bispekonferanse (IBK) der erkebiskopen av Utrecht er selvskriven æresordførende. I konferansen inngår alle biskopene innen unionen og trer sammen én gang i årest der man diskuterer kirkens linje, viktige spørsmpk, økumenikk og annet.

Tro og lære[rediger | rediger kilde]

Kirkene innen Utrechtunionen er katolskkristne kirker som har dannet en union i opposisjon mot den romersk-katolske kirkes nyoppkomne dogme (som pavens ufeilbarlighet, Marias uplettede unnfangelse med mere) og bruk under 1800-tallets senere halvpart. Man antok et grunndokument, den såkalte Utrechterklæringen, ved kirkekonferansen i Utrecht i 1889.

Det gammelkatolske kirkefellesskap valgte i Utrechterklæringen St Vincent av Lerins ledeord: «Kun det er sant katolsk som alle har trodd alltid og over alt», og den nikenske trosbekjennelse slik som den ble formulert på kirkemøtet i Nikea der det senere filioquetillegget («fra Faderen og Sønnen»), som oppstod i Vestkirken på kirkemøtet i Toledo, ble lagt bort. De gammelkatolske kirkene innen Utrechtunionen erkjenner de samme syv økumeniske konsiler og sakramenter som de ortodokse kirkene, og de lærer som ble akseptert i urkirken innen det store skisma i 1054.

Biskoper likesom resten av presteskapet har rett til å gifte seg. Alle sakramenter foretas på folkespråket og siden 1996 har presteembedet vært åpent for kvinnrr. Den gammelkatolske kirke i Tyskland var her drivende. Også homoseksuelle er velkomne til å vies til prester og gifte seg. Den eneste kirken i unionen som ikke har antart disse to forandringer er den polske.

Man har i den gammelkatolske kirke i Sverige en nulltoleranse mot forsvarere av den tradisjonelle forståelse av kirkens embede som noe forbeholdent menn som lever i sølibat, og med en annen oppdatning bevilges man ikke tiltrede til embetet. Å være lesbisk kvinne er ikke noe som i seg selv hindrer prestevielse.

Eukaristien[rediger | rediger kilde]

Kirkene innen Utrechtunionen tror på Kristi nærvær i eukaristien/nattverden, såkalt realpresens, men fornekter både den romersk-katolske transsubstansiasjonslære som forfekter at brødet og vinen i messen bokstavlig blir Kristi legeme og blod uten atskillelse, samt den lutherske konsubstansiasjon som mener at Kristus er «i, med og under» brødet og vinen. Ikke heller deler Utrechtunionen det romersk-katolske syn at messen er et kontinuerlig nærverendekalte og fornyende forsoningsoffer, messeoffer. Utrechtrtlæringen tydeliggjør at «den hellige eukaristis karakter skal forstås på dette vis, nemlig at den samtidig er en offerfeiring med hvis hjelp de troende, ved at de mottar vår Frelsers legeme og blod, også går inn i fellesskap med hverandre (1 Kor 10,17)».

Maria[rediger | rediger kilde]

Utrechtunionens medlemmer ærer Maria som Jesu mor og dermed den fremste av alle helgener. Hennes rolle er altså i alt vesentlig den samme som helgenenes – hun er et familiemedlem og venn i himmelen, til hvem man vender seg for å be om hjrlp, og et unikt forbilde for alle som streber etter å lære seg å gjenspeile den kristne kjærlighet i dens reneste form.

Medlemskirker[rediger | rediger kilde]

Rød: Medlemskirker, rosa: ikke-selvstendige (avhengige) medlemmer, oransje: Tidligere avhengige medlemmer.

Selvestendige medlemskirker[rediger | rediger kilde]

  • Den gammelkatolske kirke i Nederland (Oud-Katholieke Kerk van Nederland)
  • Den gammelkatolske kirke i Tyskland (Katholisches Bistum der Alt-Katholiken in Deutschland)
  • Den kristkatolske kirke i Sveits (Christkatholische Kirche der Schweiz)
  • Den gammelkatolske kirke i Østerrike (Altkatholische Kirche Österreichs)
  • Den gammelkatolske kirke i i Tsjekkia (Starokatolická církev v České republice)
  • Den polskkatolske kirke (Kościół Polskokatolicki w Rzeczypospolitej Polskiej)

Ikke-selvstendige under den internasjonale bispekonferansens jurisdiksjon[rediger | rediger kilde]

  • Den gammelkatolske kirke i Kroatia (Hrvatska Katolicka Crkva)
  • Den gammelkatolske misjon i Frankrike (Mission Vielle-catholique)
  • Den gammelkatolske kirke i Italia (Chiesa Vetero-Cattolica in Italia)
  • Den gammelkatolske kirke i Danmark og Sverige

Tidligere medlemskirker[rediger | rediger kilde]

Utrechtunionens internasjonale bispekonferanse (IBC) fastslo i 1997 at Polish National Catholic Church (PNCC) ikke var i full kommunion med andre Utrechtunions-kirker ettersom PNCC ikke aksepterte kvinnelige prester.[2][3] Fra 1998 har PNCC ikke tillatt biskoper tilknyttet IBC å delta ved bispeordinasjoner i PNCC.[3] IBC uttalte i 2003 at full kommunion «ikke kunne gjenopprettes» og dermed i effekt ekskluderte PNCC.[2][3] Polish National Catholic Church «nektet å avvise» (refused to repudiate) en IBC-erklæring fra 1976 der det het at «any attempt to admit women to the ministerial priesthood would lead to a break in full communion with churches that adopted the practice.»[3][4]

Kirker i fellesskap med Utrechtunionen[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Svenska kyrkan: Ekumenik - samtal pågår Arkivert 18. september 2013 hos Wayback Machine.
  2. ^ a b «Communiqué of the IBC meeting in Prague/CZ, 2003» (pressemelding). Amersfoort: Utrechter Union der Altkatholischen Kirchen. 29. november 2003. 
  3. ^ a b c d Orzell, Laurence J. (Mai 2004). «Disunion of Utrecht: Old Catholics fall out over new doctrines». Touchstone. Chicago: Fellowship of St. James. 17 (4). 
  4. ^ Berlis, Angela (2008). «Women's ordination in the Old Catholic Churches of the Union of Utrecht». I Jones, Ian; m.fl. Women and ordination in the Christian churches: international perspectives. London [u.a.]: T & T Clark. s. 145–149. ISBN 9780567031549. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]