Ur (Mesopotamia)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
«Ur» har flere betydninger.
Ur
   UNESCOs verdensarv   
Ruinene i Ur, med den store zigguraten i Ur synlig i bakgrunnen
LandIraks flagg Irak
StedTell el-Muqayyar, regionen Dhi Qar
Innskrevet2016
Kriterium BLANDET III, V, IX, X
Se ogsåVerdensarvsteder i Europa
ReferanseUNESCO nr. 1481-006
Ur ligger i Irak
Ur (Mesopotamia)
Ur (Irak)

Ur (sumerisk: Urim;[1] sumerisk kileskrift: 𒋀𒀕𒆠 URIM2KI eller 𒋀𒀊𒆠 URIM5KI;[2] akkadisk: Uru;[3] arabisk: أور‎; hebraisk: אור‎) var en viktig sumerisk bystat i oldtidens Mesopotamia, beliggende på samme sted som dagens Tell el-Muqayyar (arabisk: تل المقير‎) i Iraks sørlige provins Dhi Qar.[4] Selv om Ur en gang var en kystby nær munningen av elven Eufrat ved Persiabukten, har kystlinjen flyttet seg og er i dag langt inne i innlandet på sørbredden av Eufrat, 16 km fra fra den moderne byen Nasiriyah i Irak.[5]

Opprinnelse til byen Ur er datert til Ubaidperioden ca. 3800 f.Kr., og er nedtegnet i skriftlig historie som en bystat er fra 2500-tallet f.Kr. og dens første dokumenterte konge var Mesannepada. Byens skytsgud var Nanna (akkadisk: Sin), den sumeriske og akkadiske (assyrisk-babylonsk) månegud, og navnet på byen er i sin opprinnelse avledet fra gudens navn, URIM2KI er den klassiske sumeriske stavingen av LAK-32.UNUGKI, bokstavelig «boligen (UNUG) til Nanna (LAK-32)».[5]

Stedet er markert delvis av restaurerte ruiner av Urs store ziggurat, som inneholdt helligdommen til Nanna, utgravd på 1930-tallet. Tempelet ble bygget på 2000-tallet f.Kr. (kort kronologi) i regjeringstiden til Ur-Nammu og ble rekonstruert på 500-tallet f.Kr. av Nabonidus, den assyriskfødte siste konge av Babylon. Ruinene dekker et areal på 1 200 meter nordvest til sørøst ved 800 meter nordøst til sørøst, og løfter seg opp til rundt 20 meter over dagens bakkenivå.[6]

Fysisk utforming[rediger | rediger kilde]

Byen, som det er sagt ble planlagt av Ur-Nammu, var åpenbart delt inn i nabolag med handelsmenn boende i et kvartal, kunsthåndverkere i et annet. Det er påvist mange strukturer for håndtering av vannressurser og kontroll av oversvømmelser.[7] Husene ble bygget av murstein av soltørket leire og dekket med slammørtel. I de store bygningene var murverket forsterket med asfalt og halmstrå. For det meste er fundamentene fortsatt tilstede i dag. Folk ble ofte gravlagt i kamre eller sjakter under gulvene på husene sine, enten adskilt eller alene, tidvis med gravgods som smykker, krukker og våpen.[7]

Ur er omgitt av skrånende festningvoll, 8 meter høy og rundt 25 meter bred, inngrenset enkelte steder av mursteinsmur. Andre steder var bygningene integrert i festningvollen. Elven Eufrat utfylte festningverkene på byens vestlige side.[7]

Samfunn og kultur[rediger | rediger kilde]

Mesopotamia på 2000-tallet f.Kr.

Arkeologiske oppdagelser har vist utvetydig at Ur var en betydelig sumerisk-akkadisk urbant senter på den mesopotamiske sletten. Særskilt har oppdagelsen av de kongelige gravene bekreftet dens storhet. Disse gravene, som er datert til tidlig dynastisk tid IIIa (omtrentlig på 2400- eller 2300-tallet f.Kr.), inneholder store mengder luksusgjenstander framstilt av kostbare metaller og smykkesteiner. Begge deler krevde import over lange avstander, fra oldtidens Iran, Afghanistan, India, Anatolia, Levanten og Persiabukten.[6] Denne rikdommen, uten paralleller opp til da, er et vitnesbyrd til Urs økonomiske betydning i løpet av tidlig bronsealder.[8]

Arkeologisk forskning av regionen har også bidratt stort til vår forståelse av landskapet og samhandling over lange distanser som skjedde i løpet av oldtiden. Ur var en viktig havn i Persiabukten som strakte seg langt lengre innover innlandet enn den gjør i dag, og byen kontrollerte mye av handelen inn i Mesopotamia. Import til Ur kom fra mange deler av verden. De objekter og varer som kom til byen var kostbare metaller som gull og sølv, og smykkesteiner som lasurstein og karneol.[7]

Det er antatt at Ur hadde et hierarkisk, lagdelt samfunnsystem som omfattet slaver (utenlandske krigsfanger), bønder, kunsthåndverkere, leger, skrivere, og prester. Prester av høy rang sto langt oppe på samfunnstigen og hadde tilsynelatende stor luksus og bodde i herregårder.[7]

Ti tusener av tekster i kileskrift på leirplater, inkludert kontrakter, nedtegnelser av forretninger, og protokoller fra domstolene, nedtegnelser av byens komplekse økonomiske og juridiske system er avdekket fra templene, palasset og de enkelte bolighusene.[7] Tens of thousands of cuneiform texts, including contracts, business records, and court documents, record the city's complex economic and legal systems. These texts have been recovered from temples, the palace, and individual houses.[7]

Musikk[rediger | rediger kilde]

Utgravninger i gammelbyen i Ur i 1929 avslørte et musikkinstrument i form av en okse og med elleve strenger, tilsvarende moderne harpe.[9]

Historie[rediger | rediger kilde]

Forhistorie[rediger | rediger kilde]

«Urs standart» fra kongegravene i Ur, mosaikk framstilt av kalkstein, asfalt, lasurstein, og skjell. Den 'fredelige'siden viser trivsel, musikk, og velstand.
Den 'krigerske' siden av «Urs standart» viser konge, hans hær og stridsvogner som tramper ned fienden.

Da Ur ble opprettet var vannstanden i Persiabukten to og en halv meter høyere enn den er i dag. Ur er der derfor antatt å ha hatt omgivelser bestående av myr og sumper, og benyttet kanaler kun for transport, ikke for irrigasjon. Fisker, fugler, rotfrukter og siv kan ha støttet Ur økonomisk uten behov for en jordbruksrevolusjon som tidvis er antatt å ha vært nødvendig som en forutsetning for urbanisering.[10][11]

Arkeologer har påvist bevis for tidlig bosetning ved Ur i Ubaidperioden (ca. 6500 til 3800 f.Kr.). Disse eldste lagene ble forseglet av med en steril avsetning av jord som ble tolket av utgraverne på 1920-tallet som bevis for en stor oversvømmelse, både den bibelske syndflod og oversvømmelsen omtalt i Gilgamesj-eposet. Den er nå forstått som at slettene i sørlige Mesopotamia var utsatt for jevnlige oversvømmelser fra elvene Eufrat og Tigris. Stor erosjon fra vann og vind kan ha gitt vekst for de mesopotamiske fortellingene om en stor oversvømmelse og derav også den bibelske syndflod.[12][13] Ytterligere bosetning ved Ur blir kun klar i løpet av dets framtoning på 2000-tallet f.Kr., skjønt det må allerede ha vært et voksende urbant senter på 3000-tallet f.Kr. 2000-tallet f.Kr. er generelt beskrevet som tidlig bronsealder i Mesopotamia som ender omtrentlig samtidig med det tredje dynasti i Ur på 2100-tallet f.Kr.

2000-tallet f.Kr.[rediger | rediger kilde]

Mesopotamiske sylindersegl i kalkstein.

Det er to hovedkilder for informasjon om Urs betydning i løpet av tidlig bronsealder. Det første er en stor mengde av dokumenter i kileskrift, hovedsakelig fra det tredje dynasti i Ur (også kalt for det nysumeriske rike) helt i slutten av 2000-tallet f.Kr. Det var den mest sentraliserte, byråkratiske staten i verden til da. Om de tidligere århundrene har Sumers kongeliste gitt en forsøksvis politisk historie av oldtidens Sumer. Så lang er bevisene for de eldste periodene i tidlig bronsealder i Mesopotamia meget begrenset. Mesannepada er den første kongen som nevnt i Sumers kongeliste, og synes å ha levd en gang på 2500-tallet f.Kr. At Ur var et betydningsfullt urbant senter allerede da synes å være indikert av en type sylindersegl kalt for «bysegler». Disse seglene inneholdt et sett av tidlige former av kileskrift som synes å være skrift eller tegnsymboler på navnene på bystatene i oldtidens Mesopotamia. Mange av disse seglene har blitt funnet i Ur, og navnet til Ur er framtredende på dem. Sylinderseglene var en integrert del av dagliglivet og forteller om livet til beboerne i langt større grad enn kongelige relieffer.[14][15] Tekstene er ikke interessante hver for seg, men meget interessante som grupper av tekst. Nedtegnelsene gir en bilde dag for dag av dagliglivet, av maktstrukturene og handelsnettverkene, men også aspekter av samfunnshistorie som eksempelvis rollen til kvinnelige arbeidere.[16]

Etter at det akkadiske rike falt på midten av 2100-tallet f.Kr. ble sørlige Mesopotamia styrt i noen få tiår av guteere, et folk med et isolert språk som hadde sin opprinnelse i Zagrosfjellene i nordøst for Mesopotamia. Den assyriske grenen av akkadisktalende opprettholdt deres uavhengighet i nordlige Mesopotamia.

Ur III[rediger | rediger kilde]

Riket til det tredje dynasti i Ur.

Det tredje dynasti ble etablert da kong Ur-Nammu kom til makten, og styrte en gang mellom ca 2014 og 2030 f.Kr. I løpet av hans styre ble templer, inkludert den store zigguraten i Ur, bygget. Jordbruket ble forbedret ved irrigasjon. Hans lovverk, Ur-Nammus lover (et fragment ble identifisert i Istanbul i 1952) er en av de eldste av slike dokumenter som er kjent, går forut Hammurabis lover med rundt 300 år.[17][18] Både Ur-Nammu og hans etterfølger ble opphøyd til guder i løpet av sin tid som konger, og etter sin død ble han fortsatt dyrket som en heltfigur: en av de bevarte verkene i sumerisk litteratur beskriver Ur-Nammus død og hans reise til underverden.[19] Ur-Nammu ble etterfulgt av Shulgi, den største kongen i det tredje dynasti i Ur. Han befestet hegemoniet i Ur og reformerte riket til en høyt sentralisert, byråkratisk stat. Shulgi styrte i lang tid, minst 42 år, og opphøyde seg selv til gud halvveis inn i sin regjeringstid.[20]

Urs rike fortsatte gjennom regjeringstidene til ytterligere tre konger med semittisk-akkadiske navn,[12] Amar-Sin, Shu-Sin, og Ibbi-Sin. Ur falt en gang rundt 1940 f.Kr. til oldtidsriket Elam lenger øst i det 24. året til Ibbi-Sin, en hendelse som ble minnet i teksten Klagesangen over Ur.[21][22] I henhold til en beregning var Ur den største byen i verden fra ca. 2030 til 1980 f.Kr. Dens befolkning utgjorde rundt 65 000 innbyggere, eller 0,1 prosent av den globale befolkningen på denne tiden.[23]

Sen bronsealder[rediger | rediger kilde]

Byen Ur mistet sin politiske makt etter etter det tredje dynasti. Dens viktige posisjon ved å gi tilgang til Persiabukten sikret fortsatt økonomisk betydning i løpet andre millennium f.Kr. Byens prakt og storhet, rikets kraft og makt, storheten til kong Shulgi, og utvilsomt den effektive propagandaen til staten fortsatte gjennom mesopotamisk historie. Shulgi var en godt kjent historisk figur i minst to tusen år hvor historiske fortellinger i de mesopotamisk samfunnene i Assyria og Babylonia holdt navnene, hendelsene og mytologiene i minnet. Byen ble også styrt av det første amorittiske dynasti i Babylonia som steg opp til makt i sørlige Mesopotamia på 1700-tallet f.Kr. Etter at Hammurabis kortvarige babylonske rike falt sammen, ble det en del av det innfødte akkadiskstyrte andre dynasti i Babylon for over 270 år, og ble gjenerobret inn i Babylonia ved etterfølgerne av amorittene, kassitterne, på 1500-tallet f.Kr. I den kassittiske dynastiske perioden i Ur, sammen med resten av Babylonia, kom det spiradisk under kontrollen til elamittene og det mellomassyriske rike, sistnevnte strakte seg fra sen bronsealder og til tidlig jernalder mellom tidlig på 1300-tallet f.Kr. og til midten av 1000-tallet f.Kr.

Jernalderen[rediger | rediger kilde]

Ur, sammen med resten av sørlige Mesopotamia og mye av den nære østen, Anatolia, Nord-Afrika og sørlige Kaukasia, ble erobret av nordlige mesopotamiske nyassyriske rike fra 900-tallet og til slutten av 600-tallet f.Kr. Fra slutten av 600-tallet f.Kr. var Ur styrt av det kaldeiske dynasti eller det nybabylonske rike i Babylon. På 500-tallet f.Kr. var det ny byggeaktivitet i Ur under styret til Nebukadnesar II av Babylon. Den siste babylonske konge, Nabonidus (som av assyrisfødt og ikke kaldeisk), utbedret zigguraten. Imidlertid begynte byen på en nedgangsperiode fra rundt 530 f.Kr. etter av Babylonia bel erobret av det persiske Akamenideriket, og var ikke lenger bosatt tidlig på 400-tallet f.Kr.[12] Skjebnen til Ur hadde kanskje sin årsak i tørke, eller endring av elvens løp, eller til at utløpet av elven ble fylt av silt, eller en kombinasjon av dem alle.

Identifikasjon med Bibelens Ur[rediger | rediger kilde]

«Abrahams hus» i Ur, 2006.

Ur er sannsynligvis byen Ur Kasdim som er omtalt i Første Mosebok i den hebraiske Bibelen (Det gamle testamente) som fødestedet til den jødiske patriark Abraham, tradisjonelt antatt å ha levd en gang på andre millennium f.Kr.[24][25][26] Det er imidlertid en delt konfliktetende tradisjoner og akademiske oppfatninger som identifiserer Ur Kasdim med andre steder som Sanliurfa, Urkesj, Urartu eller Kutha.

Ur er omtalt fire ganger i Bibelen med frasen «av Kasdim/Kasdin», tradisjonelt oversatt som «Ur av Kaldea». Kalderne hadde bosatt seg i nærheten en gang rundt 850 f.Kr., men var ikke tilstede noen steder i Mesopotamia i løpet av andre millennium f.Kr. da Abraham er tradisjonelt antatt å ha levd. Det kaldeiske dynasti hersket ikke over Babylonia eller av Ur før på slutten av 600-tallet f.Kr. og holdt på makten kun fram til midten av 500-tallet f.Kr. Navnet er funnet i Første Mosebok 11:28, 11:31 og 15:7.[27] I Nehemjas bok 9:7 er det et enkelt avsnitt som nevner Ur som en parafrase av Første Mosebok.[28]

I Boken om Jubelårene, et jødisk skrift fra de siste århundrene f.Kr., hevdes det at Ur ble grunnlagt 1688 Anno Mundi («år etter skapelsen») av «Ur sønn av Kesed», formodentlig etterkommer av Arpaksjad, legger til at i det samme året begynte krigene på Jorden.[29]

Arkeologi[rediger | rediger kilde]

Mørtel av asfalt blant mursteinene i Ur.
Runde grupper av murstein utgravd i 1900.
Flyfoto av Ur i 1927.

I 1625 ble stedet besøkt av den italienske reisende Pietro Della Valle som nedtegnet tilstedeværelsen av murstein fra oldtiden med inskripsjoner av merkelige symboler, sementert sammen med asfalt, foruten stykker av svart marmor som også hadde inskripsjoner og som synes å være segler.[30]

Europeiske arkeologer identifiserte ikke Tell el-Muqayyar som oldtidens Ur før Henry Rawlinson klarte å dechiffrerte en del murstein fra dette stedet som hadde blitt fraktet til England av William Loftus i 1849.[31]

Stedet ble første gang utgravd i 1853 og 1854, på vegne av British Museum og med instruksjoner av det britiske utenriksdepartementet, av John George Taylor, britisk visekonsul ved Basra fra 1851 og 1859.[32][33][34] Taylor avdekket den store zigguraten i Ur og en struktur med hvelving som senere ble identifisert som en del av «Dommens port».[35]

De fire hjørnene av zigguratens øverste etasje fant Taylor leirsylindere som hadde en inskripsjon av Nabonidus (Nabuna`id), den siste konge av Babylon (539 f.Kr.), avsluttende med en bønn for hans sønn Belshar-uzur (Bel-ŝarra-Uzur), den Belsassar fra Daniels bok. Bevisene ble funnet før restaureringene av zigguraten av Ishme-Dagan av Isin og Shu-sin av Ur, og av Kurigalzu, en kassittkonge av Babylon på 1300-tallet f.Kr. Nebukadnesar hevdet også å ha gjenoppbygd tempelet.

Taylor utgravde ytterligere en interessant babylonsk bygning, ikke langt fra tempelet, en del av babylonsk nekropolis. Alt over byen fant han rikelige mengder av graver fra senere perioder. Tilsynelatende hadde Ur, grunnet dens hellighet, blitt en yndet sted for begravelser. Selv etter at stedet hadde opphørt å være bebodd, fortsatte det å bli brukt som nekropolis.

Typisk for denne tiden ødela Taylors utgravninger informasjon og gjorde stedet utsatt for ytterligere ødeleggelser. Innfødte i nærheten begynte å benytte de 4000 år gamle mursteinene og flisene for egne midlertidige byggverk de neste 75 årene mens stedet lå uten tilsyn[36] etter at British Museum hadde besluttet å prioritere arkeologi i Assyria.[35] Etter Taylor ble stedet besøkt av tallrike reisende, og bortimot alle beskrev at de fant levninger fra babylonsk oldtid, steiner med inskripsjoner og andre levninger, liggende åpent på overflaten. Stedet ble betraktet som rikt på levninger og relativt lett å utforske. Etter en del sonderinger ble gjort i 1918 av Reginald Campbell Thompson, ble H.R. Hall satt av British Museum i 1919 til å arbeide for en sesong, og han la grunnarbeidet for mer omfattende undersøkelser i årene som kom.[37][38]

Utgravninger fra 1922 til 1934 ble finansiert av British Museum og Universitetet i Pennsylvania i fellesskap og ledet av arkeologen Charles Leonard Woolley.[36][39][40] Totalt 1 850 graver ble avdekket, inkludert 16 som ble beskrevet som «kongelige graver» ved at de inneholdt mange verdifulle gjenstander, blant annet «Urs standart» (se illustrasjon).[41] De fleste av de kongelige gravene var datert til rundt 2600 f.Kr. Funnene omfattet også en grav av en dronning som ikke hadde blitt plyndret, antatt å ha vært dronning Puabi,[42] navnet er kjent fra en sylindersegl som ble funnet i graven, skjønt det er to andre segler, forskjellige og uten navn som også ble funnet i graven. Mange andre mennesker hadde blitt gravlagt sammen med henne, antagelig i form av menenskeofring. I nærheten av zigguraten ble det avdekket tempelet E-nun-mah og bygningene E-dub-lal-mah (bygget for en konge), E-gi-par (bolig for yppersteprestinnen) og E-hur-sag (tempelbygning). Utenfor tempelområdet ble det funnet mange his for hverdagsliv. Utgravninger ble også gjort nedenfor laget til de kongelige gravene: en 3,5 meter tykt lag av løs leire (alluvium) dekket levninger av en eldre bosetning, blant annet keramikk fra Ubaidperioden, det første stadiet av bosetning i sørlige Mesopotamia. Woolley skrev senere mange artikler og bøker om disse oppdagelsene.[43] En av Wooleys assistenter på stedet var arkeologen Max Mallowan. Oppdagelsene av de kongelige gravene ble en sensasjon i overskriftene i løsavisene i verden over. Av den grunn ble det mange besøkende som ble trukket mot ruinene av den gamle byen. En av disse kulturturistene var den berømte Agatha Christie og resultatet av hennes besøk og møtet med Max Mallowan var at de senere ble gift. På denne tiden var stedet tilgjengelig fra Bagdadbanen, jernbanen som ble strukket mellom Persiabukten og Istanbul, fra et stopp som på engelsk ble kalt «Ur Junction».[44]

Da de kongelige gravene i Ur først ble oppdaget var det ingen forestilling om hvor store de egentlig var. Arkeologene begynte gravingen i to grøfter midt i ørkenen for å se om de fant noe som gjorde det verd å grave videre. De var opprinnelig delt i to lag; lag A og B tilbrakte de første månedene med å grave en avlang grøft og fant bevis på graver ved å samle sammen små stykker av gullsmykker og keramikk. Woolley kalte disse for «gullgrøften».[45][46] Ved slutten av andre sesong var det avdekket en slags gårdsplass, omgitt av mange rom. I den tredje sesongen ble det avdekket det største funnet, en bygning som er antatt å ha blitt reist på ordre av kongen, og en andre bygning hvor yppersteprestinnene hadde sin bolig. Etter fjerde og femte sesong var det avdekket så mange objekter at det meste av tiden ble benyttet til nedtegnelser av funnene framfor å grave etter flere. Bortsett fra smykker av gull og keramikk, var det en del lyrer, betraktet som verdens eldste bevarte strengeinstrumenter, over 4 500 år gamle.[47] Det ble funnet tre lyrer og en harpe.[48] Dekorasjonene på lyrene representerer gode eksempler på utsøkt mesopotamisk hoffkunst for perioden.[49] En av de mest betydningsfulle objektet var «Urs standart».

Mot slutten av sjette sesong var det utgrav 1850 graver og bedømt 17 av dem til å være kongelige.[50] Woolley hadde ferdigstilt hans arbeid med de kongelige gravene i 1934. På innsiden av dronning Puabis grav var det en kiste i midten av rommet. Under denne var det et hull i bakken som førte til hva som er kalt for «Kongens grav» (PG-789). Det var antatt å være en kongegrav ettersom det var lokalisert i nærheten av dronningens. I kongegraven var det 63 ledsagere som alle var utstyrt med kobberhjelmer og sverd, antagelig den hæren han hadde med seg til underverden. Et stort ble rom ble avdekket, PG-1237, som fikk den mer populistiske tittelen «Den store dødsgropen».[50] Rommet hadde 74 døde levninger, 68 av dem var av kvinner. Det var kun to gjenstander i graven, begge var lyrer.

Det meste av funnet som ble avdekket i Ur er oppbevart i British Museum og i Museum for arkeologi og antropologi ved Universitetet i Pennsylvania (Penn Museum). Våren 2011 ble utstillingen «Iraks oldstidsfortid» åpnet som inneholdt mange av de mest berømte gjenstandene fra kongegravene i Ur.[51] Før denne utstillingen hadde Penn Museum sendt mange av de kjente gjenstandene på utstillingstur kalt «Skatter fra kongegravene i Ur». Den reiste mellom åtte amerikanske museer, inkludert de i Cleveland, Washington og Dallas, og endte i Detroit i mai 2011.

I 2009 ble det oppnådd en avtale mellom et fellesgruppe fra Universitetet i Pennsylvania og Irak på å gjenoppta det arkeologiske arbeidet i Ur.[52]>

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Kramer, S.N. (1963): The Sumerians, Their History, Culture, and Character. University of Chicago Press, s. 28 og 298.
  2. ^ Bokstavelig translitterasjon: Urim2 = ŠEŠ. ABgunu = ŠEŠ.UNUG (𒋀𒀕) og Urim5 = ŠEŠ.AB (𒋀𒀊), hvor ŠEŠ=URI3 (The Electronic Text Corpus of Sumerian Literature)
  3. ^ Edwards, I.E.S., red. (1970): The Cambridge Ancient History: Prolegomena & Prehistory, bind 1, del 1, Cambridge University Press, s. 149.
  4. ^ Tell el-Muqayyar; arabiske Tell har betydningen «haug, voll» eller «høyde» og Muqayyar betyr «bygget av asfalt». Muqayyar er ulikt transkribert som Mugheir, Mughair, Moghair, etc.
  5. ^ a b Ebeling, Erich; Meissner, Bruno; Edzard, Dietz Otto (1997): Meek - Mythologie. Reallexikon der Assyriologie, ISBN 978-3-11-014809-1, s. 360
  6. ^ a b Zettler, R.L.; Horne, L., red. (1998): Treasures from the Royal Tombs of Ur, University of Pennsylvania Museum of Archaeology and Anthropology
  7. ^ a b c d e f Westenholz, Joan Goodnick (1996): «Ur – Capital of Sumer» i: Westenholz, Joan Goodnick, red.: Royal Cities of the Biblical World, Bible Lands Museum Jerusalem, ISBN 965-7027-01-2
  8. ^ Aruz, J., red. (2003): Art of the First Cities. The Third Millennium B.C. from the Mediterranean to the Indus, The Metropolitan Museum of Art, New York.
  9. ^ Klimczak, Natalia (18 desember 2016): «Bask in the Beauty and Melody of the Ancient Mesopotamian Lyres of Ur», Ancient Origins
  10. ^ Pournelle, Jennifer R. (2007): «KLM to CORONA: A Bird's Eye View of Cultural Ecology and Early Mesopotamian Urbanization», i: Stone, Elizabeth C., red.: Settlement and Society: Essays Dedicated to Robert McCormick Adams; Cotsen Institute of Archaeology, UCLA, and Oriental Institute of the University of Chicago
  11. ^ Crawford (2015): Ur: The City of the Moon God, s. 5.
  12. ^ a b c Roux, Georges (1993): Ancient Iraq, 3. utg., Penguin History
  13. ^ Martínez, Florentino García; Luttikhuizen, Gerardus Petrus (1999): Interpretations of the Flood, BRILL, s. 11
  14. ^ Matthews, R.J. (1993): Cities, Seals and Writing: Archaic Seal Impressions from Jemdet Nasr and Ur, Berlin.
  15. ^ Mark, Joshua J. (2. desember 2015): Cylinder Seals in Ancient Mesopotamia - Their History and Significance, Ancient History Encyclopedia
  16. ^ Hardach, Sophie (10. desember 2018): «The key to cracking long-dead languages?», BBC
  17. ^ Civil, Miguel (2011): «The Law Collection of Ur-Namma», i: George, A.R., red.: Cuneiform Royal Inscriptions and Related Texts in the Schøyen Collection, ISBN 9781934309339, s. 221–286
  18. ^ Mingren, Wu (4. desember 2017): «The Code of Ur-Nammu: When Ancient Sumerians Laid Down the Law, Everyone Obeyed», Ancient Origins
  19. ^ Kuhrt, Amélie (1995): The Ancient Near East: C.3000-330 B.C., Routledge. ISBN 0-415-16762-0.
  20. ^ Potts, D.T. (1999): The Archaeology of Elam, Cambridge, United Kingdom: Cambridge University Press, ISBN 0-521-56496-4, s. 132.
  21. ^ Frayne, Douglas (1997): Ur III Period (2112–2004 BC), University of Toronto Press, ISBN 0-8020-4198-1
  22. ^ Dahl, Jacob Lebovitch (2003): The ruling family of Ur III Umma. A Prosopographical Analysis of an Elite Family in Southern Iraq 4000 Years ago (PDF). UCLA dissertation. Arkivert fra originalen (PDF) den 12. mai 2006
  23. ^ «What Were the Largest Cities Throughout History?» Arkivert 18. august 2016 hos Wayback Machine., Geography.about.com
  24. ^ Salaheddin, Sinan (4. april 2013): «Home of Abraham, Ur, unearthed by archaeologists in Iraq», The Christian Science Monitor
  25. ^ McLerran, Dan (23. juni 2011): «Birthplace of Abraham Gets a New Lease on Life» Arkivert 18. juni 2017 hos Wayback Machine., Popular Archaeology. 3.
  26. ^ «Journey of Faith» Arkivert 18. mars 2008 hos Wayback Machine., National Geographic Magazine. 15. mai 2012.
  27. ^ Nettbibelen: Første Mosebok 11:28, 11:31 og 15:7
  28. ^ Nettbibelen: Nehemjas bok 9:7
  29. ^ «The Book of Jubilees: The History of the Patriarchs from Reu to Abraham; the Corruption of the Human Race», (xi. 1-15), Sacred-texts.com.
  30. ^ «Della Valle, Pietro», Encyclopædia Iranica
  31. ^ Crawford (2015): Ur: The City of the Moon God, s. 3.
  32. ^ Taylor, J.E. (1855): «Notes on the Ruins of Muqeyer», Journal of the Royal Asiatic Society of Great Britain and Ireland, bind 15, s. 260-276
  33. ^ Taylor, J.E. (1855): «Notes on Abu Shahrein and Tel-el-Lahm», Journal of the Royal Asiatic Society of Great Britain and Ireland, bind 15, s. 404-415. [I de relevante publikasjonene er John George Taylor feilaktig listet som J.E. Taylor].
  34. ^ Sollberger, E. (1972): «Mr. Taylor in Chaldaea», Anatolian Studies, 22, s. 129-139
  35. ^ a b Crawford (2015): Ur: The City of the Moon God, s. 4.
  36. ^ a b Woolley, Leonard (1965): Excavations at Ur: A Record of Twelve Years' Work, Apollo, ISBN 0-8152-0110-9.
  37. ^ Hall, H.R. (1923): «Ur and Eridu: The British Museum Excavations of 1919», Journal of Egyptian Archaeology, 9 (3/4), s. 177-195
  38. ^ Hall, H.R. (1925): «The Excavations of 1919 at Ur, el-'Obeid, and Eridu, and the History of Early Babylonia», Man, Royal Anthropological Institute of Great Britain and Ireland, 25, s. 1-7
  39. ^ Woolley, Leonard (1946): Ur: The First Phases, Penguin
  40. ^ Woolley, Leonard og Moorey, P.R.S. (1982): Ur of the Chaldees: A Revised and Updated Edition of Sir Leonard Woolley's Excavations at Ur, Cornell University Press, ISBN 0-8014-1518-7.
  41. ^ «standart», Bokmålsordboka
  42. ^ Dronning Puabi er også transkribert som Pu-Abi og formelt som Shub-ab.
  43. ^ Beck, Roger B.; Black, Linda; Krieger, Larry S.; Naylor, Phillip C.; Shabaka, Dahia Ibo (1999): World History: Patterns of Interaction. Evanston, IL: McDougal Littell. ISBN 0-395-87274-X.
  44. ^ Crawford (2015): Ur: The City of the Moon God, s. p. 5. Sitat: «It used to be close to the Basra to Baghdad railway, part of the proposed Berlin to Basra line that was never completed. It was possible to get off the train from Baghdad at the grandly named Ur Junction, where a branch line turned off to Nasariyah, and drive a mere two miles across the desert to the site itself, but the station was closed sometime after the Second World War, leaving a long, hot journey in a four-wheeled vehicle as the only option.»
  45. ^ «Ur: The Royal Graves», Heilbrunn Timeline of Art History
  46. ^ «Story», The Royal Tombs of Ur
  47. ^ «Queen's Lyre», British Museum.
  48. ^ Taylor, Bill: Golden Lyre of Ur Arkivert 11. juni 2011 hos Wayback Machine., Spanglefish
  49. ^ Aruz, Joan; Wallenfels, Ronald, red. (2003): Art of the First Cities: The Third Millennium B.C. from the Mediterranean to the Indus, New York: The Metropolitan Museum of Art.
  50. ^ a b «Royal Tombs of Ur», Mesopotamia.co.uk
  51. ^ «Iraq's Ancient Past: Rediscovering Ur's Royal Cemetery», Penn Museum
  52. ^ «Archaeologists To Excavate In Iraq», RadioFreeEurope

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

(en) Ur – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Ur_(Mesopotamia)&oldid=24102034»