Underhuset (Storbritannia)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Underhuset (Storbritannia)
engelskHouse of Commons
Grunnlagt1. januar 1801[1]
Systemparlamentarisme
Kammerunderhus
SpeakerLindsay Hoyle 2019–
Seter650
MøtestedPalace of Westminster
Nettstedhttps://www.parliament.uk/business/commons/

Underhuset, eller House of Commons, er et av de to kamrene i Det britiske parlamentet. Som dens motsats, Overhuset, eller House of Lords, holder det sine møter i Palace of Westminster. Palasset kalles derfor også for Houses of Parliament, eller uformelt bare «Parlamentet» eller «Westminster».[2]

Parlamentet ble dannet på grunnlag av Magna Carta, eller «Frihetsbrevet», av 1215, der de ulike samfunnsgruppene ble samlet for å gi sin godkjennelse til nye skatter. Magna Carta var det første dokumentet som skrev ned prinsippet om at kongen og hans regjering ikke var hevet over loven. Den søkte å hindre kongen i å utnytte sin makt, og satte grenser for kongelig autoritet ved å etablere loven som en makt i seg selv.[3] Selve ordet «parlement» kom i bruk på 1300-tallet, og betyr «konsultasjon; formell konferanse, forsamling», avledet fra gammelfransk parlement (1100-tallet), opprinnelig «en tale, tale», fra parler, «å snakke»; skrivemåten ble endret en gang rundt 1400 for å samsvare med middelalderens latinske parlamentum, nåværende engelsk parliament.[4]norsk har ordet et lignende opphav i betydningen «folkevalgt, lovgivende forsamling».[5]

Ut over på 1300-tallet begynte utsendingene fra lokalsamfunnene å møtes for seg, uten adel og geistlighet. Dette ga opphav til de to avdelingene, Underhuset og Overhuset (adelens hus). I 1707 ble det formelt endret til Overhuset til Storbritannia etter den politiske unionen med Skottland.[6] Den antok tittelen Overhuset til Storbritannia og Irland etter den politiske unionen med Irland på begynnelsen av 1800-tallet. Fra 1800 var «United Kingdom» (Forente kongeriker), forkortet til UK, som ble referert til Det forente kongerike Storbritannia og Irland,[7] og ble i 1922 til Det forente kongeriket Storbritannia og Nord-Irland etter den irske fristatens uavhengighet. Følgelig antok Underhuset sin nåværende tittel.

Valg til underhuset foregår ved flertallsvalg i enmannskretser i én valgomgang. Storbritannia er delt i 650 valgkretser som hver sender en representant til underhuset. Siden 1969 har alle britiske statsborgere over 18 år hatt stemmerett. Statsministeren har en ubegrenset oppløsningsrett ved at han/hun via monarken kan oppløse underhuset og skrive ut nyvalg når som helst, men det kan aldri gå lengre tid enn rundt 5 år mellom hver gang et valg holdes.

Under parlamentslovene 1911 og 1949 ble Overhusets makt til å avvise lovgivning redusert til å være en forsinkende makt. Overhuset kan utsette en lovgivning, men kan ikke lenger forhindre den. Regjeringen er alene ansvarlig overfor Underhuset, og statsministeren forblir i vervet så lenge de beholder tilliten til et flertall av Underhuset.[8][9]

Underhusets ordstyrere fra 1707[rediger | rediger kilde]

Underhuset holder akkurat som Overhuset til i Palace of Westminster
Underhusets gamle sal som ble bygget av Charles Barry i 1851 ble ødelagt av tyske bomber under andre verdenskrig, men de grunnleggende trekkene i Barrys bygging ble beholdt ved gjenoppbyggingen
1707 – 1801
1801 – 1905
1905 – 2000
2000 –

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Act of Union 1800, 1800, Wikidata Q343100 
  2. ^ «Houses of Parliament tour», Visit London
  3. ^ «Magna Carta», UK Parliment
  4. ^ «parliament (n.)», Online Etymology Dictionary
  5. ^ «parlament», NAOB
  6. ^ «Union of the Crowns», UK Parliament
  7. ^ «United Kingdom», National Geographic for Kids
  8. ^ «Parliament Act 1911», Legislation.gov.uk
  9. ^ «Parliament Act 1949», Legislation.gov.uk
  10. ^ Anderson, John (1856). A History of Edinburgh from the Earliest Period to the Completion of the Half Century 1850: With Brief Notices of Eminent Or Remarkable Individuals. A. Fullarton & co. s. 444. ISBN 9781852855819. Besøkt 21. oktober 2008. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • May, Erskine (1896): Constitutional History of England since the Accession of George the Third, 11. utg. London: Longmans, Green and Co.
  • Mackenzie, K.R. (1950): The English Parliament, Pelican Books.
  • Pollard, Albert F. (1926): The Evolution of Parliament, 2. utg. London: Longmans, Green and Co.
  • Porritt, Edward, & Porritt, Annie G. (1903): The Unreformed House of Commons: Parliamentary Representation before 1832. Cambridge: Cambridge University Press.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]