Uavhengighetstribunalet i Tyrkia (1921–1927)
Uavhengighetstribunalet «İstiklâl Mahkemeleri» var en domstol som ble dannet under tyrkernes uavhengighetskamp etter første verdenskrig for å dømme desertører, opprørere, spioner, tyveri og opposisjon.
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Det osmanske riket gikk i oppløsning etter tapet i første verdenskrig. Mustafa Kemal Atatürk dannet en motstandsbevegelse og ledetuavheninghetskampen mot okkupasjonsmaktene. Det var dannet en nasjonalforsamling i Ankara av motstandsbevegelsen. Dagens Tyrkia var okkupert av Storbritannia, Hellas, Italia og Frankrike.[1] Folket i Anatolia levde under vanskelige forhold og de var slitne av å krige. Tyrkere hadde allerede kriget i Balkankrigen og i første verdenskrig. Nå måtte de også delta i den tyrkiske frigjøringskrigen. Dette førte til et stort antall deserteringer i hæren. I tillegg oppsto det opprør og andre kriminelle hendelser rundt i landet. Den 29. april 1920 vedtok nasjonalforsamlingen forræderi loven. Formålet med loven var å dømme desertørene og danne sikkerhet, ro og orden i landet. Men loven viste lite effekt og uroen og deserteringer forsettet å øke. Nasjonalforsamlingen i Ankara bestemte seg da for å danne ekstraordinære domstoler i 11.september 1920.
Domstolene[rediger | rediger kilde]
Det var dannet 14 domstoler i forskjellige byer. Domstolene besto av tre dommer og en statsadvokat. De tiltalte hadde ikke rett til advokat og dommen falt veldig raskt. Disse 14 domstolene ble stengt og åpnet i forskjellige perioder. Alle 14 domstolene var aktive i starten, men noen av disse domstolene ble senere stengt. Det var også tider hvor alle domstolene var stengt. Domstolene var oftest stengt på grunn av dårligere resultater og økonomisk problemer. Men de ble også stengt som følge av vellykket resultater. Domstolene ble gjenåpnet i de stedene kriminalitet økte.[2]
Tre hovedfaser[rediger | rediger kilde]
Periodene kan kategoriseres etter tre hoved faser.
Første fase: september 1920 til februar 1921.
Andre fase: juli 1921 og sluttet i februar 1923.
Tredje fase: oktober 1923 og sluttet i 1927.[2]
Politiske virkninger[rediger | rediger kilde]
Den tyrkiske republikken var dannet etter vellykket uavhengighetskamp under ledelse av Atatürk. Det politiske systemet var i endring og landet gikk inn i en omfattende reform periode. Avskaffelsen av sultanatet og kalifatet var viktigst blant de reformene. Dette førte til sterk opposisjon i nasjonalforsamlingen. Økende misnøye til reformene uløste opprør i sør-øst Tyrkia i 1925. Opprøret utløste krise innad i regjeringspartiet. En gruppe politikere anklaget statsministeren Ali Fethi Okyar med å være passiv mot opprøret. Statsministeren trakk seg og Atatürks troverdige venn Ismet Inönü ble nye statsministeren. Den 4. mars 1925 vedtok nasjonalforsamlingen ro og orden loven og gjenåpnet domstolen i Ankara og i Diyarbakir. Formålet med domstolene var å dømme Sjeik Said opprørerne. Saken ble mer politisk da eneste opposisjonspartiet The Progressive Republican party (TFC) ble innlemmet i saken. Loven ga grunnlag for 660 dødsstraff og 7500 arrestasjon. I tillegg ble TCF stengt av nasjonalforsamlingen etter anbefaling fra domstolen.
Uavhengighetstribunalet «Istiklal mahkemleri» tok slutt i 1927, men sto fortsatt i grunnloven til 1949. Domstolene ble ikke brukt i noen tilfeller fra 1927 til 1949.[2]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Zürcher, Jan Eric (1997). «kapittel 9 til 11». Turkey, A Modern history. London: I.B Tauris & Co Ltd Publishers. s. 139 – 169. ISBN 1-86064-222-5.
- ^ a b c İsti̇klal Mahkemeleri̇. ISBN 978-975-8805-45-7.