Uavhengige
Uavhengige, engelsk independents, refererer i engelsk kirkehistorie og engelsk historie til en gruppe religiøse protestanter som forfektet lokal kongregasjonalistisk (menighetens) kontroll over religiøse og kirkelige saker, uten noen form for bredere geografisk hierarki, enten var fra kirkens eller statens side. De uavhengige utgikk fra de samme religiøse strømningene som puritanerne, det vil si en radikal protestantisk bevegelse som bekjempet alt som smakte av katolisisme. Tidvis er det ikke mulig å skille de uavhengige fra puritanerne da begge utgikk fra kongregationalisme, og graden av radikalisme og konservatisme var glidende.
De uavhengige hadde sitt høydepunkt i tiden mellom 1642 og 1660, i perioden under den engelske borgerkrigen og tiden under Oliver Cromwells protektorat, da den parlamentariske hæren ble en forkjemper for frihet for uavhengige religiøse oppfatninger mot anglikanisme eller katolisisme til rojalistene, og samtidig den presbyterianisme som parlamentet favoriserte. Borgerkrigen kan således også oppfattes som en religionskrig. De uavhengige kjempet for religionsfrihet for alle ikke-katolikker, inkludert jøder som ble invertert tilbake til England etter å ha vært forvist i 350 år. De slåss også for fullstendig skille mellom kirke og stat.
I løpet av den første borgerkrigen var parlamentets sak støtet av en allianse av anglikanere som støttet parlamentariske tradisjoner, presbyterianere og uavhengige. I løpet av tiden ledet fram til krig og i løpet av de første årene av den første borgerkrigen var presbyterianeres parti ledet av John Pym som hadde størst innflytelse. Imidlertid da det ble vist at resultatet av forhandlingene for en allianse med presbyterianske skotter over Solemnavtalen i 1643 var de uavhengiges parti sterkt nok til å forhindre at presbyterianisme ble påtvunget dem.
Etter at hæren ble omformet og reorganisert til New Model Army vokste styrken til de uavhengige sammen med framgangen til hæren ved at de uavhengige holde mange av de høyere posisjonene innenfor hæren. En av de mest kjente av disse var Oliver Cromwell. I 1648, ved slutten av den andre borgerkrig var de uavhengige i hæren sterke nok til fjerne alle de medlemmer i parlamentet som sto i opposisjon til dem, en utrenskning i parlamentet som har blitt kjent som Prides utrenskning (etter oberst Thomas Pride sto med tvang fjernet parlamentsmedlemmer fra deres posisjoner). Etter dette utgjorde de rundt femti gjenværende medlemmene restene av parlamentet, og den myndighet de utgjorde ble kalt for rumpparlamentet. De godkjente å stille kong Karl I av England for domstol, hvor kongen ble funnet skyldig og dømt til døden i januar 1649. Med kongen ute av vegen ble en ny forfatning etablert, det republikanske engelske samveldet.
I løpet av det neste tiåret dominerte de uavhengige engelsk politikk fram til kort tid før monarkiet ble gjeninnført i England i 1660. Etter restaurasjonen av det gamle monarkiet kom anglikanere fra både de som hadde den parlamentariske saken og de som støttet rojalistenes sak til å dominere det engelske parlamentet. De påtvang straffeloven Clarendon Code som kombinert med en annen lov, Test Act, ekskluderte alle ikkekonformister til å inneha et sivilt eller militær posisjon, og forhindret dem fra å få eksamen fra universitetene i Cambridge og Oxford. Loven har sitt navn etter Edward Hyde, 1. jarl av Clarendon.