Tvangsarbeid under tysk styre under andre verdenskrig

Fangeleiren ved Fiskvollen

Før andre verdenskrig hadde ikke krigsfanger og sivile vært mye i bruk som arbeidskraft for krigførende nasjoner. Men under andre verdenskrig benyttet Tyskland, Japan, Østerrike-Ungarn og Russland seg av denne arbeidskraften. Å bruke krigsfanger til arbeid var i tråd med Haagkonvensjonen av 1907, men ikke bruken av sivile. Tvangssendte sivile i krigsviktig arbeid var også ulovlig i henhold til Genevekonvensjonen av 1929. Bruken av tvangsarbeid i Nazi-Tyskland (tysk: Zwangsarbeit) og i hele det tysk-okkuperte delen av Europa under andre verdenskrig fant sted i en enorm skala.

Tyskerne forflyttet ett sted mellom 20 og 30 millioner mennesker i Europa, noe som også førte til masseutryddelsen av befolkninger i det okkuperte området. Menneskene ble hentet fra nesten 20 forskjellige europeiske land. Det startet i Frankrike i 1940, der ble franske krigsfanger sendt som tvungen arbeidskraft til Tyskland. Foruten jøder ble den hardeste deportasjons- og tvangsarbeidspolitikken brukt på befolkningen i Belarus, Ukraina og Russland. I 1945 var halvparten av Belarus sin befolkning deportert eller drept.

Som følge av dårlige leveforhold, underernæring, hardt arbeid, mishandling og tortur var dødeligheten stor.

I Norge var det viktig for tyskerne å bygge forsvarsverk, flyplasser og logestikkruter mellom den sørlige og nordlige delen av landet. Til dette arbeidet kom det mange tvangsarbeidere til Norge.

I 1945 når krigen var over var det omtrent 11 millioner fordrevne utlendinger, de fleste var krigsfanger og tvangsarbeidere. I Tyskland var det i tillegg til sovjetiske krigsfanger 6,5 millioner sivile tvangsarbeidere som var arbeidskraft ved tyske fabrikker. Å få returnert alle var et stort prosjekt, i alt ble 5,2 millioner utenlandske arbeidere og krigsfanger repatriert til Sovjetunionen, 1,6 millioner til Polen, 1,5 millioner til Frankrike og 900 000 til Italia, sammen med 300 - 400 000 hver til Jugoslavia, Tsjekkoslovakia, Nederland, Ungarn og Belgia. I Sovjetunionen ble hjemvendte krigsfanger og tvangsarbeidere sett på som risiko personer, da de kunne formidle vestlig tankegods og «smitte» kommunismen.

Det var ikke bare tyskerne som benyttet seg av tvangsarbeid under andre verdenskrig. I Sovjetunionen ble over en million sivile tyskere og hundretusener av ungarere sendt på tvangsarbeid og hundretusener av de døde. Det er anslått at rundt 10 millioner kinesere i det nordøstlige Kina ble tvunget til å arbeide i gruver og fabrikker for de japanske okkupantene. På Java ble mellom 4 og 10 millioner tvunget til å arbeide for japanerne. Om lag 270 000 av disse tvangsarbeiderne ble sendt til andre områder kontrollert av japanske styrker og kun rundt 52 000 vendte tilbake til Java.

Tyske leirer

Falstadfanger på skogsarbeid

Tyskerne hadde mange leirer for krigsfanger og sivile i Tyskland og i de okkuperte landene. Det var fangeleirer, konsentrasjonsleirer og tvangsarbeidsleirer. Fangeleirene var for militære fra de landene som kjempet mot Tyskland. Krigsfanger kunne ifølge Geneve-konvensjonen brukes til arbeidskraft under krigsfangenskapet, men dette skal ikke være farlig arbeid. Konsentrasjonsleirene var for sivile som holdes fanget uten lov eller dom, det var etniske grupper som jøder og romani, og også opposisjonelle motstandsfolk. Tvangsarbeidsleier er de leirene som ikke var fangeleirene (for militære) eller konsentrasjonsleirene (for etniske grupper og opposisjonelle), det vil si at leirene var for sivile fra okkuperte land, menn, kvinner og barn kunne bli rekruttert med lovnad om god lønn eller med trusler og ren terror. Begrepet tvangsarbeidsleire benyttes litt om hverandre med de andre typene leire og enkelte leire var også en blanding av disse. Konsentrasjonsleirene og tvangsarbeidsleire var ikke for stridende så her måtte man ikke følge Geneve-konvensjonen.

Tvangsarbeid

Nazi-Tyskland var avhengig av tvangsarbeid for ikke å kollapse, det trengtes arbeidere i industri og jordbruk, og også i private tyske hjem. Arbeidskraften var nødvendig for å holde fabrikkene i gang og for å opprettholde levestandarden.

Tyskerne hentet et stort antall menn og kvinner fra Sovjetunionen, både krigsfanger og sivile. Kom ikke de sivile frivillig ble de tvangsendt. Først prøvde de å lokke dem med rekrutteringskampanjer om god lønn, men når arbeiderne begynte å skrive hjem om de virkelige tilstandene måtte tyskerne ty til tvang. I mai måned 1942 ble hele ble 163 998 mennesker sendt fra de okkuperte områdene i Sovjetunionen.

Franske sivile ble ikke hentet med tvang slik som de sovjetiske, Frankrike var okkupert av Tyskland og mange melte seg frivillig i perioden 1940 til midten av 1942. Da presset tyske myndigheter Vichy-regimet i Frankrike til å sende 240 000 menn som skulle byttes mot franske krigsfanger i Tyskland. En krigsfange skulle slippes fri mot at det ble sendt tre sivile. Dette førte til at 600 000 menn og kvinner ble sendt til en toårig arbeidstjeneste men det var ikke mange krigsfanger som ble sluppet fri.

Behandlingen arbeiderne fikk varierte avhengig av nasjonalitet, de fra Nord og Vest-Europa fikk ofte en høyere stilling enn østeuropeerne og nederst var romanifolket og jødene som var planlagt utslettet. For de sivile tvangsflyttede var det for mange rent slavearbeid, men de tyske nasjonalsosialistiske myndigheter foretok en oppmykning i Tyskland fra 1942 til 1944. Det ville blant annet si at de fikk litt høyere lønn, bedre forpleining og ferie.

For de sovjetiske sivile tvangsarbeiderne arbeidet de fleste i industrien (40%) og i landbruket (40%), det var også noen som arbeidet i bygebransjen og gruvedrift (8%) mens de resterende (12%) arbeidet innen forskjellige områder.

Når tyskerne trakk seg tilbake ville de ikke at noen menn eller kvinner som kunne slutte seg til Den røde armé skulle være igjen, så de sendte dem til Tyskland.

Tvangsarbeid i Norge

Setså leir

Det var en meget omfattende bruk av tvangsarbeid i regi av okkupasjonsmakten i Norge under andre verdenskrig. De første sovjetiske krigsfanger ankom Norge i august 1941, mange av dem var tatt til fange i Sovjetunionen i juni og var først sendt til Polen eller Tyskland. Derfra kom de med lasteskip hvor de hadde vært stuet sammen på havet i flere døgn under dårlige sanitærforhold og med lite mat. I Norge ble de sendt videre med tog eller båt.

Den tyske krigsmakten sendte over 140 000 utenlandske arbeidere til Norge under krigen. De fleste kom fra Sovjetunionen, rundt 102 000, hvorav majoriteten var krigsfanger og rundt 7000 sivile, 1 800 av disse sivile var kvinner og barn. Også fra Jugoslavia og Polen kom det krigsfanger, mellom 5 000 og 6 000 jugoslaver og 1 700 polakker. I tillegg til krigsfangene kom det 15 000 sivile fra over 20 land i Europa, flest kom fra Polen med hele 7 400. Fra Frankrike kom det 2 200 sivile og ingen krigsfanger. Det var nærmere 500 fangeleirer fordelt over hele Norge. Også nordmenn måtte arbeide for tyskerne, Arbeidssforrmiddlinggen hadde fullmakt til å skrive ut arbeidsføre menn til «særlig samfunnsviktige oppgaver», nektet de ble rasjoneringskortene deres inndratt. I alt arbeidet mellom 100.000 og 150.000 nordmenn på tyske anlegg under krigen. De fleste krigsfangene var stasjonert nord i landet, men også i Sør-Norge var det anlegg som benyttet seg av tvangsarbeid. Det var i Sør-Norge de fleste norske tvangsarbeiderne arbeidet.

Reichskommissariat für die besetzten norwegischen Gebiete hadde avdelingene for fiske, gruvedrift og jordbruk hvor de benyttet tvangsarbeid. Andre som benyttet seg av tvangsarbeid (Ostarbeiter) var først og fremst Organisation Todt (OT) men også Nordag og Nordisk Lettmetall.

13. mai 1942 hadde Hitler utstedt sin Wiking-ordre om massiv utbygging av forsvarsverk og infrastruktur i Norge. OT satte i gang med å anlegge kystfort, ubåtbunkere i Bergen og Trondheim, flyplasser, jernbane fra Mo i Rana til Kirkenes, veier som riksvei 50 til Lakselv og lettmetallindustri i Sauda, Årdal, Odda, Ulvik, Sunndalsøra og Herøya som produserte til krigsutstyr og spesielt til det tyske flyvåpenet. For okkupasjonsmakten var godt vei- og jernbanenett i Norge viktig, det var behov for rask forflytning av tyske tropper til grensa mot Sovjet og frakt av metaller til Tyskland. Tyskerne fraktet også jernmalm fra Kiruna, i nøytrale Sverige, og nikkel fra Petsjenga i Russland gjennom Norge. Man anslår at rundt 500 tyske firmaer arbeidet i Norge på denne tiden. Nazi-tyskland sørget for arbeidskraft og de tyske firmaene holdt ingeniører og formenn som også fungerte som voktere for tvangsarbeiderne.

Organisation Todt (OT) var en halvoffentlig organisasjon som ble opprettet i det nasjonalsosialistiske Tyskland i februar 1938. Dens formål var å konstruere militære installasjoner og veier som tålte trafikk med stridsvogner. Organisasjonen sto for en rekke større utbyggingsprosjekter, både i Tyskland før krigen, og senere i tyskokkuperte områder fra Frankrike til Sovjetunionen under krigen. I Norge arbeidet på det meste rundt 50 000 mennesker fra over 20 land for OT. Blant disse var det også mange dansker, franskmenn, polakker og andre her på «frivillig» arbeid for tyskerne og OT. Mange av disse var ansatte i tyske selskaper og var blitt «oppfordret» til å gjøre en sivil innsats i andre tyskokkuperte land. Også mange norske «frivillige» arbeidere for OT. De «frivillig» mottok lønn og hadde ofte kontrakttid med tidsbegrenset varighet. I realiteten var de fult klar over at familiene deres kunne bli rammet av represalier om de forlot OT og Norge. Vilkårene var meget forskjellige fra nasjonalitet til nasjonalitet, for eksempel hadde ikke sovjetiske tvangsarbeiderne rett til ferie før i 1945 da de fikk på seks dager og den måtte tas ut i leiren, mens de franske hadde 18 dagers ferie. Selv om kontraktene var tidsbegrenset var det så stort behov for arbeidskraft at de ble oppfordret/tvunget til å forlenge kontraktene. Mange Franskmenn som hadde tillatelse til å reise til Frankrike på ferie kom ikke tilbake til Norge etter ferien. Dette førte til at heller ikke de fikk reise ut av Norge på ferie.

Nordag og Nordisk Lettmetall var to produksjonsselskaper som ble grunnlagt i mai 1940 av moderselskapet Nordag AG (senere Hansa Leichtmetall AG). Bakgrunnen var å skaffe lettmetall til den tyske rustningsindustrien. De tok sikte på å bygge ut den norske vannkraftskapasiteten til 520 000 kilowatt og øke norsk aluminiumsproduksjon til 150 000 tonn. Både Nordag og Nordisk Lettmetall hadde behov for mye arbeidskraft og benyttet seg av tvangsarbeid.

Anleggsarbeid i forbindelse med Blodveien

Forholdene variert noe fra leir til leir og mye fra nasjonalitet til nasjonalitet. Fanger og arbeidere ble forsøkt holdt strengt atskilt fra hverandre. Tvangsutskrevne arbeidere fikk i enkelte av leirene, i motsetning til fangene, forlate sine leirer i fritiden. Ved flere Nordag leire ble arbeiderne fulgt til og fra arbeid av tyske vakter eller tvangsarbeidere i tysk vakttjeneste. Under arbeid kunne de gå mer fritt, de ble kroppsvisitert i porten når de kom tilbake og i leiren var de om kvelden innesperret bak piggtråd med tyske vakter eller tvangsarbeidere som var i tysk vakttjeneste i porten. Felles for alle leirene var lite mat, klær og sko var dårlige og lus og dysenteri var utbredt. Mange døde av sykdom eller underernæring. Nordmenn ga dem litt mat når de arbeidet for dem og noen klarte til og med å lure inn mat og klær i leiren.

Fra Sovjet var de flest sivile ungdommer mellom 17 og 20 år, men det kom barn helt ned i 10 års alderen og kvinner og menn kunne være i 40 årene og i enkelte tilfeller eldre. Kvinnene arbeidet stort sett i fiskeindustrien, rengjøring i brakkene og arbeid i kjøkkener. I Norge ble sovjetiske krigsfanger og sivile oftest kalt for russere av lokalbefolkningen. Blant krigsfangene og de jugoslaviske partisanene var arbeidet forferdelig anstrengende og mange ble henrettet for bagateller. De første jugoslavene hadde kommet til Norge i 1942 og mange av dem døde allerede første året. Blant tvangsarbeiderne var vanligvis arbeidsdagen på tolv timer og de hadde fri en søndag i måneden. Det var lov til å slå arbeiderne og det var ikke bare de tyske vokterne som deltok i mishandlinger og krigsforbrytelser, men også ansatte i tyske bygg- og anleggsfirmaer var med på dette. Ved enkelte tvangsarbeidleirene ble også nordmenn fra NS-organisasjonen Hirden benyttet som vakter.

Ved krigens slutt i 1945 var det 77 899 sovjetiske krigsfanger i Norge og rundt 8 900 sivile, 1 309 av de sivile var kvinner over 14 år. Ifølge repatrieringslistene som finnes i Riksarkivet, så var det minst 420 barn mellom 0 og 15 år som ble sendt tilbake til hjemlandet. Minst 126 barn var blitt født av tvangsarbeidere i Norge fra 1943 til 1945.

Mange krigsfanger og også tvangsarbeidere hadde behov for medisinsk behandling før hjemsendelse. Hjemsendelsen startet 13. juni 1945, dette krevet mye planlegging, mange skip ble satt inn i operasjonen og også transportert gjennom Sverige ble benyttet. Behandlingen av hjemvendte fanger i Sovjetunionen har siden krigen vært gjenstand for spekulasjoner. Man har vært usikker på om de ble sendt i fangenskap eller straffearbeid og noen har også nevnt henrettelse. Nå viser det seg at flere tidligere krigsfanger forteller at de etter grundig undersøkelse fikk dra hjem, man mener nå at over halvparten fikk reise hjem ganske raskt.

Om lag 13 700 av de sovjetiske fangene og rundt 100 sovjetiske tvangsarbeidere døde i Norge under andre verdenskrig. Et stort antall døde i to katastrofale skipsforlis forårsaket av allierte flyangrep, den største var senkingen av «Rigel». Totalt 2 839 jugoslaver døde og kun 1 429 jugoslaver overlevde og kunne reise hjem. Ikke minst krevde blodveien mange jugoslavers liv. Dødstallet for utenlandske krigsfanger på norsk jord var høyere enn det totale dødstallet, på litt over 10 000, for nordmenn i alle krigshandlingene under krigen.

På Botn i Rognan er det en egen krigsgravplass for jugoslaviske fanger. De sovjetiske døde var gravlagt på flere forskjellige steder i Norge. Etter krigen ønsket man ikke at sovjetiske borgere skulle kunne reise rundt i Norge under dekke av at de var slektninger av de gravlagte derfor ble det i 1951 igangsatt Operasjon Asfalt. Norske myndigheter bestemte at alle sovjetiske graver fra krigen i den nordlige delen av Norge skulle flyttes til en krigskirkegård på Tjøtta. Kors og monumenter ble revet og gravene flyttet, ofte på ganske uverdige måter. Det var også meningen at alle sovjetiske graver i Sør-Norge skulle flyttes til et sted, men etter store protester ble dette aldri noe av.

Tjøtta sovjetiske krigsgravplass, bauta med tekst på norsk og russisk

Alt tvangsarbeidet i Norge under krigen førte til at det ble bygget en rekke militæranlegg over hele landet. Det ble også bygget kraftverk, strømnett, telenettet, vei og jernbane. Før krigen var det 3 flyplasser med fast dekke i landet, etter krigen var det 30. Store deler av Nord-Norgebanen og riksvei 50 (1931-1965)| (E6) ble også bygget.

En rekke tyske firmaer som Bilfinger, Siemens-Bauunion, Carl Brandt, Straßenbau AG, Züblin, Philipp Holzmann, Sager & Woerner, Wayss & Freytag og Hermann Möller hadde oppdrag i Norge og hadde stor økonomisk gevinst av dette arbeidet. Men det var ikke bare tyske firmaer som hadde store økonomisk fortjenester på dette arbeidet også norske firmaer som Norges Statsbaner (NSB), Norsk Hydro og ikke minst Statens vegvesen var mye engasjert i tvangsarbeidet. Vegvesenet tegnet og bygget leire som i Osen, Korgen, Botn, Karasjok og Beisfjord, og på to veistrekninger ledet veivesenet arbeidet.

Etter krigen fornektet de fleste norske firmaene at de hadde hatt noe med tvangsarbeidet å gjøre. Hos veivesenet hadde man i Narvik i 1944 rapportert hvor mange sovjetiske krigsfanger og jugoslaviske fanger de hadde ansvaret for, men i 1946 utalte de at veivesenet ikke hadde ”hatt russiske fanger i arbeid” under krigen.

Landssvikoppgjøret etter krigen var et rettslig oppgjør med medlemmer av Nasjonal Samling (NS) og den tyske okkupasjonsmaktens medhjelpere i Norge. En av formene for straff man kunne bli dømt til var tvangsarbeid.

Se også

• Sovjetiske krigsfanger 1941–1942
• Sovjetiske fanger i Norge under andre verdenskrig
• Jugoslaviske fanger i Norge under andre verdenskrig
• Okkupasjonsmaktens fangeleirer og fengsler i Norge
• Tjøtta internasjonale krigskirkegård
• Tjøtta sovjetiske krigsgravplass
• Botn jugoslaviske krigsgravplass
• Blodveien
• «Rigel»-katastrofen
• Roseslottet