Tussøya
| Tussøya | |||
|---|---|---|---|
| Geografi | |||
| Plassering | Nord-Troms | ||
| Areal | 9,38 km² | ||
| Høyeste punkt | Store Skaga (302 moh) | ||
| Administrasjon | |||
| Land |  Norge | ||
| Fylke | Troms | ||
| Demografi | |||
| Befolkning | 8 (2012) | ||
| Posisjon | |||
 Tussøya 69°39′25″N 18°07′00″Ø | |||
Tussøya (nordsamisk: Duđá)[1] er ei øy i Tromsø kommune i Troms. Øya ligger på vestsiden av Kvaløya, ytterst i Kattfjorden og nordøst for Sommarøy. Det er daglig båtrute fra Sommarøy med M/S Skaaskjær. Tussøya har hatt bosetting siden jernalderen, men i takt med utviklinga av samfunnet har innbyggerantallet minket.
Fiskevirksomheten har vært hemmet av mangel på god havn.[2]
Historie[rediger | rediger kilde]
Før vikingtiden bodde det i hvert fall folk på Bø, nordøst på øya. Her er det funnet et gårdsanlegg med bosettingsspor tilbake til 300 år e.Kr., det vil si eldre jernalder.[3] Det har kanskje også bodde folk i steinalderen på Tussøya.[3] En antydning kommer av at Bertheus Jensen på Bø, fant en flott slipt huløks av skiferstein på gården sin i 1935. Øksen dateres til perioden 4000-1800 f.Kr., altså yngre steinalder.[3]
Det er gjort uvanlige mange funn fra forhistorisk tid og fra middelalderen på Tussøya. I det som nå er utmark er det funnet tufter etter hus som ble forlatt omkring år 1200 og flere gravhauger, disse sporene skriver seg trolig fra år 800-1000 eller tidligere. Den ene hustuften er over 20 meter lang.[4]
At det har vært bosetting i vikingtid på hele den sørlige delen av Tussøya, vet man fra alle de funnene som er gjort der i årenes løp. På 1600-1700-tallet bodde det en Normann-slekt på øya i ca. 100 år. De var handelsfolk og hadde stort jektebruk. Det er uklart hvor på øya de bodde.[3] I matrikkelen fra 1723 er det oppgitt to oppsittere på Tussøya.[5]
I mange år[når?] var det bare én gård på Tussøy, og den lå i området hvor våningshuset Nerstua ligger.[3] Rundt 1785 flyttet Johan Brox Trane sin handelsvirksomhet til Tussøya fra Bogen. Brox var gjestgiver bygdefarskipper og eide tre jekter. Ved folketellingen 1801 var det ett gårdsbruk med familien Brox (to voksne og syv barn) og elleve tjenestefolk.[6]
Det gikk bra med handelen et stykke utover 1800-tallet. I 1839 ble jektebruket solgt på auksjon. «Storsalen», et stort våningshus som det går frasagn om, ble flyttet til Tromsø og oppført der med navnet Hotel du Nord. Brygga raste sammen i et uvær.[7] I 1865 ble dyrket bygg, havre og poteter på øya i tillegg til husdyrene (svin, geit, sau og reinsdyr).[7] I 1865 er Brox-familien med tjenestefolk redusert til 12 personer, men fremover gikk det bedre. Tre sønner på gården, alle med fornavnet Hans, kjøper i 1873 hele Tussøya av Moursundgodset, deler øya i tre like store deler og stifter hver sin familie. Handelen tok seg deretter opp og det ble sysselsetting for flere i gårdsdriften og i fisket.[5]
Den ene av de tre brødrene Brox, Hans Henrik, bosatte seg ved utflyttingen i 1873 i utkanten av gårdstunet hvor hovedgården lå. Våningshuset, som han førte opp her, Nerstua, kom til å ligge rett ovenpå en gårdshaug. En gårdshaug er et avgrenset sted hvor avfallsrester og bygningsdeler har hopet seg opp over mange hundrede år. Bunnlagene i gårdshaugen under Nerstua er datert til vikingtid.[3]
Før 1900 var det viss tilflytting til øya og gårdsdrift var viktigste levevei ved folketellingen i 1900.[6] I 1900 bodde det 23 personer på øya fordelt på de tre familiene.[3] Årsaken til at folketallet på øya steg markant etter krigen og fikk sitt høydepunkt i 1950-årene skyldtes den gradvise oppdelingen av de gamle gårdene på øya. I 1920-årene og videre inn i 1930-årene etablerte slektninger og tilflyttere seg på nye parseller som ble gått ut fra to av de tre gamle gårdene. Folk hadde hittil bodd i området sør på øya, men på 1930-tallet ble også parseller lenger nord, på Bø, dyrket opp.[3]
I 1950-årene bodde det på det meste om lag 60 personer på øya. Gårdsbruk og fiske var hovednæringsveien, og folk kom seg til og fra øya i egne båter eller med lokalbåten. «Lokalen» anløp øya to ganger i uka og melkebåten tre ganger.[3]
Rundt 1960 ble det anlagt en tre kilometer lang grusvei og i 1966 ble det bygget kai. Den cirka tre kilometer lange veien på Tussøya slutter helt i sør i et område kalt Stonghaugen. Her ligger det to gravfelter med gravhauger og gravrøyser fra jernalderen.[trenger referanse] Den største gravrøysen ligger helt inn til veien og har store klumper med «måseguano» på toppen. Brevhus og ekspedisjon var det hos Hjalmar Brox på Løkkeneset, men butikk har det ikke vært på øya i nyere tid. Nærmeste handelssted var Tulleng lenger inn i Kattfjorden. I 2017 bor det 8 fastboende på øya.
Kulturminner på Tussøya[rediger | rediger kilde]
Jernaldergården på Bø[rediger | rediger kilde]
På Bø ligger det tre gårder på rekke, nemlig Soltun, Rydning og Kveldro. Gårdsnavnet eller stedsnavnet Bø er gammelt og kan ha sin opprinnelse helt tilbake i jernalderen. Det ligger et gårdsanlegg fra jernalderen her, ved siden av Mølnelva. Kanskje det var denne gården som i sin tid ble kalt Bø og som har gitt navn til stedet. For øvrig er Bø på Tussøya det nordligste Bø-navnet i Norge.[trenger referanse] Bø er trolig et svært gammelt navn[5] fra jernalderen.[6]
Til tross for at det bare finnes overgrodde stein og noen lave steinhauger rundt omkring så vet man ganske mye om dette stedet fordi arkeologer fra Tromsø Museum foretok en forskningsutgraving her. Til trass for at det under veibyggingen 1959 ble fjernet tre tufter og en gravrøys, så fant man her i 1972–1975 to tufter, fem-seks gravrøyser og en rydningsrøys.
Undersøkelsen og utgravingene i 1970-årene viste at stedet har hatt kontinuerlig bosetting i om lag 600 år fra ca. 300 e.Kr. til ca. 900 e.Kr. Det eldste huset på gården var 21 meter langt og over 7 meter bredt. Det meste av dette huset ble imidlertid ødelagt da et nytt hus ble bygget omtrent ovenpå det gamle rundt år 700 e.Kr.[trenger referanse]
Det nye huset var også et langhus; to-skipet med en rekke av takbærende stolper i midten av bygningen langs lengdeaksen. I huset var det tre rom: en fjøsdel med delvis hellelagt gulv, en boligdel med to rom hvor det i hovedoppholdsrommet var to ildsteder og i det mindre rommet en kokegrop. I fjøsdelen fant arkeologene typiske gårdsredskaper som løvkniv og sigd, mens det i boligdelen ble funnet gjenstander fra den daglige husholdningen; spinnehjul, ildflint og skår av klebersteinsgryter.
Den ene av gravrøysene som ble gravd ut og undersøkt var ganske spesiell. I midten av en lav rund steinsetting stod en stor hvit steinblokk med en avrundet form og to innhugde kryssende linjer. Formen på steinen gir lett assosiasjoner til fallossymboler som er kjent fra jernalderen andre steder i Norge, for eksempel på Dønna i Nordland. Hele konstruksjonen er tolket som et sted for kultiske handlinger, eventuelt i kombinasjon med et gravsted.
Undersøkelsen av gården og det utgravde materialet gir ikke noe klart svar på hvilken kulturell bakgrunn menneskene som bodde på Bø hadde. Tussøya og distriktet rundt ligger i grenselandet mellom de samiske og finske kjerneområder i nord og øst, og det norrøne samfunnet i sør. Arkeologen Anne Karine Sandmo mener at samfunnet i Tromsø-området på slutten av jernalderen var «sammensatt av folk med blandet opprinnelse som har levd og virket side om side og hentet ekteskapspartnere på tvers av etniske grenser».
Tussøy kulturhistoriske museum[rediger | rediger kilde]
I den gamle postbygningen på Tussøya er det utstilt en samling kulturhistoriske gjenstander som har sin opprinnelse på Tussøya og i området rundt. Samlingen ble gitt til Tromsø Museum i 1981 av Hjalmar Brox.
Fra Løkkeneset er det utsyn over mot Sommarøy og ikke minst utover resten av bebyggelsen på Tussøya. Hans Hagerup Brox flyttet i 1870 ut fra den gamle hovedgården på Tussøya og etablerte seg da med familie på Løkkeneset. Etter han så overtok Albert Brox gården, så Hjalmar Brox og deretter Svein Brox. Per 2012 bor altså fjerde generasjonen av Brox på gården.
Hjalmar Brox var en svært historieinteressert person. Ikke minst var han interessert i den omfattende Brox-slekta sin historie, og i 1981 utga han et eget hefte hvor han kartlegger denne i detalj. Han tok også vare på gamle gjenstander og utstyr som hadde vært i bruk på familiegården på Løkkeneset og ellers hos slekta og folk på Tussøya. Fant han gjenstander eller skjelettdeler under torva ved markarbeidet, sendte han de straks inn til arkeologisk avdeling ved Tromsø Museum.
Etter hvert ble alle disse gjenstandene til en samling som totalt sett hadde høy kulturhistorisk verdi.[trenger referanse] Det dreide seg om innbo, husgeråd og redskaper brukt innen handverk, husflid, jordbruk og fiske. I tillegg var det billedalbum, arkivsaker og bøker. Den eldste daterbare gjenstand i samlingen var en stor flott dragkiste (kommode) fra 1720 som hadde tilhørt Hans Henrik Brox (den eldre) på Tussøya.
Hjalmar mente det var viktig å få sikret de omtrent 400 gjenstander for ettertiden, og i et gavebrev datert 29.12.1981 overlater han hele samlingen til Nyere kulturhistorisk avdeling ved Tromsø Museum. I avtalen heter det at: «samlinga fortsatt skal oppbevares i et eget hus hos Hjalmar Brox på Tussøy og vil være tilgjengelig på anmodning». Tromsø Museum påtok seg: «det fulle museale ansvar for samlinga som katalogisering, preparering/vedlikehold og tilsyn».
Per 2012 er det Svein Brox som viser besøkende rundt i samlingen, og fortsatt Tromsø Museum som eier og vedlikeholder den. Han har gjennomført en omfattende restaurering av den gamle postbygningen (2008) hvor samlingen er utstilt, og Tromsø Museum har fotografert samtlige gjenstander i samlingen. Alle gjenstandene kan i 2012 ses enkeltvis fra museets nettsider på Unimus.
Tussøy båtmotormuseum[rediger | rediger kilde]
Et museum holder i 2012 på å formes i fjæra på Tussøya. I en nyoppført utstillingsbygning har Ragnvald Kristiansen, etter timevis med skruing og restaureringsarbeid, samlet gamle båtmotorer, som er skaffet til veie fra nær og fjern. Besøkende kan her få oppleve mange av de gamle motorene, og på samme gang få noen gode fortellinger fra et langt liv på yttersida. Ved Ragnvald Kristiansen sitt naust og museum for gamle båtmotorer, finnes en liten og gammel sjark. Den er nå i 2012 også blitt en museumsgjenstand.
I naustet, i fjøsen og ellers rundt på gården står de: Rapp, Volda Union, Heimdal, Wickman, Sabb og så videre Norske fabrikater så vel som utenlandske. En liten 2 HK Solo ble så fin etter restaurering at den en god stund hadde plass i stua til Ragnvald og kona Olly.
Etter et langt liv som fiskerbonde, avviklet Ragnvald og Olly gårdsdriften, og arbeidet med motorsamlingen tok dermed skikkelig fart. Han hadde imidlertid lenge ønsket å lage et museum ut av samlingen slik at flere enn ham og hans nærmeste skulle få glede av motorene. Med støtte fra diverse offentlige instanser, og med en betydelig egeninnsats som grunnlag, står det per 2012 et utstillingslokale ferdig i fjæra. Det nye bygget til motormuseet er oppført som en tilbygning til naustet og har fått en spenstig form av arkitekter i Tromsø og Ragnvald selv.
En Heimdal-motor på 120 HK som veier 7-8 tonn, ble startet opp for publikum for første gang på Kulturminnedagen i august 2011. Motoren har Ragnvald selv demontert og tatt ut av en motorkutter med siste adresse på Evenskjer i Skånland kommune. De mange og tunge delene er fraktet til Tussøya og skrudd sammen igjen inne i museet.
Nerstua[rediger | rediger kilde]
I 1875 fikk handelsmann Hans Henrik Brox oppført et nordlandshus på gårdsplassen til den gamle hovedgården på Tussøya. Huset, Nerstua, er et gammelt grått hus med smårutete vinduer og torvtak. Dateringer av tømmerstokker i bygningen viser imidlertid at huset er noe eldre, fra begynnelsen av 1800-tallet. Hvor Hans Henrik fikk tak i huset er fortsatt uvisst, men mest sannsynlig fra et sted i nærområdet.[8]
Handelsstedet Tussøya var i 1870-årene veletablert, og da Nerstua kommer til øya glir bygningen inn i et bygningsmiljø, et tun, som siden består av to våningshus, to borgestuer, to fjøser, stabbur, «lokum» og diverse uthus. I tillegg kommer krambua til Hans Henrik på vei ned til fjæra, en større brygge og to fembøringsnaust. I 2012 er bare Nerstua og en fjøs tilbake av handelsstedet.[8]
Handelsmannen Brox døde i 1893 og med ham sluttet Brox-slekta sin handelsvirksomhet på Tussøya. Enken Johanne ble boende i Nerstua, men solgte eiendommen til en engelskmann ved navn Leonard Gasgell Pike. Pike kom til Tussøy i en lystjakt hvert år og drev med rypejakt. I 1909 solgte Pike gården videre til Amandus Heggelund Johansen fra Nordhelle i Kvalsund.[8]
En branntakst fra 1912 for Nerstua viser at Amandus reparerte torvtaket på bygningen etter at han flyttet inn.[8] I tillegg bygget han på en kvist mot sør, utvidet bislaget og flyttet spiskammerset ut hit. Sammen med sin kone nummer to, Karoline, fikk de i alt ni barn i Nerstua. Som attåtnæring til gårdsdriften, drev Amandus med skinnhandel. Han kjøpte skinn av alle slags husdyr og vilt i området og solgte dem videre i Tromsø. I 1958 måtte Karoline flytte på pleiehjem, mens Amandus ble boende i Nerstua. Han døde i 1964 og med sin bortgang stopper alle sporene etter folk og virksomhet i huset.[8]
En junidag i 1999 kom konservator John Hansen forbi denne tilsynelatende nok så falleferdige bygningen med et stort hull i torvtaket, noen få glass i de gamle vinduene og enkelte rester av maling på steder hvor været ennå ikke har slått til. Han så et spennende prosjekt, kjøpte bygningen og satte i gang med konservering og restaurering. De hyppige vinder på yttersida og den raske opptørringen etter nedbørsperioder, er en vesentlig grunn til at treverket i bygningen og den originale innvendige malingen tross alt har klart seg noenlunde bra i alle disse årene.[8]
I samarbeid med den lokale avdelingen av Fortidsminneforeningen, Troms avdeling, og med støtte fra blant annet Riksantikvaren, blir det arrangert restaureringskurs i Nerstua. Håndverkere og andre interesserte møtes noen uker om sommeren i tre år og starter en restaureringsprosess som blir utført etter antikvariske retningslinjer. Bygningen blir på kursene jekket tilbake til sin opprinnelige posisjon, råtne gulvplanker blir erstattet med nye og det blir lagt ny tro, never og torv på taket. I tillegg blir de malte innvendige overflater konservert.
Hansen fortsatte de følgende år etter samme retningslinjer, og med hjelp underveis fikk han restaurert alle vinduene, montert spennpapp på vegger, tapetsert, malt med linoljemaling og mye annet.
Jemsheimen[rediger | rediger kilde]
James Hansen var rundt år 1800 ansatt som tjenestekar hos jekteskipper og gjestgiver Hans Henrich Brox på Tussøy. Han var da 21 år gammel ifølge folketellingen fra 1801. Så skal han ha bodd en periode i Tåfjorden, før han flyttet til plassen som han har gitt navn til, Jensheimen. Det er uklart om James fortsatt var i tjeneste hos Brox-familien mens han bodde på Jemsheimen utover 1800-tallet, eller om han drev for seg selv her med eget bruk og familie. Så lite som stedet er, har det neppe vært egnet for noe særlig stort jordbruk eller husdyrhold, men med fiskeri som hovednæring, kunne James og familien ha klart seg.
En overgrodd tuft i gresset ovenfor den hvite sandstranda viser hvor han bodde en gang først på 1800-tallet. I Riksantikvarens kulturminnedatabase, står det oppført at det er hele fem tufter på Jemsheimen. Det er imidlertid bare en av disse som trer helt klart frem og viser at det for lenge siden har stått en bygning her. Tuften er firkantet og restene av de lave murene er alle overgrodd med gress. Mot nordøst ser vi tydelig at huset har hatt påbygd et bislag.
Det er knyttet to, litt spesielle historier til James Hansen. Den ene omfatter også kona Anna. Ifølge Carl Bertheussen var James «en både snill og myndig mann, men hans kone var et skarn…». Bertheussen beskriver kona Anna med referanse til historien om Sokrates og hans kone Xantippe. En Xantippe-kvinne kan i denne sammenheng betegnes som en hissig og trettekjær hustru. Men «hva gjorde så «hr Jems» når umennesket ble altfor grov?» skriver Bertheussen videre.[9][5]«Jo, han tok henne i båtskarven og førte henne bort på Rosmålskjæret til tordenskyen hadde utladet seg noenlunde. Så fikk hun landlov til neste tornado».[9][5]
Den andre historien viser likeledes at James hadde et utradisjonelt forhold til problemløsning. Det fortelles at James bodde i Tåfjorden på Tussøy før han flyttet til Jemsheimen, og her brukte han å rope på de underjordiske når han trengte hjelp til å få satt båten opp. Han døde i året 1848 på Vasstrand, litt lenger inn i Kattfjorden. I 2012 er Jemsheimen og sandstranden her ofte besøkt av båtfolk om sommeren.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Kari Støren Binns: Jernalderbosettingen på Kvaløy i Troms. En undersøkelse av økologisk og sosial tilpasning i et nord-norsk kystmiljø. Magsistergradsavhandling. Universitetet i Tromsø 1978.
- Anne Karine Sandmo: Tromsø gjennom 10 000 år Bind 1. Tromsø, 1994.
- Bertheussen, Carl (1988). Kulturbilder fra gamle Hillesøy. 1. Tromsø: Lenvik og Tromsø kommuner. ISBN 8290669054.
- Bertheussen, Carl (1988). Kulturbilder fra gamle Hillesøy. 2. Tromsø: Lenvik og Tromsø kommuner. ISBN 8290669046.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Kartverket. Stedsnamn faktaark, Tussøya. Besøkt 8. januar 2024.
- ^ Norge vårt land. Oslo: Gyldendal. 1983. ISBN 8205139598.
- ^ a b c d e f g h i /Lhw
- ^ Nord-Norge, natur og folk. Tromsø: Universitetsforlaget. 1979. ISBN 8200052710.
- ^ a b c d e Bertheussen, Carl (1988). Kulturbilder fra gamle Hillesøy. 2. Tromsø: Lenvik og Tromsø kommuner. ISBN 8290669046.
- ^ a b c Thorvaldsen, Gunnar (1995). Migrasjon i Troms i annen halvdel av 1800-tallet: en kvantitativ analyse av folketellingene 1865, 1875 og 1900. Tromsø: Universitetet i Tromsø, Registreringssentral for historiske data.
- ^ a b Andresen, Astri (1955-) (1994). Handelsfolk og fiskerbønder: 1794-1900. Tromsø: Tromsø kommune. ISBN 8299320607.
- ^ a b c d e f /Lhw2
- ^ a b «Kulturbilder fra gamle Hillesøy - 1988». Besøkt 17. juli 2021.
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- Bent Svinnungs padleside om Tåfjorden på Tussøya
- Bent Svinnungs padleside om Gjemsheimen på Tussøya
- Kattfjord-Nytt: Tussøy, ei frodig øy med gammel bosetting
- Kattfjord-Nytt: Kulturstien på Tussøy
- Troms fylkeskommune: Om gården Tussøys historie
- Universitetet i Tromsø, mastergradsoppgave i arkeologi: Glimt av et fortidig kystlandskap. En landskapsarkeologisk analyse av jernaldergårdsanlegget på Tussøya i Troms
- M/S Skaaskjær Arkivert 5. mars 2016 hos Wayback Machine.