Tuchulcha

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Tuchulcha
Tuchulcha og These i Orcusgraven i Tarquinia
TrossystemEtruskisk mytologi
ReligionssenterItalia
AspektUnderverden, de døde
SymbolerSlanger

Tulchulcha er i henhold til etruskisk mytologi en klonisk daimon (ikke til å bli forvekslet med det kristne begrepet demon) med spisse ører (kanskje eselører), og hår dannet av slanger og et nebb (kanskje fra en gribb), og som levde i underverden tilsvarende som eller som Aita.

Gud eller gudinne?[rediger | rediger kilde]

Flere forskere viser til denne guddommen som mannlig[1] på grunn av de maskuline trekkene, eksempelvis dyrisk ansiktshår som kan minne om skjegg. I henhold til Nancy de Grummond er «Dette monsteret ofte referert til som av hankjønn, men faktisk er det meget sannsynlig av hunkjønn (eller ingen av delene) for hun bærer en kvinnes klesdrakt, har avgjort blekt, lyserød hud (sammenlignet med den standardiserte mannlige ansiktfargen til These som er rød som murstein), og synes også å ha bryster».[2]

Forskerne Emeline Hill Richardson, Graeme Barker og Tom Rasmussen har også kommet fram til at guddommen er av hunkjønn, men Tuchulchas klesplagg er kjent for historikere som er spesialister på antikken som en chiton og ble båret av både menn som kvinner. Den samme klesdrakten ble også båret av en annen mannlig guddom, Charun. Tulchulcha er også identifisert med markering av hennes slanger av typen hoggorm (Vipera berus berus).

Den eneste kjente gjengivelsen av Tuchulcha som er identifisert er et freskomaleri fra 300-tallet f.Kr. på graven til Orcus II i Tarquinia. Guddommen framstår i en avbildning i fortellingen om These (tilsvarende greske Thesevs) som besøker underverden. Disse og hennes venn Peirithous (kun hodet hans er synlig i den bevarte delen av bildet) spiller et brettspill, beskuet av Tuchulcha.[3]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Bonfante, Larissa & Swaddling, Judith (2006): Etruscan Myths. University of Texas Press
  2. ^ de Grummond, Nancy (2006): Etruscan Myth, Sacred History and Legend. Philadelphia: University of Philadelphia Museum. s. 230
  3. ^ de Grummond, Nancy (2006), s. 229-230