Troverdig benektelse

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

En troverdig benektelse (engelsk: Plausible deniability) er et konsept eller doktrine som beslutningstakere (vanligvis tjenestemenn i en formell eller uformell kommandokjede) bruker for å benekte kjennskap til eller ansvar for eventuelle kritikkverdige handlinger begått av andre i et organisatorisk hierarki på grunn av mangel på bevis som kan bekrefte deres deltakelse, selv om de var personlig involvert i, eller i det minste bevisst uvitende av slike handlinger. I tilfelle at ulovlige eller på annen måte useriøse og upopulære aktiviteter blir offentlig kjendte, kan høytstående tjenestemenn nekte noe kjennskap om slike handlinger for å isolere seg og skylde på agenter som har utført handlingene, fordi de er sikkre på at deres tvilerne ikke vil være i stand til å bevise det motsatte. Mangel av bevis for det motsatte gjør altså fornektelsen plausibel (troverdig).

I religion, politikk og spionasje, refererer troverdig benektelse til muligheten av at en mektig aktør eller etterretningstjeneste kan skylde på andre og unngå innrømmelser.

Historie[rediger | rediger kilde]

Uttrykket skriver seg fra USAs president Harry Trumans sikkerhetsråd og et dokument 10/2 datert 10. juni 1948 som definerer "fordekte operasjoner" som "alle aktiviteter gjennomført eller støttet av regjeringen mot fiendtlige stater eller fiendtlige grupper, men som ikke kan bevises av uautorisert personell - og hvis aktiviteten avdekkes, må det være mulig å benekte ethvert ansvar for hendelsen".[1] Under president Eisenhowers administrasjon, ble NSC 10/2 utdypet i NSC 5412/2 "Fordekte operasjoner."[2] NSC 5412 ble deklassifisert i 1977 og finnes i USAs arkiver.[3] Uttrykket "Troverdig benektelse" ble første gang brukt offentlig av CIAs direktør Allen Dulles.[4] Et annet eksempel er Iran-Contras-skandalen.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Office of the Historian, Department of State. National Security Council Directive on Office of Special Projects (NSC 10/2), Washington, June 18, 1948.
  2. ^ Office of the Historian, Department of State. Covert Operations (NSC 5412/2), Washington, undated.
  3. ^ Records of the National Security Council (NSC), Record Group 273.
  4. ^ Carlisle, Rodney P (2003). The Complete Idiot's Guide to Spies and Espionage. Alpha Books. s. 213. ISBN 0-02-864418-2. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]