Trondhjems Omnibus Aktieselskab
| Trondhjems Omnibus Aktieselskab | |||
|---|---|---|---|
| Org.form | Aksjeselskap | ||
| Bransje | Omnibusstransport | ||
| Etablert | 1. mai 1893 | ||
| Opphørt | 1902 | ||
| Hovedkontor | Trondheim | ||
| Land | Norge | ||
| Nøkkelpersoner | Tobias Lund | ||
Trondhjems Omnibus Aktieselskab var et privat transportselskap i Trondheim som ble grunnlagt som byens første kollektivtrafikkselskap i 1893. Fra grunnleggelsen og frem til 1902 opererte de flere ruter i byen med hestetrukkede og innelukkede vogner, også kalt omnibuss. Frem til 1901 opererte selskapet ruten mellom Lademoen og Ila, men da Trondhjems Elektricitetsværk og Sporvei tok over denne ruten mistet selskapet sin mest profitable rute. Selskapet forsøkte seg på andre ruter, men satsingen ble mislykket og de oppgav driften i 1902
Historie[rediger | rediger kilde]
I 1893 ble grensene til Trondheim kommune utvidet etter lengre tids forhandlinger med nabokommunen Strinda. Trondheim overtok dette året områdene Lademoen og Voldsminde, Øvre Rosenborg, Øvre og Nedre Singsaker og Øya. Med disse tilvekstene økte kommunens befolkningstall med 4 000 innbyggere og med påfølgende oppgangstider vokste byen mot århundreskiftet til en befolkning på 38 000. Det meste av befolkningsveksten kom i Østbyen og flere så muligheter for et nytt transportmarked i konkurranse med lokale vognmenn.
Selskapet ble grunnlagt den 1. mai 1893 av flere av byens forretningsmenn, hvor Tobias Lund var den største eieren. Med en aksjekapital på 20 000 kr kjøpte selskapet tre vogner og åtte kraftige hester fra Danmark, i tillegg til sleder for vinterdrift.[1] Selskapet valgte å bruke omnibuss i stedet for hestesporvogn på grunn av store investeringskostnader knyttet til sistnevnte transportform. En stall og vognremisse ble oppført ved Voldsminde, på samme sted hvor Voldsminde vognhall ble oppført senere. Den første ruten startet den 9. mai 1893 fra Voldsminde via Midtbyen og frem til Ilevollen ved Ila. Billettprisene var 10 øre for voksne og 5 øre for barn, som var en fjerdedel av prisen for å leie en drosje.[2]
Hver vogn hadde sitteplasser for tolv passasjerer, i tillegg til fem stående passasjerer på en bakplattform. Hvis selve vognen var full var det også plass til ytterligere tre ståplasser ved siden av kusken. Mangel på vognspor gjorde at hestene fikk tungt arbeid, og det ble derfor byttet tospann for hver rundtur. Ved første driftsår ble det fraktet 135 000 passasjerer, noe som gav et godt driftsresultat med utbetaling av 12,5% utbytte til aksjonærene.[3] Trafikkgrunnlaget økte deretter år for år og det ble kjørt ruter med tettere avgangstider, helt ned mot ti minutters avganger i 1900. Samme år hadde man passert 400 000 passasjerer og selskapet hadde 26 hester og syv omnibusser til disposisjon.[4]
I 1901 tok Trondheim kommune over den lukrative ruten mellom Lademoen og Ila, som ble en del av trikkesystemet Lademolinjen og Ilalinjen. Selskapet forsøkte seg deretter på en lengre rute fra Voldsminde over Brattøra og til Øya, men klarte ikke å oppnå gode driftsresultater. Selv med konsesjon på ruten mellom Øya og Trondheim sentralstasjon ble trafikkgrunnlaget for lite.[5] Et forsøk ble også gjort med den norskproduserte dampbussen Alpha som ble lånt fra Bergen, men denne brøt sammen på prøveturen ved Elgeseter bru og ble trukket ned til Brattøra av selskapets hester før den ble sendt hjem.[6] Selskapet la deretter ned driften i 1902.[7]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Toldnes, Bård (2000). Langs spor og vei: Fra landeveislokomotiv til automobil. Levanger: Autovia forlag. s. 41. ISBN 8299371910.
- ^ Kjenstad, Rune (2004). s. 17
- ^ Kjenstad, Rune (2004). s. 18
- ^ Trondheim Sporvei: 50-års beretning. Trondheim Sporvei. 1951. s. 16.
- ^ Sæther, Olaf S. (1976). Kollektivtrafikken i Trondheim gjennom 75 år. Trondheim trafikkselskap. s. 16.
- ^ Bratberg, Terje (2008). s. 582
- ^ Kjenstad, Rune (2004). s. 19
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Bratberg, Terje T. V. (2008). Trondheim byleksikon. Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 582. ISBN 978-82-573-1762-1.
- Kjenstad, Rune (2004). Trikken i Trondheim 100 år. Trondheim: Tapir Akademisk Forlag. s. 17–19. ISBN 82-519-1895-2.