Trofim Lysenko
| Trofim Lysenko | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 17. sep. 1898 Karlivka[1] | ||
| Død | 20. nov. 1976[2][3][4][5] (78 år) Moskva[6] | ||
| Beskjeftigelse | Biolog, genetiker, botaniker, oppfinner, politiker | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Det ukrainske nasjonaluniversitetet for bio- og miljøvitenskap (1922–1925) Uman National University of Horticulture (1917–1921) | ||
| Nasjonalitet | Det russiske keiserdømmet Den russiske republikk Den ukrainske folkerepublikk Den ukrainske sosialistiske sovjetrepublikk (1919–1923) Sovjetunionen (1923–) | ||
| Gravlagt | Kuntsevo gravlund | ||
| Medlem av | 7 oppføringer
Det russiske vitenskapsakademi
Sovjetunionens vitenskapsakademi Det bulgarske vitenskapsakademiet Sovjetunionens sentrale eksekutivkomité VASKhNIL Extraordinary State Commission Det øverste sovjet | ||
| Utmerkelser | 14 oppføringer
Stalinprisen (1941)
Leninordenen (1935) Helt av det sosialistiske arbeidet Den ukrainske sovjetrepublikkens Arbeidets røde fanes orden (1931) Medaljen for tappert arbeid under Den store fedrelandskrigen 1941–1945 «Arbeidets helt«-medaljen (1959) Medaljen til minne om 100-årsdagen for Vladimir Iljitsj Lenin Medaljen til minne om Moskvas 800-årsjubileum Honorary Academician of VRAL (2016) Stalinprisen (1943) Stalinprisen (1949) Zolotaja medal imeni I. I. Metsjnikova (1950) State Stalin Prize, 1st degree Orders and Medals of Soviet Republics | ||
Trofim Denisovitsj Lysenko (russisk: Трофим Денисович Лысенко, født 17. septemberjul./ 29. september 1898greg. i Karlovka i Tsarrussland, død 20. november 1976 i Moskva) var en ukrainsk biolog og landbruksforsker som takke være sterk støtte fra Josef Stalin fikk stor innflytelse på sovjetisk og senere på kinesisk jordbrukspolitikk.
En rekke av hans idéer om evolusjon, som fremfor alt fant støtte i Sovjetunionen, ble også hyllet av ideologisk allierte intellektuelle i vest (deriblant George Bernard Shaw).[7]
Biografi[rediger | rediger kilde]
Trofim Lysenko kom fra en bondefamilie; han var sønn av Denis og Oksana Lysenko som bodde i Karlivka i guvernementet Poltava i Russlands ukrainske del.
Som ung mann arbeidet han ved Kievs jordbruksinstitutt (nå Ukrainas nasjonale universitet for livs- og miljøvitenskaper) og beskjeftiget seg blant annet med å konvertere vinterhvete til vårhvete - altså å få egenskaper som egnet seg for våren. Konversjon av vinterhvete til vårhvete var ikke noe nytt. Vitenskapelige eksperimenter var tidligere utført av Nikolaj Vavilov.[8] Det var Vavilov som til å begynne med støttet Lysenko og oppmuntret ham i denne forskningen. Lysenko hadde problemer med å dyrke visse vekster (som erter og hvete) gjennom de strenge vintrene. Men da han kunngjorde å ha lyktes, kom det lovord fra den sovjetiske avisen Pravda som gjorde viden kjent hans påstander om å ha funnet en måte å øke avlingene på uten bruk av gjødsel eller mineraler, og for å ha påvist at en vinteravling av erter kunne dyrkes i Aserbajdsjan og «gjøre de ufruktbare marker i Transkaukasus grønne om vinteren, slik at kveget ikke går til grunne på grunn av dårlig fôring, og den tyrkiske bonde vil gjennomleve vinteren uten frykt for morgendagen.»[9]
Teorien som gjorde Lysenko kjent i 1929, var såkalt «vernalisering». Den gikk ut på at ved å kjøle ned vinterhvete, for ved å plante den senere enn normalt, kunne man få langt større avlinger enn med vanlig vinterhvete. Fordi kommunistpartiet ønsket høyere avlinger etter den mislykkede kollektiviseringspolitikken, passet idéen om «vernalisering» myndighetene. Lysenko ble forfremmet til unionens sentrale planteforedlingsinstitutt i Odessa, som leder av et nyopprettet Institutt for vernalisasjon. Han fikk grunnlagt et Tidsskrift for vernalisasjon for å spre påstander om hvordan metoden kunne brukes på bomull, poteter og andre planter.
Lysenkos versjon av lamarckismen passet som hånd i hanske med denne ideologi. Begge hevdet, eller antok, at ervervede egenskaper skulle kunne gå i arv, og at arter – og mennesker – kunne lære å trives i skrinne miljø; at et individ angivelig skulle kunne erverve visse egenskaper i løpet av livet og deretter videreføre disse automatisk til sitt avkom. Dette samsvarte helt med oppfatningen i materialistisk dialektisk historieutvikling (den historiske materialisme). Man så for seg at det gikk an å skape et nytt slags menneske, perfekt tilpasset det kommende kommunistiske lykkeriket på jorden.
Fra 1930-tallet og fram til 1960-tallet dominerte Trofim Lysenko fullstendig sovjetisk landbruksforskning, med til dels katastrofale resultater både for landbruket og all biologisk forskning i Sovjet. Sovjetiske vitenskapsfolk som nektet å avvise den etablerte genetikken, ble fjernet fra sine stillinger og overlatt til seg selv, slik at mange sank ned i fattigdom. Flere fikk dødsdom som statens fiender, blant andre botanikeren Nikolaj Vavilov. Vitenskapelig dissens fra Lysenkos teorier om ervervede egenskapers arvelighet ble formelt forbudt i Sovjetunionen i 1948.
Til grunn for Lysenkos teorier er hans aksept av den såkalte lamarckisme, troen på at ervervede egenskaper kan overføres til avkommet; en oppfatning vestlige land forlot fordel for mendelsk arvelære. Men fordi Lysenkos teorier passet Stalin-epokens ideologi, der den dialektiske materialisme stod sterkt og ble det styrende prinsipp på fagfelt etter fagfelt, fikk Lysenkos pseudovitenskaplige ideer støtte fra partiet. Den bygde på sitt eget vis på Friedrich Engels' utvikling av marxismen; Engels' versjon av den dialektiske materialisme, uttrykt i verket «Naturens dialektikk» (1875/76), ble videreutviklet i Sovjetunionen, og det kortfattede verk utgitt med Josef Stalin anført som forfatter, «Om den historiske og den dialektiske materialisme» (1938), ble pliktlesning innen de sovjetiske varianter av kommunismen. Dette gjorde at all forskning omkring genteknikk ble avbrutt i Sovjetunionen, genetiske prøver ble ødelagt og genforskere forfulgte, innesperret og i noen tilfeller henrettet.
«Lysenkoismen» førte etterhvert til at jordbruket mislyktes i stor skala, og var en medvirkende årsak til hungersnød og død, i Sovjetunionen og i Kina, der hans idéer fikk stor betydning under Det store spranget.[10] Lysenkos forbilde i vitenskapelig sammenheng var Ivan Mitsjurin, og læren ble derfor også kalt mitsjurinisme. Som filosofisk forbundsfelle hadde Lysenko Isaj Prezent, som spilte en stor rolle i det ideologiske forsvar av doktrinen.
Verd å merke seg er det at bolsjevikene ikke tok avstand fra Darwins teorier, men delvis så dem som en bekreftelse av dialektikkens sannhet. Både Charles Darwin og Jean-Baptiste de Lamarck la til grunn at egenskaper et individ har ervervet seg i løpet av sin levetid, går videre i arv til avkommet. «Kampen for tilværelsen» ble kritisert, mens teorien om forandringer over tid ble akseptert. Istedet ble Mendels arvelover angrepet av stalinistene. En som bekjempet lysenkoismen, var Unescos første generalsekretær Julian Huxley (som opprinnelig hadde vært tilhenger av Lysenkos tanker), blant annet i boken Heredity East and West, Lysenko and World Science (Amer. tittel: Soviet Genetics and World Science):
- «Til å begynne med trodde jeg at Lysenkos påstander måtte inneholde en kjerne av sannhet. Jo mere jeg hørte og leste, desto tydeligere ble det imidlertid at Lysenko og hans tilhengere ikke er vitenskapelige i ordets egentlige betydning. De benytter ikke vedtatte vitenskapelige metoder, underkaster ikke sine resultater normal vitenskapelig kritikk, og publiserer dem ikke på en måte som muliggjør en vitenskapelig vurdering av dem. De beveger seg i en annen idéverden enn vitenskapsmennene, og diskuterer ikke på et vitenskapelig vis.»
Selv om Lysenko forble i sin stilling på Det genetiske institutt frem til 1965,[11] hadde hans innflytelse innen sovjetisk jordbrukspraksis tapt seg etter Stalins død i 1953.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Лысенко Трофим Денисович, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Trofim-Denisovich-Lysenko, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Munzinger Personen, oppført som Trofim D. Lyssenko, Munzinger IBA 00000002068, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Archive of Fine Arts, cs.isabart.org, abART person-ID 34872, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
- ^ Store norske leksikon, oppført som Trofim Denisovitsj Lysenko, Store norske leksikon-ID Trofim_Denisovitsj_Lysenko[Hentet fra Wikidata]
- ^ Encyclopædia Britannica, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Trofim-Denisovich-Lysenko, besøkt 16. mars 2023[Hentet fra Wikidata]
- ^ The Lysenko Muddle Labour Monthly, januar 1949
- ^ Li, X.; Liu, Y. (2010). «The conversion of spring wheat into winter wheat and vice versa: False claim or Lamarckian inheritance?». Journal of Biosciences. 35 (2): 321–25. doi:10.1007/s12038-010-0035-1.
- ^ Joravsky, David (1986). The Lysenko Affair. University Of Chicago Press. «turning the barren fields of the Transcaucasus green in winter, so that cattle will not perish from poor feeding, and the peasant Turk will live through the winter without trembling for tomorrow.»
- ^ Hungry ghosts: China's secret famine (eng). London: John Murray. 1996. ISBN 0-7195-5433-0. ss. 64-70
- ^ Lysenko, Trofim Denisovich. Encyclopædia Britannica Online. 16. august 2013. Arkivert fra originalen . Besøkt 26. januar 2014.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Schores Alexandrowitsch Medwedew: Der Fall Lyssenko. Eine Wissenschaft kapituliert. Hamburg, 1971 (Original: The Rise and Fall of T.D.Lysenko. New York/London 1969) Sehr gute Einführung in alle Aspekte des „Falls“ Lyssenko.
- Johann-Peter Regelmann: Die Geschichte des Lyssenkoismus. Frankfurt (Main) 1980.
- Ekkehard Höxtermann: "Klassenbiologen" und „Formalgenetiker“ – Zur Rezeption Lyssenkows unter den Biologen der DDR. In: Acta Historica Leopoldina Bd. 36, 2000, S. 273–300.
- Nils Roll-Hansen: The Lysenko Effect: The Politics of Science. Humanity Books, 2005.
- Martin Gardner: Fads and Fallacies in the Name of Science. Dover Publications, New York 1957, Neuauflage 2000, Kapitel 12 (Lysenkoism).
- Dominique Lecourt: Proletarische Wissenschaft? Der Fall Lyssenko und der Lyssenkismus. VSA, Westberlin 1976.
- Julian Huxley: Soviet Genetics and World Science, amerikansk tittel Heredity East and West - Lysenko and World Science, 1949
- Frank Dikötter: Mao's Great Famine, 2010
- Erik Tunstad: Trofim Lysenko – den stalinistiske biologiens despot i Emberland & Pettersen (red) Fyrster i tåkeland Humanist forlag 2011 ISBN 9788292622810
Roman: Vladimir Dmitrijevitsj Dudintsev: Weiße Gewänder. Roman. Volk und Welt, Berlin 1990, Übers. Erich Ahrndt und Ingeborg Schröder ISBN 3-353-00508-0 (russ. Белые одежды)