Trifon

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Trifon
Tryphon of Pechenga.jpg
Fødtjuni 1495Rediger på Wikidata
Novotorzhsky UyezdRediger på Wikidata
Død15. desember 1583Rediger på Wikidata
PetsjengaRediger på Wikidata
Beskjeftigelse IgumenRediger på Wikidata

Trifon av Petsamo (russisk: Три́фон Пече́нгский, Trifon av Petsjenga) eller den hellige Trifon (født 1495, død 15. desember 15[[]]83), døpt Mitrofan (Митрофан), var en russisk kirkebygger, munk og helgen og virket som misjonær blant skoltesameneKola. Han var grunnleggeren av klosteret i Petsamo og bygget flere kirkebygg på Kola, bl.a den første kirken i Boris Gleb og St. Georgs Kapell i Neiden i Sør-Varanger.

Tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Trifon ble født i en prestefami­lie i den lille byen Torzhek i Nov­gorodområdet omkring 1495. Som de fleste fikk han ikke noen skolegang, det hadde ikke en småbyprest anled­ning til å gi sin sønn, men han lærte å lese og skrive av sin far og hjalp ham senere i kirken som opple­ser og sanger. Det fortelles at det var en tekst fra morgen­gudstjenesten som gav inntrykk på ham og som in­spirerte ham til å søke mot det monastiske liv.

I Novgorod hadde han alle muligheter til å høre handels- og fangstfolkenes beretnin­ger om det ugjestmilde og farlige landet ved Ishavskysten og om de "ville" men­neskene som bodde der. Ifølge legenden fikk han en åpenba­ring hvor Kristus befaler ham å reise opp til dette "hungrende og vansmektende land" for å forkynne evangeliet. Han reiste som ung mann i begynnelsen av 1520-årene, helt på eget initiativ og uten noen mi­sjonsorganisasjon i ryggen. Flere år studerte han livet og skikkene hos skoltesamene, og lærte seg språket deres grundig. I 1524 har han byg­get sin egen tømmerkoie i nærheten av Petsjengaelven.

Etterhvert begynte han sin misjonsvirksomhet blant samene, som i begynnelsen utviste stor motstand mot å motta den kristne lære. Opphisset av seidemennene satte de i gang å forfølge den hellige Trifon, og mer enn én gang var de ute etter hans liv.

Kirken og klosteret i Petsjenga[rediger | rediger kilde]

Hans forkynnervirksomhet bar tyde­ligvis frukter og i 1532 kom en delegasjon til erkebis­kop Makarij i Novgorod for å be om antimins (alterklede med innsydd relikvie) for nattverdsfei­ring og prester som kunne innvie kirke og døpe folk. Denne erkebiskop Makarij var en av tidens lærde menn, han hadde interes­se for misjon og hadde tidligere hjulpet misjonærer. Også nå viste han sin velvilje. Lederen for delega­sjonen skal ha vært Mitrofan og med seg tilbake hadde delegasjonen et brev med erkebisko­pens velsignelse til misjonsvirk­somheten, materialer og tømmermenn til å bygge kirke. I Kola (byen som nevnes allerede år 1264, nær dagens Murmansk) var det en kirke, men det var meget langt bor­te. En kirke ble bygget ved Petsjengaelven til ære for Den Hellige Treenighet og innvi­et av presten Ilia fra Kola i 1533. Samtidig ble Mitrofan viet til munk med navnet Trifon.

I 1530-årene begynte det å danne seg et lite broder­skap rundt Trifon, et kloster i sin spede begynnelse. De holdt til i nærhe­ten av Treenighets-kirken ved Petsj­engaelven, hvor Treenighetskloste­ret senere oppstod. En langvarig hungersnød som herjet i Nord-Russland på slutten av 50-årene og begyn­nelsen av 60-årene fikk avgjørende betydning for klosterets opprettelse. Trifon begav seg sammen med en del av folkene sine og Feodorit fra Solovki sydover i det egentlige Russland for å samle matvarer til den sultende befolkningen. I flere år vandret de fra by til by og andre steder hvor det var noe å hente. Varene sender de tilbake med folk fra følget, etter hvert som de fikk samlet store nok "sendinger". I 1556 kommer de til Moskva hvor de får audiens hos tsar Ivan den grusomme og hans sønn tsar­evitsh Fjodor. Resultatet av møtet med tsaren ble et "gavebrev" hvor klosteret får rett til statens skatter, avgifter og rettighe­ter i området hvor skol­tesamene bodde.

Trifon, som ikke var prest, var aldri formelt leder av klosteret sitt, selv om han var dets åndelige fader. Senere trakk han seg tilbake i "ødemarken" syd for klosteret, hvor han bygde en liten hytte og et kapell til ære for Guds Moders Hen­sovelse. Her levde han i ensomhet og bønn og askese inntil sin død 15. desember 1583, etter omtrent 60 år i Petsamo. Da var også alle skoltesamene kris­tnet.

Klosteret i Petsjenga var lite og ubetydelig i større sammenheng. Den hollandske handelsmann Simon von Salingen beretter at det i 1565 var 20 munker og 30 legbrødre i kloste­ret, som da ble ledet av prestmunken Gurij. Ytre sett lignet det nok mest på en stor bonde­gård eller en liten landsby med kirke. Ingen forsvarsve­rker kunne beskytte dem da den svensk-finske banden under ledelse av Pekka Vesainen på juledag 1589 angrep dem, brente ned hele kloste­ret og drepte de 116 menneskene som befant seg der. Et dokument fra kommandanten på Vardøhus med rapport om denne ulykken finnes i det norske Riksarkiv.

Ødeleggelsen av klosteret i 1589 tilintetgjorde så godt som alle dets ressurser. Klosterets egentlige eksistens strakk seg således kun fra 1556 til 1589, altså 33 år. Men klosteret ble ikke strøket av ma­trikkelen, og det ble forsøkt gjen­opprettet noen ganger. En gang i nærheten av Kola i 1619, og her bodde det 13 munker i 1701, men "opplysningstiden" hadde gjort sitt inntog i Russland under keiserinne Katarina II og Anna som ønsket å svekke kirken i forhold til staten. Og klostrene var kirkens forposter og det religiøse livs sentra. Derfor ble over en tredjedel (ca.450) av alle klostre i Russland stengt, deriblant også "Nye Kola Petsjenga-klosteret" i 1764. På stedet for det opprinnelige klosteret ble det reist en kirke til minne om hellige Trifon, og over hans grav ble det bygget en kirke til ære for "Kristi innbærelse i tempelet".

Slik var Petsjenga-klosteret stort sett en branntomt fra 1589 og frem til 1880-årene, da det ble gjort forbere­delser til å gjenreise det gamle klosteret. Det nye klosteret ble, liksom det gamle, noen tømmer­hus rundt en kirke. I 1917 hadde klosteret 30 munker, og det eksis­terte til 1939 da vinterkrigen mel­lom Sovjetunio­nen og Finland endte med at Finland måtte avstå bl.a. denne del av sitt territorium til Sovjetunionen. Klosteret ble flyttet og i praksis nedlagt. Den siste munken, fader Akakij, døde 110 år gammel i 1984.

Boris Gleb[rediger | rediger kilde]

Hele sitt liv gjennom bygde den hellige Trifon kirker. Således reiste han i 1565 en kirke for de hellige lidelsesbærere Boris og Gleb ved Pasvikelvens vestre bredd, ca. 40 km. fra klosteret. Det var en enkel tømmer­bygning bestående av tre deler. Den ble skoltesa­menes viktig­ste kirke og stod helt til 1944, da den brant ned.

I de siste årene av sitt liv gikk den gamle Trifon ofte fra klosteret og ut i ødemarken hvor han bygde kirken til minne om Den Allhellige Gudføderskes hensovnelse. Han tilbragte ensomheten der i bønn. Her bestemte han også at han skulle begraves. Mot slutten av 1800-tallet ble det bygget en større og mer staselig kirke ved siden av den opprinnelige. Denne nye kirken står fremdeles og er blitt restaurert og tatt i bruk igjen for kun få år siden.

St.Georgs kapell i Neiden[rediger | rediger kilde]

Videre bygde han antakelig samme år det lille bedehu­set eller kapellet til ære for den hellige martyren Georg i Neiden, og det er det eneste som fremdeles står igjen av det som Trifon bygde. Det har spesiell betyd­ning som Nord-Norges eldste trebygning og som det eneste ortodokse gudshus her i landet som er bygget som sådant. Kapellet er så beskjedent, både i størrelse og utseende, at J. A. Friis kun omtaler det slik i sin bok: "Ogsaa i Neiden staar det en liden Hytte, som 2 derboende Skoltelapfamilier har givet Navn af Kapel". Det ligger på en liten høyde ved Neiden-elven, neden­for Skolte-fossen og Trifons-kulpen, som var det gamle dåpsstedet ifølge tradisjo­nen. Rundt kapellet er det gravplass med et par gamle kors, en liten "klokke­støpul" er satt opp på ved ka­pellets ene side, og et tradisjonelt gravmonu­ment i tømmer er reist på dets andre side av Kirkeforeningen i 1996. Rundt gravplas­sen er det et pinnegjerde. Nedenfor brer skolte-jordet seg med noen få gamle huser, restene av skoltebyen.

Kapellet er ikke bygget til litur­gisk gudstjeneste, men heller som bede­hus og gravkapell. Under liturgiene står "menigheten" utenfor, og om været tillater det, flyttes alteret utenfor og hele gudstjenesten foregår foran kapel­let.

Trifonshulen[rediger | rediger kilde]

På norsk territorium finnes også en annen helligdom med tilknytning til hl. Trifon. Ved Elvenes går det en hule inn i fjellet ved fjorden. Her var det vanlig at skoltene gikk inn for å be litt før de dro ut på fis­ke. Den er ca. 2 m. høy, 2 m. bred og 2,5 m. dyp. Her skal Trifon ha blitt reddet da shamanene jaget ham og ville ham til livs. Siden har den blitt betraktet som en helligdom. Keilhau skriver i 1831 om hulen "til hvis Indgang man må klatre nogle Alen opad den næsten lodrette Klippevæg, mødte først en grov Lærredsdug som Forhæng, derefter Helligdommen selv, som bestod i et lidet Maleri, forestillende en Gudsmoder, samt i et derunder hængende hvidt Klæde med et gyldent brod­eret Kors. Foran Billedet stode tvende smale Voxlys". I forbindelse med besøk av en russisk stor­fyste her i 1870 ble hulen pusset opp og en "alter­tavle" ble tatt inn her, hvor det nevnte ikonet ble anbragt. Intet av det er bevart til vår tid, men da St.Georgs kirkeforening i Neiden ble organisert, ble også tradisjo­nen i forbindelse med Tri­fons-hulen gjen­opptatt. Her ble anbragt et ikon og det ble forrettet andakt her.