Trialisme i Østerrike-Ungarn

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Trialistforslag fra 1905. Henrik Hanau, Wien

I historien til Østerrike-Ungarn var trialisme den politiske bevegelsen som hadde som mål å reorganisere det todelte imperiet til et trepartsimperium, og skape en kroatisk stat som i status er lik Østerrike og Ungarn.[1] Franz Ferdinand fremmet rettssak før hans attentat i 1914 for å forhindre at imperiet ble revet i stykker av slavisk dissens. Imperiet ville bli omstrukturert på tre måter i stedet for to, med det slaviske elementet gitt representasjon på de høyeste nivåene tilsvarende det Østerrike og Ungarn hadde på den tiden. Serbere så på dette som en trussel mot drømmen deres om en ny stat Jugoslavia. Ungarske ledere hadde en dominerende stemme i keiserlige kretser og avviste trialisme sterkt fordi det ville frigjøre mange av deres representanter fra ungarsk styre de anså som undertrykkende.[2]

Ideen kom aldri i nærheten av faktisk implementering, selv om den hadde flere bemerkelsesverdige talsmenn blant de politiske elitene. På slutten av første verdenskrig oppnådde dets talsmenn kort nominell støtte for et rettssaksmanifest, men monarkiet som helhet smuldret opp kort tid etter.

Historie[rediger | rediger kilde]

Bevegelsen oppsto på 1880-tallet i aristokratiske og geistlige kretser i imperiet som en reaksjon på ungarsk nasjonalisme[3] og må settes i kontrast til den revolusjonære, løsrivelse jugoslavismen, slik den fungerte innenfor det habsburgske statsapparatet med støtte fra kroatiske politikere og østerrikske embetsmenn (inkludert erkehertugen Franz Ferdinand.) Håpet til trialistiske imperialister var at Serbia til slutt kunne slutte seg til det store Kroatia som skulle opprettes, samtidig som det skulle legge press på ungarerne og la østerrikerne fortsette å dominere imperiet som helhet.[3]

På begynnelsen og midten av 1800-tallet var bevegelsen panslavisk og krevde at det i tillegg til de østerrikske og ungarske kronene skulle opprettes en tredje slavisk krone (nordslaverne og sørslavene hver for seg), for å la imperiet motstå krav fra andre slaviske land og nasjoner (Russland og Serbia.)

Med sammenbruddet av de tidlige pan-slaviske (tsjekkisk-slovakiske og kroatisk-slovensk-serbiske) bevegelsene ble det nye konseptet trialisme strengt henvist til Kroatia. Etter det østerriksk-ungarske kompromisset i 1867 og det kroatisk-ungarske kompromisset i 1868 var det stor misnøye blant den kroatiske befolkningen som ble delt mellom de to kronene av imperiet (kroater i Istria og Dalmatia under Østerriksk krone, kroater i Kroatia og Slavonia under det ungarske, og Bosnia-Hercegovina delt mellom dem.) Sterkt press for omorganisering av imperiet oppsto hovedsakelig fra Kroatia-Slavonia og Bosnia-Hercegovina, som siden 1848-49 Ungarernes nederlag hadde mislikt deres tilknytning til dem. Det var mange tribalistiske forslag foreslått, men den vanlige ideen var at monarkiet skulle bestå av imperiet av Østerrike, kongedømmet Ungarn og kongedømmet Kroatia og Slavonia.

I Kroatia var de mest fremtredende forkjemperne for ideen Dr. Nikola Zvonimir Bjelovučić, forfatter av boken Trialism and the Croatian state, Dr. Ivo Pilar, historiker, politiker og K.u.K. offiser som tok til orde for ideen om trialisme i sin bok The South Slav Question, Dr. Aleksandar Horvat, leder av det pro-monarkiske Pure Party of Rights og kroatisk delegat ved undertegnelsen av trialist-traktaten i Wien og Budapest 1918.[4] Andre tilhengere av ideen inkluderer general Sjepan Sarkotić, feltmarskalk Svetozar Borojević, Ivo Prodan, erkebiskop Josip Štadler, generaler Lukas Šnjarić og Mihael Mihaljević.[5] Vanlige sa

Mal:Primærkilde inlineker i Østerrike-Hungaro-Kroatia vil omfatte et marinedepartement med hovedkontor i Pula;[6] en uavhengig hær for hver stat i monarkiet med sitt eget språk og offiserskardre;[7] a utenriksdepartementet likt bemannet og finansiert av hver av statene;[7] og et parlament som likt representerer hver stat.[8]Mal:Primærkilde inline

Første verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Kroatiske delegasjoner forsøkte å oppnå trialisme gjennom hele 1. verdenskrig, men selv om de hadde støtte fra keiser Karl I (IV), ble de alltid avvist og nedlagt veto av den ungarske siden, som ønsket å bevare integriteten til Ungarsk krone.[9]

Keiser Karls manifest av 14. oktober 1918 ble avvist ved erklæringen fra nasjonale råd i Zagreb.[10]

President for det kroatiske pro-monarkiske politiske partiet Pure Party of Rights Dr. Aleksandar Horvat, med parlamentsmedlemmer Ivo Frank og Josip Pazman, og generaler Lukas Šnjarić og Mihael Mihaljević,[5] dro for å besøke kong Karl I (IV) den 21. oktober 1918 i Bad Ischl.[11] Siden kongen var positiv til de tidligere kroatiske trialistforslagene fra 1917, som ble nedlagt veto fra ungarsk side, samtykket kongen og undertegnet trialistmanifestet under de foreslåtte vilkårene satt av delegasjonen, under forutsetning av at den ungarske delen gjør det samme siden han sverget en ed på den ungarske kronens integritet.[12][13][14] Delegasjonen dro dagen etter til Budapest hvor den møtte grev Istvan Tisza og presenterte manifestet 22. oktober 1918 for det ungarske ministerrådet ledet av den ungarske statsministeren Sándor Wekerle, som løslot kongen fra sin ed, og signerte manifestet om opprettelsen og foreningen av alle kroatiske land til et enkelt stat.[4][13] Etter signeringen av manifestet fikk Fran Milobar i Zagreb et telegram for å forberede en offentlig proklamasjon om opprettelsen av "Zvonimirs rike".[15]

Ifølge den kroatiske delegasjonen i Budapest, etter undertegningen, uttalte grev Istva Tisza "Ich sehe ein, dass wir gegenüber Kroatien grosse Fehler begangen haben" (jeg innså at vi har gjort noen store feil overfor Kroatia).[16]

Etter signeringen ble det holdt to parader i Zagreb, en for avslutningen av dobbeltmonarkiet, som ble holdt foran det kroatiske nasjonalteateret, og en annen for å redde prøvemonarkiet.[4]

Den siste avstemningen for støtten til den trialistiske omorganiseringen av imperiet var imidlertid for sent, da allerede dagen etter, den 23. oktober 1918, trakk den ungarske statsministeren Alexander Wekerle seg og ministerrådet ble avsatt.[9]

Den 29. oktober 1918 erklærte det kroatiske Sabor (parlamentet), på grunnlag av en fullstendig rett til selvbestemmelse som ble anerkjent av alle de stridende myndighetene, slutten på unionen og alle bånd mellom Ungarn og Kroatia, og forente også alle Kroatisk land og gikk inn i staten slovenere, kroater og serbere.[17]

Nysgjerrigheten er at ingen handling fra Sabor avsatte kong Karl I, og den anerkjente heller ikke inngåelsen av en statsunion med Serbia, som i dag er nevnt i fortalen til Kroatias grunnlov.[18]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Bosnia-Hercegovina». Eastern Europe. ABC-CLIO. s. 644. 
  2. ^ Spencer Tucker et al. red. (1999). The European Powers in the First World War: An Encyclopedia. Taylor & Francis. s. 269. 
  3. ^ a b Matthew P. Fitzpatrick, red. (2012). «Fra uavhengighet til trialisme: Det kroatiske høyrepartiet og prosjektet for en liberale "Stor-Kroatia" innenfor Habsburg-riket, 1861–1914». Liberal Imperialism in Europe. Palgrave Macmillan. s. 130. 
  4. ^ a b c Budisavljević Srđan, Stvaranje Države SHS, (Skapelsen av staten SHS), Zagreb, 1958, s. 132-133.
  5. ^ a b Vasa Kazimirović NDH u svetlu nemačkih dokumenata i dnevnika Gleza fon Horstenau 1941 – 1944, Beograd 1987, s.56-57.</ref. Nikola Zvonimir Bjelovučićs foreslåtte trialistiske monarki (1911) skulle få navnet østerriksk-ungarsk-kroatisk monarki, og hver keiser og konge måtte krones separat i Østerrike, Ungarn og Kroatia. 'Trijalizam i Hrvatska država, Dubrovnik, 1911.
  6. ^ Bjelovučić, side 11.
  7. ^ a b Bjelovučić, side 12.
  8. ^ Bjelovučić, side 13.
  9. ^ a b SZABÓ DÁNIEL Wekerle Sándor utolsó miniszterelnöksége s. 16.
  10. ^ F. Šišić Dokumenti, s.180.
  11. ^ Jedna Hrvatska 'H. Rieči'", 1918., nr. 2167
  12. ^ A. Pavelić (advokat) Doživljaji, s.432.
  13. ^ a b Dr. Aleksandar Horvat Povodom njegove pedesetgodišnjice rodjenja, Hrvatsko pravo, Zagreb, 17/1925., nr. 5031
  14. ^ Edmund von Glaise- Horstenau, Die Katastrophe. Die Zertrümmerung Österreich-Ungarns und das Werden der Nachfolgestaaten, Zürich – Leipzig – Wien 1929, s.302-303.
  15. ^ F. Milobar Slava dr. Aleksandru Horvatu!, Hrvatsko pravo, 20/1928., nr. 5160
  16. ^ S. Matković, "Tko je bio Ivo Frank?", Politički zatvorenik, Zagreb, 17/2007., no. 187, 23.
  17. ^ Hrvatska Država, avisen Offentlig proklamasjon av Sabor 29.10.1918. Utgitt 29.10.1918. Nei. 299. s.1.
  18. ^ Narodne novine, br. 56/90, 135/97, 8/98 – pročišćeni tekst, 113/2000, 124/2000 – pročišćeni tekst, 28/2001, 41/2001 – pročišćeni tekst, 55/2001 – ispravak

Ytterligere lesing[rediger | rediger kilde]

  • Bartulin, Nevenko. "Fra uavhengighet til trialisme: Det kroatiske høyrepartiet og prosjektet for et liberalt "Stor-Kroatia" i Habsburg-riket, 1861–1914." inn av Matthew P. Fitzpatrick, red. Liberal imperialisme i Europa (Palgrave Macmillan, 2012) s. 115-140.
  • Kann, Robert A. Det multinasjonale imperiet: nasjonalisme og nasjonal reform i Habsburg-monarkiet, 1848-1918. (Columbia University Press, 1950).
  • Miller, Nicholas J. "RW Seton-Watson og Serbia under gjenoppkomsten av jugoslavismen, 1903–1914." Canadian Review of Studies in Nationalism 15 (1988): 59-69. online[død lenke]

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Matijević, Zlatko (2008). "Stranka prava (frankovci) u doba vladavine Narodnoga vijeća Slovenaca, Hrvata i Srba (listopad - prosinac 1918.)"
  • Journal of Contemporary History (in Croatian). Zagreb: Croatian Institute of History. 40 (3). 23 januar 2020
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Trialisme_i_Østerrike-Ungarn&oldid=23436097»