Trekkfly

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Aerotechnik EV97A Eurostar, en traktor konfigurasjon fly, blir trukket  i posisjon av piloten for bunkring.
En Britten-Norman Trislander fly (med en 3. trekkmotor på halen) på Guernsey flyplass, Channel Islands.

Et fly bygget som trekkfly, en traktor konfigurasjon har motoren og propellen montert i fronten, slik at flyet blir «trukket» gjennom luften, i motsetning til skyvekonfigurasjon, der motoren og propellen er montert bak og "skyver" flyet fremover. I de tidlige årene av var både traktor og pusher vanlig. Imidlertid, ved midten av første verdenskrig dominerte traktor-konfigurasjon. I dag domminerer propelldrevene fly av trekk-varianten.

Tidlig bruk av begrepet[rediger | rediger kilde]

Så tidlig som i 1910, i flyvningens tidlige år ble det ble skilt mellom de to. I Royal Flying Corps ble trekkfly kalt  «Bleriot type» etter Louis Bleriot for å skille dem fra «Farman-type». ...

Militær luftfart i første verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Fra et militært synspunkt var problemet med en-motors trekkfly det at det ikke var mulig å skyte gjennom propellbuen uten å skade propellbladene. Tidlig løsninger omfatter montering våpenet (rifler eller maskingevær) utenfor propellbuen, enten i en vinkel til siden som gjorde sikting vanskelig, eller på toppen vingen på en dobbeldekker, slik at kulene gikk over toppen av propellbuen.

Det første systemet for å skyte gjennom propellen ble utviklet av den franske ingeniøren Eugene Gilbert for Morane-Saulnier og omfafftet montering metall "deflektorkanter" på propellbladene av en Morane-Saulnier L monoplan. Det ble antatt med umiddelbar suksess av den franske flyver Roland Garros og ble også brukt på minst en Sopwith Tabloid av Royal Naval Air Service.

Den endelige løsningen ble  synkroniseringsutstyr, mer kjent som en synkroniser, utviklet av Anthony Fokker og montert i en Fokker E. I  monoplan i 1915. De første Britiske "traktor" som var spesielt konstruert med synkroniseringsutstyr var Sopwith 1½ Strutter som ikke kom inn i tjeneste før tidlig i 1916.

Andre løsninger for å unngå propellbuen omfattet skyting gjennom propellakslen (i flyets nese) – først brukt i det franske SPAD S. XII – eller montering av våpen på vingene. Den siste løsningen ble vanligvis brukt fra begynnelsen av 1930 og er vanlig i dag

Se også[rediger | rediger kilde]