Trefningen ved Os

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Trefningen ved Os
Konflikt: Andre verdenskrig
Dato 2. mai 1940
Sted Sørvest for Røros
Resultat Norsk seier
Stridende parter
Norge Norge
Sverige Finland Svenske og finske frivillige
Nazi-Tyskland Tyskland
Kommandanter og ledere
Major Ø. Rød Ukjent
Styrker
90 soldater,
3 Colt m/29-mitraljøser,
4 Madsen m/22-maskingeværer
Kp.3/Maschinengewehr-Battalion 14,
Patrulje fra 2. jernbanepionerregiment
Tap
2 drepte, 5 skadet 4 bekreftet drepte, ukjent antall skadet og savnet

Trefningen ved Os fant sted mellom norske soldater, skytterlagskarer, svenske og finske frivillige og tyske styrker ved Os den 2. mai 1940. Den var den siste trefningen i Glåmadalføret og var en av de få kamphandlingene hvor svenske og finske frivillige deltok aktivt i kampene mot invasjonsstyrkene i 1940.

Opptakten til trefningen[rediger | rediger kilde]

Norge[rediger | rediger kilde]

Selv om østerdalsgruppen var oppløst, var det demed ikke slutt med operasjoner i Røros-traktene, idet det lyktes major Rød[hvem?] ved hjelp av norske soldater og svenske frivillige å organisere en mindre styrke som rykket fram og tok opp kamp med tyskerne.

Etter å ha hvilt en stund i Røros kjørte major Rød med bil til Brekken. Ved kirken i Brekken måtte han stoppe fordi veien var blokkert av en lang rekke biler. Det var umulig å komme seg forbi, fordi veien var smal og hadde høye snøkanter. Rød overnattet i et hus i nærheten og neste morgen den 25., var alle bilene borte og ikke et menneske var å se. Han kjørte så til Vauldalen tollstasjon. I snøkantene langs veien lå det slengt våpen, ammunisjon og andre militære effekter. Tollstasjonen var rømmet og bare et par soldater holdt til der, og majoren slo seg også foreløpig til på stasjonen.

Ut på dagen kom en avdeling på omkring 50 svenske frivillige. De fleste av dem var tidligere Finlandsfrivillige. De ble ført av svenske fänrik Tage Sixten Holmquist som på eget initiativ og med samråd med den norske legasjon i Stockholm hadde samlet denne styrken. Neste dag kom det også en del norske Finlandsfrivillige med Fr. Wraal, som i Finland hadde fått grad av løytnant, som leder. Flere soldater av I.R.5's landvernsbataljon meldte seg også, noen av dem ble igjen i Brekken og andre kom også tilbake fra Sverige. Dermed kunne arbeidet med oppsetningen av en ny styrke begynne.

Klokken 12.15 den 26. april kom det en melding i telefonen om at tyskerne hadde passert Tolga kl. 11 samme dag på vei nordover. De kom 200 mann sterke samme dag til Os, hvor de tok 3 mann som gisler og drog herfa videre til Røros, hvor de tok ordføreren, presten, lensmannen og en kjøpmann som gisler, visstnok for å sikre seg mot voldshandlinger fra befolkningens side.

Løytnant Wraal fikk kommandoen over de frivillige, og major Rød tok dem med fram til Jensvoll gård hvor det ble etablert vakthold mot Røros. Tyskerne sendte 27. april flere rekognoseringspatruljer østover mot det norske vaktholdet ved Jensvold.

De følgende par dager ble brukt til fortsatt organisering av frivillige og arbeid med å samle inn våpen, ammunisjon og annet militært utstyr. Alle de frivillige som kom inn fra Sverige var nemlig uten våpen. Det var betingelsen for at de kunne slippe inn i Norge.

27. april kl.22.00 kom major Ragnar Gundersen fra Sverige med den såkalte "Kotkagjengen", som var en gruppe på 60 norske sivilarbeidere som hadde vært i Finland. 24 av dem som hadde eksersert og ønsket å bli soldater ble satt opp som en selvstendig tropp under ledelse av fenrik Stenvik. De øvrige 36 ble brukt som veiarbeidere og bilreparatører og til å samle inn etterlatte militæreffekter, som ble brakt til et magasin på Ryen gård. Ingeniør N.M.K. Taranger kom fra Sverige med en stor radiostasjon som skulle til H.O.K., men måtte foreløpig bli i Brekken.

Om kvelden 28. april fikk major Rød meddelelse om at svenskene hadde stengt veien og at alle tilførsler fra Sverige ville stanse. Han sammenkalte derfor neste dag forsyningsnemnda i bygda for å skaffe mat til soldatene. Nemnda var til å begynne med ikke velvillig innstilt fordi de norske soldatene under flukten til Sverige hadde tatt seg til rette både hos private og hos kjøpmenn for å skaffe seg mat og sivile klær. Men da major Rød hadde forklart dem at hans styrke stod under ordnet militær kommando, fikk han tilsagn om all mulig hjelp.

Torsdag 30. april var styrken organisert og forlagt slik:

  • Fenrik Stenvik med 36 norske soldater på Djupsjøli.
  • Løytnant Wraals kompani på omtrent 120 mann på Jensvoll gård. Omtrent 70 av disse var norske, 50 var svensker og så var et ukjent antall finner og dansker. Av befalingsmennene var det flere svensker.
  • En telefonvakt på 4 mann på Skottgården
  • To befalingsmenn og 8 mann ved depotet på Ryen gård.
  • Administrasjonsbefal og ordonnanser, til sammen 30 mann, og den sivile arbeidsstyrken på 36 mann på Vauldalen. Major Rød hadde selv sitt kvarter på Vauldalen.
  • 5 lotter sørget for matlagningen på Vauldalen og på Jensvoll. 3 av lottene hadde fulgt med helt fra Kongsvinger og inn i Sverige, men var nå kommet tilbake, de to andre, en norsk lotte og en svensk sykesøster kom fra Sverige sammen med de svenske frivillige.

Oppgaven som major Rød i første hånd satte seg, var å holde oppe kurerveien over Aursunden-Glomås stasjon mellom Stockholm og H.O.K. Daglig passerte det nemlig kurerer denne veien. For øvrig måtte han se tiden an.

Om kvelden 30. april kom det melding fra en framsendt patrulje om at tyskerne begynte å rømme Røros. Major Rød flyttet straks sitt kvarter fram til Jensvoll og i løpet av natten rykket Wraals kompani fram mot Røros så det neste morgen stod i 3 grupper nær byen. Klokken 05.00 1. mai kom det melding om at tyskerne hadde forlatt Røros og at første troppen av Wraals kompani var rykket inn i byen. Major Rød kjørte straks til Røros og ble mottatt av "gisselkomitéen".

Da tyskerne forlot byen, var gislene blitt frigitt, men den tyske kapteinen hadde truet med at byen ville bli jevnet med jorden hvis den ble besatt av norske soldater. Ordføreren anmodet Rød om å ta hensyn til dette, og det lovet majoren som fant at Røros var meget lite skikket som oppholdssted for en militær avdeling.

Den første stilling som etter kartet bød seg fram sør for Røros, var ved Os. Major Rød tok med seg løytnant Wraal og fenrik Holmquist, og kjørte i forveien til Os. Kompaniet fikk ordre om å komme etter. Majoren bestemte at Wraal skulle ta stilling på venstre bredd av Glåma og gjøre brua over Glåma klar til sprengning. Han tok så tilbake til Jensvoll gård. Styrken på Djupsjøli fikk ordre om å ligge klar for utrykning på kort varsel.

Ut på kvelden 1, mai kom det melding fra telefonistinnen på Tolga, frk. Ella Eide som hadde gitt nordmennene verdifulle opplysninger om tyskerne, om at 4 tyskere var på vei nordover på dresin. Major Rød ga ordre om at tyskerne skulle slippes gjennom og tas til fange. Tyskerne ble overrasket og tre av soldatene ga seg straks, men da føreren, en løytnant, tok etter pistolen, ble han skutt og hard såret. Løytnanten ble kjørt til sykehuset på Røros. Det viste seg at patruljen hørte til et tysk brukompani som hadde i oppdrag å finne ut av om bruer var underminert og ennvidere å planlegge reparasjon av bruer som var sprengt. Patruljen visste ikke at tyskerne hadde forlatt Røros.

Da øvelsesavdelingen ble oppløst på Os den 24. ble det liggende igjen uniformer og annet militært utstyr, bl.a. 14 Krag-Jørgensen m/1889-geværer og en del ammunisjon, som senere ble samlet inn. Mellom skytterlagsfolk i trakten ble det snakket om å nytte dette utstyret til å sette opp lag for å ta del i kampen mot tyskerne. Før dette ble satt i verk, trakk tyskerne seg tilbake fra Røros. Løytnant J. Øyen av Østoppland infanteriregiment som tidligere hadde gjort tjeneste ved gruppestaben, reiste 1. mai om morgenen på motorsykkel nordover fra Os for å finne ut av om det var noen norske styrker på Røros og i Øvre Gauldalen. På Røros traff løytnanten major Rød, som meddelte at Wraals kompani ville komme til Os innen kvelden. Majoren ba løytnanten å samle og bringe til kompaniet ved Os våpen og ammunisjon som måtte ligge igjen etter øvelsesavdelingen. Samme kveld var løytnant Øyen på Os med et brett ammunisjon. Om ettermiddagen hadde han oppfordret skytterlagsfolk i de 3 lagene i trakten Tolga-Os om å møte tidlig neste morgen. Fra Nora skytterlag møtte 20 mann ved Os-gårdene alt om kvelden 1. mai, og fra Dalsbygda skytterlag møtte 12 mann ved Os kirke tidlig 2. mai. Noen av skytterne hadde gått rekruttskole, alle hadde egne geværer, de fleste hadde uniformer fra øvelsesavdelingen mens resten hadde bare nasjonalfarget bånd om overarmen. Når samlingen av dem kunne skje så raskt, skyldtes det nok for en del den tidligere organisering av skytterlagene for varsling og nedkjempelse av mulige fallskjermsavdelinger.

Tyskland[rediger | rediger kilde]

Ikke mye vites om den tyske styrken som deltok i trefningen ved Os. Det vites at Kp.3/Maschinengewehr-Battalion 14 og en patrulje av 2. jernbanepionerregiment var med i selve striden og at det på tysk side ble satt in 81 mm GrWr 34 bombekastere og 37 mm PaK 35/36 panservernskanoner. Det vites også at styrken ble forsterket under kampen og at det 3. mai kom nye forsterkninger til Os som ble betegnet som store.

Etter trefningen[rediger | rediger kilde]

Etter trefningen ved Os brente tyskerne 8 gårder med tilsammen over 20 hus. Mer enn 100 husdyr brant inne.

De som falt ved Os på norsk side var:

  • Lars Christiansen Sparby, Elverum, f. 19. juni 1911
  • Georg William v. Engstrøm, f. i Helsingfors, men visstnok svensk borger

Dessuten ble 3 nordmenn og 2 svensker såret.

Det er ukjent hvor mange tyske soldater som ble drept i trefningen. 4 ble bekreftet drept, og ble senere begravet ved Os kirke, alle av Kp.3/Maschinengewehr-Battalion 14. Løytnanten for jernbanepionerpatruljen ble også oppgitt som fallen. Folk i trakten mente at tapstallet var høyere, men ingen tyske kilder kan bekrefte påstanden. Et større antall tyske soldater ble også såret i kampene.På Tynset var det opprettet et feltlasarett i Rambu. En av sykesøstrene har uttalt at først var det bare noen noeske soldater der, men senere kom det så mange som ca. 40 tyske soldater. De kunne ikke være fra noe annet sted enn Os, evt. noen fra trefningen i Nåverdalen.

Tyskerne forfulgte ikke straks etter striden ved Os. De første tyske avdelingene kom ikke til Røros før ved 13.00-14.00-tiden den 5. mai etter at det tidligere på dagen var sluppet noen små bomber som ikke gjorde særlig skade. Samme kveld kom de fram til Vauldalen tollstasjon i et antall av 300 mann, som den 23. mai ble forsterket til omtrent 1000. Disse ble stående ved den norsk-svenske grensen til ut på høsten.

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Forsvaret – Den krigshistoriske avdeling Krigen i Norge 1940: Operasjonene i Glåmadalføret, Trysil og Rendalen, 1953.