Trefningen ved Kapp Spartivento

Trefningen ved Kapp Spartivento, også kjent som trefningen ved Kapp Teulada i Italia, var et sjøslag under kampen om Middelhavet i andre verdenskrig. Det ble utkjempet mellom styrker fra den britiske Royal Navy og italienske Regia Marina den 27. november 1940. Trefningen varte i 54 minutter, uten at noen av partene ble påført store tap.

Natten til 12 november 1940, uskadeliggjorde eller ødela den britiske marinen halvparten av de italienske slagskipene under slaget ved Taranto. Inntil da hadde italienerne holdt sine slagskip i havn, Og brukte de som en trussel mot britisk skipsfart, selv om de aldri forlot havn, som en flåte som en trussel med sin tilstedeværelse. Den italienske marinen avslo ikke med dette kamp om mulig.

Britene, klar over den italienske flåtens bevegelser, sendte sine styrker nordover for å avskjære den før de kunne komme i nærheten av lasteskipene. Klokken 09:45 den 27. november oppdaget et IMAM Ro.43 rekognoseringsjøfly fra den tunge krysseren Bolzano en britisk skvadron steamende mot i øst og 17 nm (31 km) nord av Chetaïbi.

Kort tid etter, klokken 09:56, fikk Somerville rapport fra fly fra hangarskipet HMS «Ark Royal» om fem kryssere og fem destroyere. Den britiske admiralen antok at disse var italienske enheter klare til kamp. Force D hadde ennå ikke nådd fram fra Alexandria og britene holdt på å bli overvunnet, men bare 15 minutter senere, ble Force D oppdaget og kampbildet snudd. De to styrkene var ganske jevne selv om de italienske skipene hadde bedre rekkevidde og tyngre skyts, så hadde britene et hangarskip, som nylig hadde vist seg å være likt med et slagskip under slaget ved Taranto. Men den italienske kommandanten hadde fått ordre om å unngå kamp med mindre den var sterkt i hans favør, så et avgjørende slaget var uaktuelt.

Etter slaget krevde Winston Churchill den britiske admiralen James Somervilles skalp, da Churchill hadde tvilt på admiralens vurderingsevne siden hans manglende støtte til franskmennene under slaget ved Mers-el Kebir. En granskningskommisjon frikjente Sommerville som fikk sterk støtte fra andre admiraler."

Populærkultur

Kampen skildres i en italiensk film fra 1941 La nave bianca regissert av Roberto Rossellini.

Slagorden

Den italienske marinen

• Admiral Angelo Iachino
  • 6 tunge kryssere: Bolzano, «Fiume», «Gorizia», «Pola», og Trieste, Trento.
  • 7 destroyere: Ascari, Carabiniere, «Lanciere» (ble skadet), Oriani, Alfieri, Carducci, Gioberti
• Admiral Inigo Campioni
  • 2 slagskip: «Vittorio Veneto», «Giulio Cesare»
  • 7 destroyere: Alpino, Bersagliere, Fuciliere, Granatiere, Dardo, Freccia, Saetta

Den britiske marinen

• Admiral Lancelot Holland Force F
  • 1 tung krysser: «Berwick» (skadet)
  • 4 Lett kryssere: «Manchester», «Newcastle», «Sheffield», «Southampton»
• Admiral James Somerville Force B
  • 1 slagskip: «Ramillies»
  • 1 slagkrysser: «Renown»
  • 9 destroyere: «Encounter», «Faulknor», «Firedrake», «Forester», «Fury», «Gallant», «Greyhound», «Griffin», «Hereward»
• ikke med i trefningen
  • 1 hangarskip: HMS «Ark Royal» (med 12 jagerfly, 12 stupbombere, 30 torpedofly)
  • 2 destroyers: «Jaguar», «Kelvin»
• Eskorte og konvoi
  • 1 luftvernkrysser: «Coventry»
  • 1 lett krysser: «Despatch»
  • 3 destroyere: «Duncan», «Hotspur», «Wishart»
  • 4 korvetter: «Gloxinia», «Hyacinth», «Peony», «Salvia»
  • 4 lastefartøy, blant annet Clan Forbes, Clan Fraser, New Zealand Star

Litteratur

• O'Hara, Vincent P.: Struggle for the Middle Sea, Naval Institute Press, Annapolis, Maryland, 2009. ISBN 978-1-59114-648-3.