Tove Ditlevsen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Tove Ditlevsen
FødtTove Irma Margit Ditlevsen
14. desember 1917[1]Rediger på Wikidata
KøbenhavnRediger på Wikidata
Død7. mars 1976[2][1]Rediger på Wikidata (58 år)
KøbenhavnRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Lyriker, skribent, selvbiograf, barnebokforfatterRediger på Wikidata
Nasjonalitet DanmarkRediger på Wikidata
Utmerkelser Søren Gyldendal-prisen (1971), De Gyldne Laurbær (1955), Tagea Brandts Rejselegat (1953)Rediger på Wikidata

Tove Irma Margit Ditlevsen (født 14. desember 1917 i København, død 7. mars 1976) var en dansk lyriker og forfatter. Som en av Danmarks mest folkekjære forfattere noen gang ble hun hyllet med en rekke arrangementer ved hundreårsdagen for sin fødsel.[3]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Tove Ditlevsens Plads på Vesterbro er oppkalt etter Tove Ditlevsen.

Tove Ditlevsen vokste opp i arbeiderstrøket Vesterbro i København som datter av Kirstine Alfride Mundus og fyrbøter Ditlev Nielsen Ditlevsen. Vesterbro var et arbeiderstrøk preget av mellomkrigstidens arbeidsledighet, som også formet Ditlevsens oppvekst i 5. etasje i bakhuset i Hedebygade 30A.[4] «Barndommen er lang og smal som en kiste, og man kan ikke slippe ut av den ved egen hjelp», sa hun.[5]

Selv om Ditlevsen var flink på skolen, og læreren anbefalte at hun fikk fortsette på gymnas, sa foreldrenes hennes nei til dette, og skaffet henne i stedet «plass i huset» (dvs. arbeid som hushjelp).[6] I den selvbiografiske Barndommens gade forteller hun at hun fikk nye sko til sin konfirmasjon, og at moren hennes da sa til henne: «Ja, dette blir så de siste skoene vi gir deg.»[7] - og dermed lot henne forstå at hun i foreldrenes øyne bare hadde vært en utgiftspost som de nå ble kvitt. Opplevelsen rystet Ditlevsen såpass at den gjengis i flere av novellene hennes: «Den onde lykke» og «Frykt».[8][9]

Virke[rediger | rediger kilde]

I 1930-årene kom Tove Ditlevsen inn i kretsen rundt tidsskriftet Vild Hvede, der hun debuterte med ett av sine dikt i 1937. I 1940 ble hun gift med den 30 år eldre redaktøren Viggo F. Møller som ga henne adgang til akademiske kretser, selv om hun forble tynget av sin sparsomme utdannelse. Møller oppmuntret sin unge kone til å stifte Unge Kunstneres Klubb, hvor hun møtte likesinnete som Sonja Hauberg[10] og Morten Nielsen; dessuten Ester Nagel[11] og Halfdan Rasmussen, som ble gift med hverandre (og sistnevnte etterfulgte senere Møller som redaktør av Vild Hvede). Også Piet Hein var med i kretsen og ble snart kjæreste med Ditlevsen.[12]

Hennes første utgivelse var diktsamlingen Pigesind (1939), etterfulgt av hennes første roman, Man gjorde et barn fortræd (1941). Ditlevsen brøt deretter ut av det platoniske ekteskapet med Møller, flyttet inn i et pensjonat på Åboulevarden - og ble forlatt av Piet Hein, som likevel hilste romandebuten hennes med et gruk i Politiken:

Jeg svinger ikke min dikterhatt
for en hvilken som helst Tove Ditt eller Datt.
men her må jeg juble med.
Det var en debut uten noen debatt,
så stor en suksess, at jeg frykter for at
man gjorde et barn fortred.[13]
Tove Ditlevsen bodde den siste del av livet i en stor leilighet på H.C. Andersens Boulevard.

I 1942 ble Tove Ditlevsen gravid og giftet seg med den jevnaldrende studenten Ebbe Munk, som hun måtte forsørge som skribent. De flyttet sammen i en toroms leilighet i Tartinisvej og fikk datteren Helle, som ble tatt med tang. Fødselsskadene som Ditlevsen ble påført, ødela ekteskapet.[14] I 1943 utga hun roman Barndommens gade, som er en gjendiktning av hennes egen barndom.[15]

I 1945 traff Tove Ditlevsen tilfeldig legen Carl Theodor Ryberg på en fest. Hun ble gravid uten å vite om han eller ektemannen var barnets far, og forteller i selvbiografien Gift hvordan Ryberg fremkalte aborten etter å ha gitt henne en sprøyte pethidin.[16] Hun kunne deretter ikke tenke på annet enn å få mer av stoffet; skilte seg fra Munk, giftet seg med Ryberg og fikk i 1946 sønnen Michael med ham. Samme år adopterte hun også hans nyfødte datter Trine for å knytte ham ytterligere til seg. Familien isolerte seg i fem år i eneboligen Ewaldsbakken 34.[17] I løpet av de fem årene ble Ditlevsen narkoman og veide bare 30 kilo, da hun i 1949 klarte å krype bort til en telefon og tilkalle hjelp. Hun forteller i Gift at hun ble innlagt til avvenning, mens Ryberg som hun aldri så igjen, ble innlagt med psykose på et psykiatrisk sykehus.

Deres ekteskap ble avsluttet i 1950, og i 1951 giftet Tove Ditlevsen seg med sin fjerde og siste ektemann, Victor Andreasen.[18][19] Paret flyttet til Birkerød, fordi Andreasen oppdaget at hans kone hadde gjenopptatt stoffmisbruket. I 1954 fikk de sønnen Peter, og Ditlevsen husket årene i Birkerød som gode. Men så ble Andreasen tilbudt en stor stilling i Udenrigsministeriet, og de flyttet til en herskapsleilighet på H.C. Andersens Boulevard. Ditlevsen egnet seg dårlig som medfølgende frue på ministerielle middager. Ekteskapet skrantet, og gjennom 1960- og 1970-årene fikk hun gjentatte tilbakefall med innleggelser. Ektemennene hun skildret i sine romaner ble gradvis «en ren orgie af Victors mest ubehagelige egenskaper,» skrev hun selv. I 1973 opphørte ekteskapet, som hun skildret så skånselsløst i Vilhelms værelse at Andreasen ble sykmeldt. Som sjefredaktør i Ekstra Bladet 1972-1976 mobiliserte han en kampanje mot statsstøtte til kunstnere. Ditlevsen tok offentlig avstand fra kampanjen, som noen tolket som Andreasens angrep på henne.[20]

Ditlevsen så selv parallellen mellom sin uberegnelige, avstumpete mor og Victor Andreasen. Hun opplevde innleggelsene på psykiatrisk sykehus som et fristed, hvor hun kom seg fysisk og mentalt, og overvant skrivesperrer. Oppholdet på Sct. Hans hospital, der hun skrev erindringsbøkene Barndom og Ungdom, kalte hun for «den hittil lykkeligste perioden i mitt liv».[21]

Tove Ditlevsen overtok som Familiejournalens brevkasseredaktør i 1956 og fortsatte å svare på leserbrev frem til sin død.[22] Hennes svar gjennom tyve år er samlet og utgitt.[23]

Siste år[rediger | rediger kilde]

Tre år etter sin siste skilsmisse tok Tove Ditlevsen sitt liv mellom den 4. og 7. mars 1976. Hun ble funnet 8. mars. To år før sin død hadde hun gjort et selvmordsforsøk i Rude-skogen, men av skrekk for naturen la hun seg i utkanten av skogen, hvor hun ble funnet i live av en mann på tur med sin hund. I Politiken skrev hun senere om øyeblikket: «Den uendelige lykke ved aldri mer å skulle se noe menneske i verden.» Dette forarget mange, som mente at hun som offentlig person og forbilde ikke burde promotere selvmord. I mars 1976 lånte hun en leilighet av en venninne og sovnet inn av en overdose sovepiller.[24]

Hun ble begravd fra Kristkirken på sin barndoms Vesterbro, og med sin enorme popularitet ble hun fulgt til graven av bortimot tusen mennesker.[25] Avisreferatene bemerket like mye de som ikke kom. Det danske akademi viste seg ikke. Tove Ditlevsen fikk ikke Akademiets store pris i 1974, og den manglende anerkjennelsen er også synlig i kanonutvalgets forbigåelse i 2015, der hun regnes som obligatorisk i folkeskolen,[26] men ikke på undervisningsministeriets liste.[27]

Tove Ditlevsen ønsket å bli gravlagt på Vestre Kirkegård, der hun hadde lekt mye som barn. Hennes sønn Michael Ryberg er gravlagt samme sted.[28]

I 2015 ble Ditlevsens liv og verker fortolket av teaterkollektivet «Sort Samvittighed» med forestillingen Tove!Tove!Tove![29]

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • Pigesind – dikt (1939)
  • Man gjorde et barn fortræd – roman (1941)
  • Lille Verden – dikt (1942)
  • Barndommens gade – roman (1943)
  • Den fulde Frihed – noveller (1944)
  • For Barnets Skyld – roman (1946)
  • Blinkende Lygter – dikt (1947)
  • Dommeren – noveller (1948)
  • Paraplyen – noveller (1952)
  • Vi har kun hinanden – roman (1954)
  • Kvindesind – dikt (1955)
  • Annelise – 13 år – barnebok (1958)
  • Flugten fra opvasken – erindringer (1959)
  • Hvad nu Annelise? – barnebok (1960)
  • To som elsker hinanden – roman (1960)
  • Den hemmelige rude – dikt (1961)
  • Den onde lykke – noveller (1963)
  • Barndom – erindringer (1967)
  • Ungdom – erindringer (1967)
  • Ansigterne – roman (1968)
  • De voksne – dikt (1969)
  • Gift – erindringer (1971)
  • Det runde værelse – dikt (1973)
  • Parenteser – essay (1973)
  • Min nekrolog og andre skumle tanker – essay (1973)
  • Vilhelms værelse – roman (1975)
  • Tove Ditlevsen om sig selv – erindringer (1975)
  • En sibylles bekendelser – essay (1976)
  • Til en lille pige – dikt (1978)

Priser og utmerkelser (utvalg)[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Find a Grave, 9. okt. 2017, Tove Ditlevsen, 20192148
  2. ^ Gemeinsame Normdatei, 13. aug. 2015, 118526030
  3. ^ https://litteratursiden.dk/blogs/barbara-rugholm-hessellund/tillykke-tove
  4. ^ https://www.kulturarv.dk/fbb/sagvis.pub?sag=3100986
  5. ^ https://www.berlingske.dk/kultur/jeg-tror-jeg-er-en-lille-smule-sindssyg
  6. ^ https://www.kristeligt-dagblad.dk/kultur/da-digterinden-floej-fra-barndommens-rede
  7. ^ [1] Lærebog i kultur- og aktivitetsfag (s. 264)
  8. ^ [2] Den onde lykke
  9. ^ [3] Frygt
  10. ^ https://www.kvinfo.dk/side/171/bio/115/
  11. ^ https://www.kvinfo.dk/side/170/bio/853/
  12. ^ Lasse Horne Kjældgaard: Unge kunstneres klub i Dansk litteraturs historie, Mortensen og Schack (red.), 2006-09, Gyldendal. Hentet 3. desember 2019 fra http://denstoredanske.dk/index.php?sideId=477198
  13. ^ [4] Tove Ditlevsen om sig selv
  14. ^ Danske legender: Tove Ditlevsen
  15. ^ https://litteratursiden.dk/analyser/ditlevsen-tove-barndommens-gade
  16. ^ https://flexikon.doccheck.com/de/Pethidin
  17. ^ https://genbib.dk/nyheder/anbefalinger/tove-ditlevsen-100-aar
  18. ^ http://denstoredanske.dk/Dansk_Biografisk_Leksikon/Medier/Chefredaktør/Victor_Andreasen
  19. ^ https://ekstrabladet.dk/om_ekstra_bladet/victor/victor-prisen-fra-1980-til-i-dag/7659961
  20. ^ https://www.information.dk/kultur/anmeldelse/2002/11/victor-dumme-svin
  21. ^ https://www.berlingske.dk/kultur/jeg-tror-jeg-er-en-lille-smule-sindssyg
  22. ^ https://www.berlingske.dk/boeger/tove-ditlevsens-brevkassesvar-hvis-de-ikke-ikke-kan-holde-ud-at-se-deres
  23. ^ https://issuu.com/forlagetgladiator/docs/sm__hverdagsproblemer_l_sepr_ve
  24. ^ https://costume.dk/kultur/tove-ditlevsen-arbejderklassens-geniale-narkoman
  25. ^ https://politiken.dk/fotografier/art6246530/Det-var-en-begravelse.-Men-mest-af-alt-var-det-en-kærlighedserklæring
  26. ^ https://dansklf.dk/kanonarbejde
  27. ^ https://elisabethmoellerjensen.com/dk/blog/til-lykke-til-tove-ditlevsen
  28. ^ [5] Karen Syberg: "Mandlen i brystet", Information 10. juli 2010
  29. ^ https://kglteater.dk/det-sker/sason-20182019/skuespil/tove-tove-tove/?section=top

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]