Torsdråpa

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Torsdråpa er et lengre kvad av den norske eller islandske skalden Eiliv Godrunarsson som var i Håkon jarls hird. Kvadet er blitt diktet en gang på slutten av 900-tallet, rett før kristendommen erstattet hedendommen som religion i Norge og på Island. Torsdråpa kan være et av de aller siste kvad som er skrevet til den norrøne tordenguden Tors ære. Kvadet har også blitt lest som en allegori på Håkon jarls seier av den danske invasjonsstyrke i slaget ved Hjørungavåg.

Eiliv vs Snorre[rediger | rediger kilde]

Torsdråpa gjenforteller en eksisterende myte om Tors strabasiøse ferd til jotnen Geirrød, hans kamper og endelige seier over Geirrød. Den samme myten er også gjenfortalt i Snorre Sturlasons Skaldskaparmål i Edda, men med andre detaljer. Eilivs fortelling er såpass ulik Snorres at en del forskere som har tolket myten har avslørt at de enten ikke har lest kvadet, men forholdt seg til Snorres utgave, eller har vært så preget av Snorres autoritet at hans versjon av myten har vært interpolert inn i Eilivs. Blant de tolkninger som har stått seg best over tid synes å være den islandske filologen Finnur Jónsson (1900), blant annet ettersom det er har vært lite betydelig forskning på Torsdråpa i løpet av 1900-tallet.

I Eilivs komplekse fortelling av myten har Loke en liten rolle etter de to første versene i henhold til Eysteinn Björnssons tolkning og beskrivelse (se lenke nedenfor). Geirrøds datter Gjalp står ikke og skrever over elven og skaper oversvømmelse med sin urin. Heller ikke elven er nevnt. Tors hammer har ingen rolle i kvadet. Faktisk har det blitt antydet at Torsdråpa kan fortelle om hvordan han skaffet seg den.

Torsdråpa i korte trekk[rediger | rediger kilde]

  • I versene 1 til 4 egger Loke Tor til å reise til Geirrøds gård. Loke blir selv igjen, men Tjalve blir med Tor. De når fram til kysten av havet. På den andre siden bor jotnene.
  • I versene 5 til 10 krysser Tor og Tjalve fryktløst havet. Tjalve må klynge seg til Tor for ikke å drukne.
  • I versene 11 til 12 har de to krysset havet, og blir angrepet av jotnene som blir slått tilbake til Geirrøds gård, forfulgt av Tor og Tjalve.
  • I versene 13 og 14 er Tor blitt plassert på en stol, og Geirrøds døtre forsøker å knuse ham mot hustaket, men han brekker ryggene deres isteden.
  • I versene 15 til 17 kaster Geirrød en klump jern etter Tor som griper den og kaster den tilbake, og således dreper Geirrød.
  • I versene 18 til 19 dreper Tor og Tjalve de øvrige jotnene.

Kjenninger[rediger | rediger kilde]

Tor blir kun nevnt ved navn to ganger i kvadet. De kjenninger som benyttes om ham er blant annet «jordens sønn», «Odins sorgtyv», «han som tungt savner Trude» (Þrúðr = datteren), «Magnes far», «Ulls stesønn», «menneskenes venn», «tordenkrigeren», «himmelens herre», «den som gjør sverdet skarpt» og andre. Tor og Tjalve blir også sammen referert til som «kamp-vanir», «kamptrær» og definert som æser i «Åsgårds vikinger» og «menn som bestemt motsetter seg vanære». Den som «forkorter kjempenes liv» kan være omskrivning for Tjalve. Kjempene selv blir referert til som vesener av fjellet, berget, klippen eller hulen, eksempelvis som «guder av de bratte berg» og «flokk av fjellulver».

Populær myte[rediger | rediger kilde]

Myten om Tors ferd til Geirrød var populær i det norrøne samfunnet og levde langt inn i kristen tid. Et vers som er blitt tilegnet Tjodolv Arnarsson (Þjóðólfr Arnórsson), hirdskald hos Harald Hardråde, på midten av 1000-tallet, ikke bare kjente til myten, men også Torsdråpa.

I Snorre Sturlassons Skaldaskaparmål er Torsdråpa funnet i tre av fire overleverte manuskripter, men ikke i det fjerde og eldste. Snorre gjengir også noen strofer fra et ellers ukjent Eddakvad som omhandler myten. I kapittel åtte i boka Gesta Danorum av den danske historiefortelleren Saxos blir myten fortalt som Gorm og Torkels ferd til underjorden, et opplagt lån av den mytologiske bakgrunnen i Torsdråpa.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

  • Þórsdrápa – Tolkning, analyse og engelsk oversettelse av Eysteinn Björnsson