Timianblåvinge

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Timianblåvinge
Nomenklatur
Phengaris arion
Linnaeus, 1758
Synonymi
Glaucopsyche arion
Maculinea arion
Papilio arion
Hører til
blåvinger,
Lycaeninae,
glansvinger,
dagsommerfugler
Miljøvern
IUCNs rødliste:[1]
ver 3.1
UtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftig

NT — Nær truet

Økologi
Habitat: tørre åpne gressmarker
Utbredelse: Asia, Europa
ikke i Norge

Timianblåvinge (Phengaris arion) er en av blåvingene, en dagaktiv sommerfugl i gruppen glansvinger. Den er fredet i Europa.

Utseende[rediger | rediger kilde]

Hannen har mørk blå-svart farge på vingenes overside. Langs vingeranden, et fint hvitt tynt bånd eller kant (frynser) ytterst, og et mørkere svart innenfor. På framvigene noen små svarte flekker. Vingeundersiden er lyst grå-brun med mørke flekker i lyse ringer. Ved vingeroten utbrer et lysere blå-grønt farge felt seg. Vingenes underside mangler gulorange flekker, men har en rekke med doble små mørke flekker langs kanten. Hunnen er mørkere, men lik hannen. De små mørke flekkene på framvingen er større.

  • Phengaris arion ♂
    Phengaris arion ♂
  • Phengaris arion ♂ △
    Phengaris arion ♂ △
Undersiden.

Vingespennet er mellom 33 og 42 millimeter.

Fasettøynene er mørke. Palpene stikker spisst fram foran hodet. Antennene er trådformet og har en utvidelse (antenneklubbe).

Kroppen har et ytre skjelett (hudplater) som holder de bløte indre organer på plass. Det ytre hudskjelettet er bygd opp for det meste av kitin. Brystet og bakkroppen er blåsvart og lite håret på oversiden. Undersiden har tett hårbekledning av lyst gråhvite hår.

Fasettøynene er stor og mørke. Hodet er smalt foran, palpene er store og fremoverrettet. Sommerfuglene skiller seg fra de fleste andre insektene ved at munnen ikke har kjever og lepper, men en lang sugesnabel (proboscis) mellom palpene. Den er rullet opp i en spiral, mellom palpene, under hodet, når den ikke er i bruk. Antennene sitter over og helt inntil fasettøynene. Antennene er trådformet og består av sylindriske ganske like ledd. Antenneklubben er flat eller skålformet. Leddene er farget slik at antennen får små ringer i svart og hvitt.

Beina er godt utviklet hos hunnene, som bruker alle beina til å gå med. Mens hanner har noe reduserte frambein og går på de fire bakerste beina. Det doble kloleddet på frambeina mangler eller er redusert. På det mellomste beinparet er børsten på skinnbeinet (tibia) godt utviklet.

Indre organer[rediger | rediger kilde]

Bakkroppens indre organer består av fordøyelsesorganer, forplantningsorganer og åndedrett. Åndedrettet hos sommerfugler foregår ikke ved lunger, men ved at luft hentes inn og ut av kroppen gjennom små hull i hudskjelettet (spirakler). I kroppen er det et svært finmasket system av trakéer som leder oksygenet til kroppens vitale deler. En blodvæske som sirkulerer i kroppen, pumpes rundt av et avlangt rørformet hjerte. Brystpartiet består for det meste av vingenes muskulatur. Sanseorganer, for syn, smak og lukt er stort sett plassert i hodet. Nervesystemet består av en bukmarg med to nervestrenger og én nerveknute (ganglion) i hvert kroppssegment. Den første nerveknuten, som ligger foran munnåpningen, er spesielt stor og omtales som hjerne.

Egg og larver[rediger | rediger kilde]

Egget er rundt og flatt, med et fint punktert mønster.

Larven har generelt tykk hud og er ganske hardføre. Den er svakt fiolett rødlig med mørkere rygglinje. På sidene er den mer grønnlig på farge. Etter at den er blitt hentet av maur til en maurtue, skifter den farge til gulhvit. Undersiden er flat, mens oversiden er velvet. Larvens kropp smaler litt bakover. På bakkroppen har eldre larver har et par tentakler, som kan skytes ut og trekkes inn igjen. Kjertlen som produserer aminosyrer og det sukkerholdige stoffet, finnes på larvens sjuende bakkroppsledd.

Bak hodet, på bryststykket, som består av tre ledd, er det tre par bein. Lengre bak har larvene noen bukføtter, som ikke er egentlige bein, men utvekster larven kan bruke til å holde seg fast. Lengst bak har den en analfot.

Larvens hode består av en hard hodekapsel med noen punktøyne. Under øynene er det noen små antenner larven bruker til å finne riktig føde. Larvens bakkropp består nesten bare av fordøyelsessystemet. Dette er ganske kort og mye av maten larven spiser passerer før all næringen er tatt opp. Avføringen kommer ut som små kuler helt bakerst på kroppen. Larvene ånder gjennom åpninger i hudskjelettet (spirakler), langs kroppens sider.

Puppen[rediger | rediger kilde]

Puppen er bønneformet og urørlig, den er gyllen gult til mer brun på farge.

Levevis[rediger | rediger kilde]

Timianblåvinge foretrekker tørre åpne sandholdige lokaliteter, langs strender og lignende.

Glansvinger har normalt en rolig og gjerne flagrende flukt. Ofte flyr de korte turer fra blomst til blomst. Om natten og i overskyet vær hviler sommerfuglen. Flygetiden er fra juni til august. Vingene holdes sammenlagt opp og ut fra kroppen, og den noe spraglete vingeundersiden gir sommerfuglen en viss kamuflasje og beskyttelse.

Voksne glansvinger lever av nektar de suger opp fra blomstene på ulike planter (urter). Sugesnabelen, på hodets underside, gir sommerfuglen mulighet til å nå inn i dype blomster for å suge til seg nektar. Sugesnabelen gjør at sommerfugler er avhengig av flytende føde.

Forplantning[rediger | rediger kilde]

Paringen skjer ved sammenkobling mellom de to kjønnene. Under paring utskiller hannene en duft fra små duftskjell på vingene, dette kan være med å gjøre hunnen mer villig til å pares. Om et par forstyrres under paring, flyr vanligvis hannen, mens hunnen blir hengende passivt. Hunner som har paret seg inntar ofte en spesiell stilling, hvor vingene holdes noe flat og utbredt, mens bakkroppen løftes opp.

Larvene[rediger | rediger kilde]

Larven er radikalt forskjellige fra de voksne, både i levevis og i kroppsbygning. Larven er trege og ikke særlig sky. De har ingen synlige forsvarsfunksjoner, som å kaste hodet til siden fram og tilbake eller å rulle sammen kroppen, ved berøring. Larvene lever på smaltimian og bergmynte.

Timianblåvinge lever som eldre larver i samspill (symbiose) med maur, særlig i slekten Myrmica. Larven lever den første tiden som plantespiser på frøanlegget til næringsplanten. Men bare de første 10 til 20 dagene, til den har vokst til en lengde på omtrent 3–4 mm. Da slipper den seg ned på jorden, hvor en maur etterhvert vil finne den. Ved den minste berøring utsondrer larven et sukkerholdig stoff og aminosyrer, kalt honningdugg, fra en kjertel på bakkroppens sjuende ledd. Maur tiltrekkes og spiser dette stoffet. Når mauren finner larven blir den tatt med til maurtuen, hvor larven fortsetter å leve inne i maurtuen, av mat maurene har samlet og av maurlarver. Larven overvintrer i maurtuen.

De to tentaklene på bakkroppens åttende ledd, hos eldre larver, produserer trolig også et feromon som styrker sameksistensen med maurene ytterligere.[2] Larvens kroppstemperatur er mellom 35 og 38 grader °C. Ved lavere temperatur blir larven inaktiv. Derfor krever larver hos dagsommerfugler gjerne sollys for å være aktive. Om det blir for varmt regulerer larven temperaturen ved å oppsøke skygge.

Puppen[rediger | rediger kilde]

Timianblåvinge tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadium, en hvileperiode, der sommerfuglens indre og ytre organer endres. Larvens bøyelige og myke kropp omdannes til en puppe med et hardt skall. Når skallet er hardt begynner omdanningen fra larve til den voksne (imago) glansvingen. De indre organer brytes i varierende grad ned til en cellemasse. En omorganisering skjer og dyret bygges opp igjen. Puppestadiet gjennomføres i maurtuen. Puppeperioden varierer etter temperaturen, vanligvis mellom to til fire uker. Etter klekking og mens vingene fortsatt er reduserte og ikke tørket, kryper sommerfuglen ut av maurtuen, uten at maurene gjør den noen skade.

Flere arter av darwinvepser (Ichneumonidae) lever som parasitter på larvene. Disse vepsene er helt avhengig av glansvinger i underslekten Maculinea for å overleve.

Rødlisteart[rediger | rediger kilde]

Timianblåvinge er på IUCN rødlisten (2007 IUCN Red List of Threatened Species.)[3], og har kategorien LR/nt – Nær truet (Near Threatened).

Fredet i Europa[rediger | rediger kilde]

Timianblåvinge er fredet i Europa, innen EU.

Utbredelse[rediger | rediger kilde]

Timianblåvinge finnes i mellom- og sydlige Europa, østover i Asia, til Mongolia. Den finnes noen få plasser i Danmark og i det sørlige Sverige og Finland. Ikke i Norge.

Systematisk inndeling[rediger | rediger kilde]

Slektskapet innen gruppen glansvingene er avklart i ulik grad. Derfor kan endringer skje. Det har vært ulike måter å dele gruppen inn i. (Systematikken følger Fauna Europaea[4] )

Treliste

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ IUCN 2007. 2007 IUCN Red List of Threatened Species. www.iucnredlist.org. Søkedato: 12. november 2007.
  2. ^ www.amonline.net.au Australian Museum factsheets (Desember 2006)
  3. ^ IUCN 2007. 2007 IUCN Red List of Threatened Species. www.iucnredlist.org.
  4. ^ Fauna Europaea Web Service (2004) Fauna Europaea version 1.1, Lycaeninae

Kilder[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Timianblåvinge&oldid=23519677»