Tilbakevendende kortvarig depresjon

Tilbakevendende kortvarig depresjon, forkortet RBD etter den engelske betegnelsen recurrent brief depression, betegner en type depresjoner som er kjennetegnet ved uregelmessig gjentatte (minst 10-12 i løpet av et år) og svært kortvarige (oftest 2-4 dager), men dype depressive episoder. Tilstanden er like hyppig blant menn og kvinner. Hvis RBD forekommer hos kvinner, har de depressive episodene ingen sammenheng med menstruasjonsfasen.

Symptomer

Personer som har RBD, vil relativt plutselig, oftest i løpet av timer, utvikle symptomer på en uttalt depresjon. Typiske symptomer er fortvilelse, nedtrykthet, diffus indre uro og angst, søvnproblemer, konsentrasjonssvikt, initiativløshet, redusert evne til å kunne reagere med følelser (glede, eventuelt også sinne) og pessimistiske tanker om at alt er håpløst og at man selv ikke er noe verd. Mange vil også ha påtrengende tanker om å ta sitt eget liv.

Enkelte kan også fra tid til annen ha kortvarige episoder av dagers varighet kjennetegnet ved fullstendig fravær av depressive symptomer og i stedet for personen et høyere aktivitetsnivå enn vanlig, nedsatt behov for søvn, følelse av uvanlig overskudd og glede med tendens til å snakke og tenke raskere. Dette er symptomer som er forenlig med det som også kalles hypomani. Symptomene er imidlertid såpass lette at det først og fremst er pårørende som vil kunne erkjenne slike kortvarige endrede episoder som uttrykk for avvik fra personenes vanlige jeg.

Forløp og komplikasjoner

RBD kan forekomme som eneste form for depresjon, men kan også forekomme en periode i forløpet av andre depresjonsformer som gjentatte alvorlige depresjoner (har minst to ukers varighet) og bipolare lidelser (manisk-depressivitet).

Tilstanden debuterer ofte i tenårene eller tidlig tyveårene og varer gjerne i flere år. For de fleste vil tilstanden innebære episodisk redusert funksjon, det være seg på skole, i studier eller annet arbeid. Sveitsiske forløpsundersøkelser ved psykiateren Jules Angst har vist at hos noen kan RBD vedvare over årtier. Selvmord under en akutt depressiv episode er den mest alvorlige komplikasjonen.

Samtidig med RBD forekommer det ofte også andre psykiske lidelser, spesielt angstlidelser. Både sveitsiske og norske undersøkelser tyder på at RBD som er kombinert kortvarige hypomane episoder har større forekomst av endringer i hjernens funksjon og mer psykiatrisk samsykelighet (ko-morbiditet) enn der hvor det kun forekommer depressive episoder.

Årsaker

Årsaken til RBD er ikke klarlagt. Som ved mange psykiske lidelser antar man at både arvelige (genetiske) og psykososiale forhold spiller en rolle. I et mindretall av tilfellene kan RBD være forårsaket av epilepsilignende aktivitet i hjernens tinninglapper, såkalt temporallappsepilepsi.

Diagnose

Diagnosen RBD bygger først og fremst på en god sykehistorie med mest mulig detaljert beskrivelse av symptomer. RBD inngår ikke som en del av de vanlige semistrukturerte eller strukturerte diagnostiske intervjuer og krever derfor kunnskap hos legen eller psykologen for å bli oppdaget.

Differensialdiagnoser

Fordi RBD kan forekomme ved andre former for depresjoner, er det alltid nødvendig å kartlegge om det foreligger en annen kjent form for depresjon hvor det kun i perioder også er symptomer forenlig med RBD. Med tanke på behandling er det ikke minst viktig å sikre at man ikke overser at det foreligger en bipolar lidelse type II.

Cyklotymi er en form for bipolar lidelse kjennetegnet ved mer eller mindre konstant forekomst av lette depressive eller lette hypomane symptomer over flere år. Tiden i løpet av et år hvor en person har endret stemningsleie er ved cyklotymi imidlertid langt større (80% av året) enn ved RBD hvor personen er deprimert kun tilsammen 1-2 mndr i året. De depressive episodene ved RBD er også svært mye dypere når de først kommer enn det som man ser ved cyklotymi.

Dystymi er en form for depresjon kjennetegnet ved lette til moderate symptomer mer eller mindre kontinuerlig over flere år. I motsetning til cyklotymi er det aldri symptomer tydende på hypomane symptomer. Mange pasienter med RBD vil på spørsmål kunne si at de har følt seg mer eller mindre deprimert over flere år. Det er først ved nærmere eksaminasjon at legen eller psykologen får frem at det har vært korte episoder. RBD kan derfor av og til forveksles med dystymi.

Også enkelte personlighetsforstyrrelser kan forveksles med RBD og vice versa. RBD kan forveksles med ustabil personlighetsforstyrrelse på grunn av de kortvarige svingningene i stemningsleiet. RBD kan av og til også forveksles med narsissistisk personlighetsforstyrrelse.

Det er også nødvendig å utelukke biologisk sykdom hvorav temporallappsepilepsi vel er den viktigste differensialdiagnosen i praksis.

Klassifikasjon

RBD er klassifisert som en egen undergruppe av depresjoner i den 10. utgaven av det internasjonale klassifikasjonssystemet for sykdommer og lidelser (ICD-10) med kodesiffer F38.1. I det amerikanske psykiatriske klassifikasjonssystemet fra 1994 (Diagnostical and Statistical Manual of Mental Disorders, 4. utgave = DSM-IV) er RBD ført opp som en psykisk lidelse som trenger nærmere avklaring før endelig klassifikasjon. Om RBD vil bli inkludert i DSM-V (forventes ferdig i 2012) som en diagnostisk kategori slik ICD-10 har gjort,var i mai 2008 uavklart.

Behandling

Det er pr mai 2008 ikke gjennomført såkalte randomiserte kliniske behandlingsforsøk (randomized controlled trials – RCT), det vil si behandlingsforsøk hvor man tilfeldig fordeler pasientene i to grupper som får ulike behandling og ser hvilken behandling som fungerer best. I mangel av slike studier er behandlingen basert på erfaringer. Dette gjelder psykologisk såvel som medikamentell behandling.

Det er viktig å informere pasienten om lidelsens egenart. I den grad det foreligger bestemte psykologiske konflikter eller belastninger eller hendelser som erfaringsmessig er forbundet med utløsning av RBD – eller forverring av forløpet – vil psykoterapi være naturlig. Man vil velge den psykoterapiformen som synes å passe best til pasientens personlighet og mestringsstil. Det er imidlertid ingen gode holdepunkter for at psykoterapi alene medfører at en person klarer å kontrollere at det oppstår plutselig depressive episoder. De fleste pasienter vil derfor også bli anbefalt å bruke stemningsstabiliserende legemidler. Det er vanligst å forsøke med et antiepileptikum av typen lamotrigin selv der hvor det ikke kan påvises epilepsi. Noen kan også få hjelp av selektive serotonin reopptakshemmere (SSRI) enten alene eller i kombinasjon med lamotrigin. Andre stemningsstabliserende legemidler kan også forsøkes.