Til den evige fred

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Til den evige fred (tysk: Zum ewigen Frieden), også kalt Den evige fred[1], er en bok skrevet av filosofen Immanuel Kant i 1795. Boken inneholdt en filosofisk plan for å stifte fred mellom stater gjennom rettslige ordninger. [2] Kants bok sto i den naturrettslige tradisjon i folkeretten.[2]

Bokens første del oppstiller seks krav til staters handelmåte for at fred skal kunne forhindres. Han kalte selv disse kravene for preliminærartikler, som var formulert som negative plikter. I andre del skrev han om tre fundamentale krav for at fred kunne oppnås. Disse kalte han definitivartiklene, som på sin side var positivt formulert.

De seks preliminære artikler[3][rediger | rediger kilde]

  1. Ingen fredsslutning skal anses som gyldig som er blitt laget med hemmelige forbehold om stoff til en fremtidig krig.
  2. Ingen selvstendig bestående stat ... skal kunne erverves av en annen stat gjennom arv, bytte eller overdragelse.
  3. Stående hærer[4] ... skal med tiden opphøre helt.
  4. Det skal ikke stiftes noen statsgjeld i forbindelse med mellomstatlige konflikter
  5. Ingen stat skal blande seg inn i en annen statsforfatning og regjering med makt.
  6. Ingen stat skal i krig med en annen stat tillate seg slike fiendtligheter som må gjøre den gjensidige tiltro til den fremtidige fred umulig...

De tre definitivartiklene[3][rediger | rediger kilde]

  1. Den borgerlige forfatning i enhver stat skal være republikansk[5]
  2. Folkeretten skal være grunnlagt på en føderalisme av frie stater
  3. Verdensborgerretten skal være avgrenset av den almene gjestfrihetens betingelser[1]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Den evige fred. En filosofisk plan oversatt av Øystein Skar Oslo 2002
  2. ^ a b Dag Michalsen (2011). Rett. En internasjonal historie. Oslo: Pax forlag. s. 423. ISBN 978-82-530-3453-9. 
  3. ^ a b Oversettelsene er fra Rett. En internasjonal historie av Dag Michalsen
  4. ^ En «stående hær» er en hær som ikke ble oppløst og sendt hjem etter endt krigføring, men som forble i landet det var ført krig mot
  5. ^ Dag Michalsen (2011). Rett. En internasjonal historie. Oslo: Pax forlag. s. 425. ISBN 978-82-530-3453-9.  [Sitat: «Kant mente altså at en viktig betingelse for varig fred var at statene var republikansk ordnet. Som nevnt ovenfor i kapittel 5 betød republikansk ikke at staten måtte være en republikk, men at staten var konstituert gjennom en enhetlig forfatniing med felles lovgiver som bygde på borgernes frihet og formelle likhet.»]