Tiebreak

Tiebreak («skille ved uavgjort») er en prosedyre for å kåre vinneren når stillingen er uavgjort ved slutten av en konkurranse eller en del av en konkurranse.^[1]

I noen tilfeller kan tiebreak bestå av en ny runde med spill, for eksempel i en uavgjort spørrekonkurranse hvor deltagerne kan få tilleggsspørsmål for å kåre vinneren. I andre tilfeller – ofte i idrett – må deltagerne konkurrere i en ekstra omgang med spill for å kåre vinneren. Denne ekstraomgangen har gjerne andre regler enn ordinære omganger, slik som straffesparkkonkurranser i fotball.

I tennis kommer tiebreak til anvendelse når de to spillerne begge har nådd seks partier. I tennis ble tiebreak funnet opp av Jamen Van Alen i 1965 med det argument at det ville gjøre tennissporten mere seervennlig. Uten tiebreak kunne man aldri vite hvor lang tid en kamp ville vare. Sporten ville ikke anerkjenne hans argument inntil to tennisspillere i 1969 spilte en ganske besynderlig kamp i Wimbledon-mesterskapet. Gonzalez beseiret Pasarell: 22–24, 1–6, 16–14, 6–3, 11–9. Senest har man sett Roger Federer beseire Andy Roddick 16–14 i siste sett i Wimbledon-finalen i 2009. Grunnen til dette er at tiebreak stadig ikke spilles i siste sett i Davis Cup og tre av de fire grand slam-turneringene, alle bortsett fra US Open. Opprinnelig kom tiebreak først ved 8–8, en regel som ATP endelig aksepterte i 1971. Senere kom det dog ned på 6–6 i 1979.