Thutmose I

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Thutmose I
ColossalSandstoneHeadOfThutmoseI-BritishMuseum-August19-08.jpg
Thutmosis I, skulpturhode i stein, British Museum.
Født16. århundre f.Kr.
Død1493 f.Kr. (juliansk)
Gravlagt Kongenes dal
Ektefelle Ahmose
Mor Senseneb
Barn Thutmose II, Hatshepsut, Amenmose, Nefrubity, Wadjmose
Beskjeftigelse Statsmann

Thutmose I (tidvis gjengitt som Thutmosis I; gammelegyptisk: /ḏḥwty.ms/, Djehutymes, betydning «Tot er født») var tredje farao i 18. dynasti. Han overtok tronen etter farao Amenhotep I var død. I løpet av sin regjeringstid drev han krig langt inn i Levanten og i Nubia, dyttet Egypts grenser lengre ut enn noen gang tidligere. Han var også en stor byggherre som bygget mange templer og en grav for seg selv Kongenes dal; han er den første konge som bekreftet å ha gjort dette (men det er mulig at Amenhotep I også gjorde det).

Han ble etterfulgt av sin sønn Thutmose II, som selv ble etterfulgt av Thutmoses datter Hatshepsut. Hans regjeringstid er generelt datert til 1506–1493 f.Kr., tilnærmet dateringen oppgitt i et tysk standardverk, 1504-1492 f.Kr.[1] Et akademisk mindretall, som har lagt vekt på astrologiske observasjoner benyttet for å kalkulere oldtidens egyptiske nedtegnelser, vil datere hans styre til 1526–1513 f.Kr.[2][3]

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Familie og bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Det har blitt spekulert om Thutmoses far var Amenhotep I. Hans mor, Senseneb, var en antagelig en kvinne av folket, og kan ha vært en elskerinne eller en sekundær hustru av lav status.[4] Dronning Ahmose, som holdt tittelen som «store kongelige hustru» (førstehustru) av Thutmose, var antagelig en datter av Ahmose I og søster av Amenhotep I.[5] Hun ble imidlertid aldri kalt for «kongens datter» og det er derfor heftet tvil til dette, og en del forskere mener hun kan ha vært Thutmoses egen søster.[6] Forutsatt at hun var beslektet med Amenhotep er det tenkt at hun ble gift med Thutmose for å sikre etter etterfølgelsen. Men dette er neppe riktig av to årsaker. For det første, Amenhoteps alabastbåt ble bygd ved Karnak for å assosiere Amenhoteps navn med Thutmoses navn i god tid før Amenhoteps død.[7] For det andre var Thutmoses førstefødte sønn med Ahmose, Amenmose, åpenbart født lenge før Thutmose selv ble farao. Sønnen kan bli sett på en stele fra Thutmoses fjerde regjeringsår hvor han er framstilt på jakt i nærheten av Memfis og han ble «kommandant av hæren til sin far» en tid før han døde, noe som ikke var senere enn Thutmoses egen død i hans tolvte regjeringsår.[8]

Thutmose hadde en annen sønn, Wadjmose, og to døtre, Hatshepsut og Nofrubiti, med Ahmose. Wadjmose døde før sin far, og Nofrubiti døde som barn.[9] Thutmose hadde en sønn med en annen hustru, Mutnofret. Denne sønnen etterfulgte ham som Thutmose II. Thutmose giftet sønnen med sin datter Hatshepsut.[9] Det ble senere nedtegnet av Hatshepsut at Thutmose ønsket at Thutmose II og Hatshepsut skulle dele styret av Egypt. Dette er imidlertid betraktet som propaganda av Hatshepsuts tilhengere for rettferdiggjøre hennes krav på tronen da hun senere tok styringen.[10]

Datoer og lengde på styret[rediger | rediger kilde]

En heliakisk oppgang av Sirius ble nedtegnet under styret til Thutmoses forgjenger Amenhotep I som har blitt datert til 1517 f.Kr. ved å anta at observasjonen ble gjort ved Teben.[11] Året for Amenhoteps død og Thutmoses påfølgende kroning kan bli tilsvarende avledet, og er datert til 1506 f.Kr. av de fleste moderne forskere. Om observasjonene imidlertid ble gjort ved enten Heliopolis eller Memfis, noe et mindretall av forskerne støtter, ville Thutmose ha blitt kronet i 1526 f.Kr.[12] Manetho har nedtegnet at Thutmoses regjeringstid varte i 12 år og 9 måneder (eller 13 år) som en viss «Mephres».[13] Dette er støttet av to daterte inskripsjoner fra år 8 og 9 av hans regjeringstid og som har hans kartusj. De ble funn som inskripsjoner på en steinblokk i Karnak.[14] Tilsvarende er Thutmose vanligvis gitt et styre fra 1506 til 1493 f.Kr. i lav kronologi, men et mindretall av forskerne vil datere ham til tiden 1526 til 1513 f.Kr.[11]

Krigføring[rediger | rediger kilde]

Den største utstrekning av Egypt på 1400-tallet f.Kr.

På den tiden da Thutmose ble kronet som ny farao gjorde landet i sør, Nubia, opprør mot egyptisk overherredømme. I henhold til gravbiografien til Ahmose, sønn av Ebana, en soldat i den egyptiske hæren, reiste Thutmose opp Nilen og kjempet i et slag hvor han, etter sigende, skal personlig ha drept den nubiske konge.[15] Etter seieren fikk han liket av den nubiske kongen hengt fra forstavnen av sitt skip før han vendte tilbake til Teben.[15] Etter denne militære kampanjen ledet han en andre ekspedisjon mot Nubia i sitt tredje regjeringsår. Underveis beordret han at kanalen ved første katarakt, som hadde blitt bygd under Senusret III fra den 12. dynasti, til å bli mudret for å lette seiling oppstrøms fra Egypt og til Nubia. Det bidro til å integrere Nubia inn under det egyptiske rike.[9] Denne ekspedisjonen er omtalt i to adskilte inskripsjoner av kongens sønn Thure.[16]

I det andre året av Thutmoses styre fikk han reist en stele ved Tombos som nedtegnet at han bygde en festning på dette stedet, nær tredje katarakt, således utvide den faste tilstedeværelsen av Egypt militære som tidligere hadde stoppet ved Buhen ved andre katarakt.[17] Det indikerer at han allerede utkjempet en krig i Syria, således kan hans syriske kampanje bli plassert ved begynnelsen av hans andre regjeringsår.[18] Den andre militære kampanjen gikk lengre nord enn noen annen egyptisk hersker noen gang hadde gjort. Selv om den ikke har blitt funnet i moderne tid, satt han tilsynelatende opp en stele da han krysset elven Eufrat.[19] I løpet av den krigføringen erklærte de syriske fyrstene troskap og lojalitet til Thutmose, men straks han forlot området sluttet de å betale tributt og befestet sine stillinger mot ytterligere egyptiske angrep.[9]

Thutmose feiret sine seirer med en elefantjakt i området Niye i nærheten av Apamea i Syria.[8] Deretter reiste han tilbake til Egypt med merkelige fortellinger fra Eufrat «hvor invertert vann som fløt motstrøms når det burde flyte nedstrøms.» [9] Eufrat var den første store elv som egypterne noen gang hadde møtt som strømmet fra nor, som ved nedstrøms på Nilen, til sør, som var oppstrøms på Nilen. Således ble Eufrat kjent i Egypt som ganske enkelt «invertert vann».[9]

Thutmose måtte møte ytterligere en militær trussel, ytterligere et opprør i Nubia i hans fjerde år.[18] Hans innflytelse og autoritet ble strekt enda lengre sør, påvist ved at en inskripsjon datert til hans tid har blitt funnet så langt sør som Kurgus, som var ved fjerde katarakt.[20][19] I løpet av sin tid som farao initierte Thutmose en rekke prosjekter som effektivt avsluttet Nubias uavhengighet for de neste 500 år. Han utvidet tempelet til Senusret III og Khnum motsatt av Nilen ved Semna i Nubia.[21] Det er også nedtegnelser av særskilte religiøse riter som visekongen av Nekheb (El-Kab) utførte ved templene i Nubia på vegne av farao.[22] Thutmose utnevnte også en mann ved navn Turi til visekonge av Kusj, også omtalt som «Kongens sønn av Kusj».[23] Med en sivil representant av kongen fast etablert i Nubia, våget i nubierne å gjøre opprør så ofte som de hadde gjort tidligere og var lettere å kontrollere av senere egyptiske konger.[18]

Byggeprosjekter[rediger | rediger kilde]

Stele av Thutmose I i Det egyptiske museum i Kairo.
Gårdsplassen til 4. pylon: obelisk tilhørende Thutmose I ved Karnak.

Thutmose I organiserte store byggeprosjekter, inkludert mange templer og graver, men hans største prosjekter var ved tempelet i Karnak under ledelse av arkitekten Ineni.[24] Før Thutmoses tid hadde Karnak kun bestått av en lang vei til en sentral plattform med en rekke helligdommer for solskipet langs den ene siden av veien.[25] Thutmose var den første kongen som utvidet tempelet drastisk. Han fikk den femte pylon bygget lands tempelets hovedvei langs en mur som gikk rundt den indre helligdommen og to flaggstenger som flankerte inngangsveien. På utsiden av denne bygde han en fjerde pylon og enda mur som omringet stedet.[25] Mellom fjerde og femte pyloner fikk han bygget en søylehall med søyler gjort av tømmer fra sedertrær. Denne strukturen var vanlig i templene i oldtidens Egypt, og angivelig representerte det en papyrusmyr, et egyptisk symbol for skapelsen.[26] Ved enden av dette rommet fikk han reiste enorme statuer, hver av dem bar alternerende kronen for Øvre Egypt og kronen for Nedre Egypt.[25] Til sist, utenfor fjerde pylon, reiste han ytterligere fire flaggstolper[25] og to obelisker, skjønt den ene av dem, som nå har veltet, fikk ikke en inskripsjon før hans etterkommer Thutmose III fikk det gjort femti år senere.[24] Sedersøylene i hans søylesal ble erstattet med mer permanente søyler av stein av Thutmose III, men minst de to helt nord ble erstattet av Thutmose I selv.[24] Hatshepsut fikk også reist to egne obelisker på innsiden av Thutmoses søylesal.[25]

I tillegg til Karnak, bygde Thutmose statuer av Enneade («de ni guddommer») ved Abydos, bygninger ved Armant, Ombos, el-Hiba, Memfis, og Edfu, foruten mindre utvidelser av bygninger i Nubia, ved Semna, Buhen, Aniba, og Quban.[27]

Thutmose I var den første farao som helt sikkert ble gravlagt i Kongenes dal.[19] Ineni fikk i oppdrag å grave den ut, og antagelig også bygde hans dødstempel.[8] Hans dødstempel har derimot ikke blitt funnet, og det er sannsynlig at det har blitt lagt inn under eller revet av byggearbeidene til Hatshepsuts dødstempel ved Dayr al-Bahri.[28] Hans grav har blitt identifisert som KV38. I den ble det funnet en sarkofag i gul kvartsitt som bærer hans navn.[5] Hans mumie kan derimot å ha blitt flyttet av Thutmose III og lagt i graven til Hatshepsut, KV20, som også inneholder en sarkofag med navnet til Thutmose I på den.[19]

Død og begravelse[rediger | rediger kilde]

Hatshepsut donerte denne sarkofagen som ble framstilt under hennes styre for en ny begravelse av hennes far, Thutmose I, i grav KV20 (Museum of Fine Arts, Boston)

Thutmose ble først gravlagt og deretter gravlagt på nytt i grav KV20 i en dobbelbegravelse med sin datter Hatshepsut framfor KV38. Sistnevnte kunne bare ha blitt bygget for Thutmose I under styret til hans barnebarn Thutmose III basert på «nyere etterprøving av arkitekturen og innholdet av KV38.»[29] Lokaliseringen av KV20, om ikke dens opprinnelig eier, har lenge vært kjent, helt siden Napoléon Bonapartes ekspedisjon til Egypt i 1799,[30] og i 1844 hadde den prøyssiske forskeren Karl Richard Lepsius delvis undersøkt den øverste passasje.[31] Alle passasjene «hadde blitt blokkert av en solid masse av grus, småstein og søppel som hadde blitt fraktet inn i graven av flomvannet» og det var ikke før i tiden 1903-1904 ved den arkeologiske undersøkelsen til Howard Carter greide å grave ut korridorene og komme seg inn i dobbetkammeret.[31] Her, blant rester av potteskår og knuste steinkar fra gravkammeret og de nedre gangveiene var levninger av to vaser gjort for dronning Ahmose Nefertari som dannet det opprinnelige gravutstyret til Thutmose I. En av vasene hadde en sekundær inskripsjon som slo fast at Thutmose II «[gjorde den] som sitt monument for sin far.»[32] Andre objekter som bar navnene og titlene til Thutmose I hadde også fått inskripsjoner ved Thutmose II, hans sønn og etterfølger, foruten også fragmenter av steinkar framstilt for Hatshepsut før hun selv ble farao. Det var også andre kar og vaser som bar hennes kongelige navn 'Maatkare' som kun kan ha blitt gjort for henne etter at hun tok tronen i egen rett.[33]

Carter hadde imidlertid oppdaget to adskilte kister i gravkammeret. Den vakkert utskårne sarkofagen til Hatshepsut ble oppdaget «åpen uten tegn på et lik, og med lokket liggende kastet på gulvet». Det er nå utstilt i Det egyptiske museum i Kairo sammen en tilsvarende kanopisk kiste i gul kvartsitt.[33] En andre sarkofag ble funnet liggende ved dens side med et bort imot uskadd lokk opp mot veggen. Den ble til sist gitt til Theodore M. Davis, utgravningens finansielle sponsor i takknemlighet for hans økonomiske støtte.[33] Davis ga den videre til Museum of Fine Arts i Boston. Den andre sarkofagen i kvartsitt hadde opprinnelig fått inngravert navnet til «kongen av Øvre og Nedre Egypt, Maatkare Hatshepsut.»[33] Da sarkofagen var ferdigstilt hadde imidlertid Hatshepsut besluttet å bestille en helt ny sarkofag for seg selv og donerte den eksisterende, ferdigstilte sarkofagen til sin far, Thutmose I.[33] Steinhoggerne forsøkte deretter å fjerne den opprinnelige utskjæringene på overflaten for istenden å kunne hogge inn navnene og titlene til Tuthmose I. Denne sarkofagen i kvartsitt mæler rundt 2 meter lang og 1 meter bred og med vegger som er 12 cm tykke og har en dedikasjonstekst som nedtegnet Hatshepsuts generøsitet for sin far:

Sitat...lenge leve den kvinnelige Horus... Kongen av Øvre og Nedre Egypt, Maatkare, sønn av Ra,Hatshepsut-Khnemet-Amun! Må hun leve for alltid! Hun gjorde det som sitt monument til sin far som hun elsket, den gode gud, herren av de to land, Aakheperkare, sønn av Ra, Thutmosis den retteferdige.[34]Sitat

Thutmose I var imidlertid ikke bestemt for å ligge ved siden av sin datter etter at Hatshepsut døde. Thutmose III, Hatshepsuts etterfølger, besluttet å gravlegge sin bestefar på nytt i en enda mer storslagen grav, KV38, som inneholdt ytterligere en gul sarkofag dedikert til Thutmose I og med inskripsjoner med tekster som proklamerte denne faraos kjærlighet for sin avdøde bestefar.[35] Beklagelig ble levningene etter Thutmose kunne liggende uforstyrret fram til slutten av 20. dynasti da grav KV38 ble plyndret; sarkofagens lokk ble brutt opp og alle de kostbare smykkene til farao og annet gravgods ble stjålet.[35]

Thutmose Is mumie ble til sist gjenoppdaget i Dayr al-Bahri i forrådet DB320 over dødstempelet til Hatshepsut, avslørt i 1881. Han blitt gravlagt sammen med andre faraoer fra 18. og 19. dynasti: Ahmose I, Amenhotep I, Thutmose II, Thutmose III, Ramses I, Seti I, Ramses II, og Ramses IX, foruten også faraoer fra 21. dynasti: Pinedjem I, Pinedjem II, og Siamun.

Den opprinnelige sarkofagen til Thutmose I ble overtatt og brukt på nytt av en senere farao fra 21. dynasti. Mumien til Thutmose I ble antatt å være gått tapt, men egyptologen Gaston Maspero, i stor grad bygget på familielikheten til mumiene til Thutmose II og Thutmose III, mente at han hadde funnet hans mumie i den ellers umerkede mumie nummer 5283.[36] Denne identifikasjonen har blitt støttet av senere undersøkelser som avslørte at balsameringsteknikkene som ble benyttet kom fra den samme tidsepoken, borti mot sikkert etter den til Ahmose I og gjort i løpet av 18. dynasti.[37]

Gaston Maspero beskrev mumien som følgende: «Kongen var allerede i avansert alder på den tiden han døde, over femti år gammel, etter å dømme etter fortennene som var slitt ned og korrodert ved urenheter som egyptisk brød var full av. Kroppen, om enn liten og avmarget, viste bevis på uvanlig muskelstyrke; hodet var skallet, trekkene forfinet, og munnen bar fortsatt et uttrykk karakteristisk for skarpsindighet og sluhet.»[36]

Hva som hadde vært antatt å være hans mumie er utstilt i Det egyptiske museum i Kairo. I 2007 annonserte imidlertid Zahi Hawass at mumien som tidligere hadde vært antatt å ha tilhørt Thutmose I tilhørte egentlig en mann på tretti år som hadde dødd som et resultat av en pil i brystet. Grunnet den unge alderen til mumien og årsaken til hans død, ble det besluttet at mumien antagelig ikke var farao Thutmose I likevel.[38]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Schultz (2007), s. 528
  2. ^ Grimal, Nicolas (1988): A History of Ancient Egypt, Librairie Arthéme Fayard, s. 202.
  3. ^ Kraus, Rolf (2006): chapter 10: «Egyptian Sirius/Sothic Dates and the Question of the Sirius–Based Lunar Calendar», Hornung, Erik; Kraus, Rolf; Warburton, David A., red: Ancient Egyptian Chronology, BRILL, s. 439–457
  4. ^ Bart, Anneke (Februar 2007): «Thutmosis I», Ancient Egypt. Lagret fra originalen ved Wayback Machine den 16. februar 2018
  5. ^ a b Gardiner (1964), s. 176
  6. ^ Bleiberg (2000), s. .400
  7. ^ Grimal (1988), s. 203
  8. ^ a b c Gardiner (1964), s. 179
  9. ^ a b c d e f Steindorff (1942), s. 36
  10. ^ Erman (1894), s. 43
  11. ^ a b Grimal (1988), s. 202
  12. ^ Helk (1983), s. 47-49
  13. ^ «Manetho's Kings», Myegyptology. Arkivert fra originalen den 28. januar 2003
  14. ^ Beckerath, Jürgen von (1997), s. 120
  15. ^ a b Steindorff & Seele (1942), s. 34
  16. ^ Oakes, Lorna (2003): Pyramids, Temples and Tombs of Ancient Egypt, Hermes House, s. 207
  17. ^ Breasted (1906), s. 28
  18. ^ a b c Steindorff & Seele (1942), s. 35
  19. ^ a b c d Shaw & Nicholson (1995), s. 289
  20. ^ 19°10′N 33°33′E; «Kingship: Egyptian Intrusions», Ancient Sudan-Kush
  21. ^ Erman (1894), s. 503
  22. ^ Breasted (1906), s. 25
  23. ^ Breasted (1906), s. 27
  24. ^ a b c Breasted (1906), s. 41
  25. ^ a b c d e Grimal (1988), s. 300
  26. ^ Shaw (2003), s. 168
  27. ^ «Thutmosis I», Touregypt.net.
  28. ^ Gardiner (1964), s. 170
  29. ^ Tyldesley (1996), s. 121-125
  30. ^ «Bonaparte In Egypt (2): The Scientific Expedition», Napoleon.org
  31. ^ a b Tyldesley (1996), s. 122
  32. ^ Tyldesley (1996), s. 123-124
  33. ^ a b c d e Tyldesley (1996), s. 124
  34. ^ Tyldesley (1996), s. 125
  35. ^ a b Tyldesley (1996), s. 126
  36. ^ a b Maspero, Gaston: History Of Egypt, Chaldaea, Syria, Babylonia, and Assyria, Volume 4 (of 12), Project Gutenberg Ebook, utgitt 16. desember 2005. EBook #17324.
  37. ^ Smith (2000), s. 25-28
  38. ^ Anderson, Lisa (14. juli 2007): ["Mummy awakens new era in Egypt"], Chicago Tribune.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Beckerath, Jürgen von (1997): Chronologie des Pharaonischen Ägypten. Verlag Philipp von Zabern.
  • Bleiberg, Edward (2001): «Thutmose I», The Oxford Encyclopedia of Ancient Egypt. Bind 3. Oxford University Press.
  • Breasted, James Henry (1906): Ancient Records of Egypt, bind II. University of Chicago Press, Chicago.
  • Erman, Adolf (1894): Life in Ancient Egypt. Macmilian and Company, London.
  • Gardiner, Alan (1964): Egypt of the Pharaohs. Oxford University Press.
  • Grimal, Nicolas (1988): A History of Ancient Egypt. Librairie Arthéme Fayard.
  • Helk, Wolfgang (1983): Schwachstellen der Chronologie-Diskussion. Göttinger Miszellen, Göttingen.
  • Tyldesley, Joyce (1996): Hatchepsut: The Female Pharaoh, Penguin Books, innb.
  • Shaw, Ian; Nicholson, Paul (1995): The Dictionary of Ancient Egypt. The British Museum Press.
  • Shaw, Ian (2003): Exploring Ancient Egypt. Oxford University Press.
  • Schultz, Regine; Seidel, Matthias, red. (2007): Egypt. Faraoenes verden, Spektrum.
  • Smith, G Elliot (2000): The Royal Mummies (opptrykk). Duckworth.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]