The Supremes

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
The Supremes (1965): Florence Ballard, Mary Wilson og Diana Ross

The Supremes var ei sanggruppe innen soul- og rhythm-and-blues-sjangeren, i hovedsak bestående av Florence Ballard, Mary Wilson og Diana Ross. På 1960-tallet var den topprosjektet til plateselskapet Motown Records. Den regnes som USAs mest suksessrike vokalgruppe – med tolv førsteplasser på Billboards Hot 100-liste.[1]

Historikk[rediger | rediger kilde]

Starten[rediger | rediger kilde]

Gruppa blei starta i 1959 under navnet The Primettes. I utgangspunktet bestod de av Ballard, Wilson, Ross og Betty McGlown, alle fra det samme nabolaget i Detroit, og var tenkt som et motstykke til den mannlige sanggruppa The Primes (med blant annet Paul Williams og Eddie Kendricks som seinere var med å danne The Temptations) fra samme strøket.[2] The Primettes sang på klubber og deltok i talentkonkurranser og fikk et godt rykte lokalt. Etter hvert fikk de med gitaristen Marv Tarplin.[3]

Etter å ha vunnet en større talentkonkurranse gjorde jentene et framstøt for å få utgitt plate. De tok kontakt med Smokey Robinson (en tidligere nabo av Ross), som da sang i The Miracles, og bad ham ordne med prøvesynging for Motown-direktør Berry Gordy. Robinson lovte å få til dette, men overtalte dem samtidig til å la ham få overta gitarist Tarplin. Prøvesangen seinsommeren 1960 blei dermed a cappella. Gordy syntes jentene var for unge og uerfarne, og han ba dem komme tilbake når de var ferdig med high school. Gruppa klarte likevel å få utgitt en singel («Tears of Sorrow»/«Pretty Baby») på et annet selskap, uten at dette blei noen stor suksess.[4][3]

Like etterpå forlot McGlown gruppa og blei ertsatta av Barbara Martin. Jentene gjorde nye forsøk på å overtale Gordy, og de fikk nå og da kore på innspillinger med andre Motown-artister, som Marvin Gaye og Mary Wells. Og i januar 1961 fikk de egen kontrakt, nå under navnet The Supremes. Martin gikk ut av gruppa neste vår, og Ross, Ballard og Wilson etablerte seg som trio.[4][5][6]

Suksessen[rediger | rediger kilde]

Fra 1961 til 1963 gav The Supremes ut ei rekke singler, hovedsakelig med materiale av Gordy og Robinson. Ingen av disse kom høyt opp på listene. I desember 1963 gav de ut «When the Lovelight Starts Shining Through His Eyes», deres første sang skrevet av Holland-Dozier-Holland. Den nådde 23. plass på Billboard Hot 100. Neste år kom «Where Did Our Love Go», laget av de samme, og denne nådde – noe overraskende[7] – førsteplass i USA og tredjeplass i Storbritannia. Også de fire neste låtene havna på topp i USA: «Baby Love», «Come See About Me», «Stop! In the Name of Love» og «Back in My Arms Again».[8]

På denne tida hadde Gordy bestemt at Ross skulle være gruppas førstesanger, en rolle de tidligere hadde delt jevnt seg imellom. Motown la stor vekt på at The Supremes skulle framstå feminint og ikke som en imitasjon av mannlige sanggrupper. Musikalsk skjedde dette gjennom Ross' rolige stemme, og i opptreden gjennom nøye uttenkt sminke og påkledning og en rolig koreografi. Det var viktig for selskapet at gruppa skulle appellere like mye til et hvitt som til et svart publikum, noe som lyktes.[9][10]

På midten av 1960-tallet var The Supremes blitt store stjerner. På et og et halvt år fra sommeren 1964 var de med i femten nasjonale tv-show og deltok i nasjonale reklamekampanjer blant annet for Coca-Cola. De var på forsida av blader som Jet, Ebony, Look og Time, og de gav ut tolv singler og sju album. Repertoaret blei samtidig utvida til også å omfatte standard poplåter, noe som passa Ross' stemme særlig godt. Mens det vanlige hittil hadde vært at hvite artister overtok og fikk hits med låtene til svarte rock-and-roll-sangere, skjedde nå det motsatte.[11] Gruppa var blant de første svarte som hadde hyppige opptredener i de mest populære amerikanske TV-showene (f.eks 17 ganger hos Ed Sullivan), og suksessen de oppnådde, var et viktig symbol i borgerrettskampen.[12][13]

Suksessen førte til Supremes-musikk i flere filmer, og i 1965 var de også på lerretet i Beach Ball.[14] Ei rekke produkter blei oppkalt etter dem. Det kom faktisk et eget Supremes-brød.[15] Det blei flere topplasseringer på listene, blant annet «I Hear a Symphony», «You Can't Hurry Love» og «You Keep Me Hangin' On». Med Supremes A' Go-Go blei de den første kvinnegruppa som nådde toppen på Billboards albumliste, der de skjøv The Beatles med Revolver ned på andreplass.[16][17]

Endringer og uro[rediger | rediger kilde]

The Supremes (1968): Cindy Birdsong, Mary Wilson og Diana Ross

Ross' mer framtredende rolle skapte etter hvert uro i gruppa. Dette blei ikke bedre av at Ross og Gordy i en periode var kjærester. Ballard følte seg tilsidesatt og fikk problemer med alkohol og med vekta, noe som ikke var gunstig for gruppas scene-image. Til tross for at gruppa tidlig 1967 hadde ytterligere to topplåter («Love Is Here and Now You're Gone» og «The Happening»), var vennskapet og samarbeidsklimaet jentene imellom i stadig forverring. På denne tida beslutta Gordy også at navnet skulle endres til Diana Ross & the Supremes. I juli fikk Ballard sparken, og Cindy Birdsong overtok hennes plass.[2][18]

The Supremes' popularitet var nå noe dalende. I 1968 og 1969 var det «bare» fire av ti singler som nådde Topp 20 i USA (Billboards Hot 100-liste), og bare én («Love Child») kom heilt til topps. Årsakene var flere: Det var uro og dårlig klima i gruppa. Låtskrivertrioen Holland-Dozier-Holland hadde forlatt Motown i 1968 på grunn av økonomiske uenigheter. Den generelle musikksmaken endra seg. I tillegg gjorde noe mer militante holdninger blant svarte at gruppa mista noe av fotfestet sitt dette markedet.[19][3]

I 1969 begynte arbeidet med å lansere Diana Ross som soloartist. Jean Terrell blei henta inn som erstatning. På dagtid var hun med på plateinnspillinger med Wilson og Birdsong, mens Ross fortsatt turnerte med de to. Samtidig spilte Ross inn plater som skulle utgis bare i hennes navn. En av disse var «Someday We'll Be Together». Gordy fant imidlertid ut at det ville være kjekt med en siste hit med Diana Ross & the Supremes, og plata blei utgitt under dette navnet, til tross for at verken Mary Wilson eller Cindy Birdsong er med. Låten nådde førsteplass, gruppas tolvte.[2]

I november 1969 blei det offentliggjort at Ross skulle gå solo. 21. desember hadde gruppa sin siste fellesopptreden hos Ed Sullivan. 14. januar 1970 hadde de sin siste konsert i Las Vegas. Denne blei til dobbelt-albumet Farewell.[2][20]

The Supremes igjen[rediger | rediger kilde]

På avslutningskonserten blei Terrell offentlig presentert som medlem av gruppa, som gikk tilbake til sitt gamle navn, The Supremes. De første par åra fikk de flere hit-låter, om enn ingen som nådde heilt til topps. «Up the Ladder to the Roof», «Stoned Love», «Nathan Jones» og «Floy Joy» kom alle inn på Topp 20 i USA, det samme gjorde en gruppeduettversjon av Ike og Tina Turners «River Deep – Mountain High» sammen med The Four Tops.

I april 1972 forlot Birdsong gruppa. Hun blei erstatta av Lynda Laurence, men kom tilbake igjen året etter. Terrell gikk så ut, mens Scherrie Payne kom inn.[2] De hadde de kommende åra suksess med en del discolåter, og de fikk tre førsteplasser på listene for denne sjangeren. 12. juni 1977 hadde The Supremes sin avskjedskonsert på Drury Lane-teatret i London. Det siste året hadde da Birdsong vært erstatta av Susaye Greene.[2]

Arven etter Supremes[rediger | rediger kilde]

Hedersbevisninger[rediger | rediger kilde]

Stjerne på Hollywood Walk of Fame

Tre av sangene til The Supremes er innvalgt i Grammy Hall of Fame: «Where Did Our Love Go», «You Keep Me Hangin' On» og «Stop! In the Name of Love».[21]

I 1994 fikk de ei stjerne på Hollywood Walk of Fame.[22] I 1988 blei gruppa (med besetning Ross, Wilson og Ballard) innvalgt i Rockens æresgalleri,[23] og to av deres sanger («Stop! In the Name of Love» og «You Can't Hurry Love» er på æresgalleriets liste over 500 sanger som forma rocken.[24] I 1998 blei de innvalgt i Vokalgruppenes æresgalleri.[25]

Bladet Rolling Stone har plassert dem som nummer 96 på ei liste over tidenes 100 største artister.[26]

Arbeider basert på The Supremes' karriere[rediger | rediger kilde]

Filmen Sparkle fra 1976 handler om den fiktive trioen «Sister & the Sisters» fra Harlem, med en karriere svært lik The Supremes'. Curtis Mayfield skreiv musikken, og Irene Cara hadde rollen som Sparkle.[27]

Musikalen Dreamgirls gikk på Broadway 1521 ganger fra desember 1981. Den handler om gruppa «The Dreams» fra Chicago, og historia har også her klare likhetstrekk med The Supremes. Musikalen fikk Tony-prisen.[28] I 2006 kom en film basert på musikalen. Beyoncé Knowles har en sentral rolle i denne filmen.[29]

Gjenforeninger[rediger | rediger kilde]

Diana Ross kom i 1983 sammen med Wilson og Birdsong for å framføre «Someday We'll Be Together» i et TV-show i forbindelse med at Motown fylte 25 år. I 2000 var det planer om en gjenforeningsturne med de tre, Diana Ross & the Supremes: Return to Love. Dette blei ikke noe av på grunn av uenighet om honorarer. I stedet blei turneen gjennomført med Ross, Scherrie Payne og Lynda Laurence, selv om disse tre aldri hadde vært sammen i gruppa tidligere. Turneen blei en flopp og avbrutt midtveis.[2][30]

Seinere grupper[rediger | rediger kilde]

Fra 1986 turnerte Jean Terrell, Scherrie Payne og Lynda Laurence under navnet "The FLOS" (Former Ladies of the Supremes. I 1992 avslutta Terrell samarbeidet, og Sundray Tucker (Laurences søster) kom da inn. Hun hadde faktisk prøvesunget for The Supremes tidligere. I 1996 gikk Tucker ut av gruppa igjen og blei da erstatta av Freddie Poole. The FLOS hadde sitt tjueårsjubileum i 2006. Birdsong var da til stede blant publikum og deltok også i arrangementet med en sang.[2][31][32]

Kaaren Ragland, som har kora for Mary Wilson etter at denne forlot The Supremes, leder ei gruppe som kaller seg Sound of the Supremes.[33]

Gruppemedlemmer[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Graham Betts' Motown Encyclopedia omtaler The Supremes som «the most successful girl group to come out of America». Jay Warner skriver i American Singing Groups at de var «the most successful female group of all time».
  2. ^ a b c d e f g h Oppslag om The Supremes i Graham Betts: Motown Encyclopedia, AC Publishing 2014, ISBN 9781311441546.
  3. ^ a b c Artikkel om The Supremes i Bob Gulla: Icons of R&B and Soul. Smokey Robinson and the Miracles – The Temptations – The Supremes – Stevie Wonder, bind 2, Greenwood Publishing Group 2008, ISBN 9780313340468, side 289 ff.
  4. ^ a b Oppslag om Diana Ross i Graham Betts: Motown Encyclopedia, AC Publishing 2014, ISBN 9781311441546.
  5. ^ Oppslag om The Supremes i Jan Sneum: Politikens rock-leksikon – Udenlandsk rock gennem 40 år, Politikens Forlag 1992, side 546 f.
  6. ^ «Motown Backup Singers – Unsung Vocalists», på nettstedet Soully Oldies; besøkt 23. mars 2016.
  7. ^ Om «Where Did Our Love Go» på nettstedet Allmusic.com; besøkt 21. mars 2016.
  8. ^ For referanser om plater og plasseringer, se under «Kilder».
  9. ^ Tom Adrahtas: Diana Ross – The American Dream Girl. A Lifetime to Get Here, AuthorHouse 2006, ISBN 9781425971403, kapittel 3.
  10. ^ Jack Ryan: Recollections, the Detroit Years. The Motown Sound by the People who Made it, Glendower Media 2012, ISBN 9780914303046, side 8–9.
  11. ^ Tom Adrahtas: Diana Ross – The American Dream Girl. A Lifetime to Get Here, AuthorHouse 2006, ISBN 9781425971403, kapittel 4.
  12. ^ Jerry Stitt: Benny to Beyonce, Xulon Press 2012, ISBN 9781619967229, side 42.
  13. ^ Biografi i The Rolling Stone Encyclopedia of Rock & Roll (Simon & Schuster 2001), på nettstedet til Rolling Stone; besøkt 23. mars 2016.
  14. ^ The Supremes på film, på nettstedet Internet Movie Database; besøkt 22. mars 2016.
  15. ^ «Loafing Around – The Supremes White Bread», på nettstedet Voices of East Anglia; besøkt 22. mars 2016.
  16. ^ Om The Supremes på nettstedet Motown Museum; besøkt 23. mars 2016.
  17. ^ Omtale på nettstedet Number1albums.com; besøkt 23. mars 2016.
  18. ^ Nekrolog over Florence Ballard i Nick Talevski: Rock Obituaries - Knocking On Heaven's Door, Omnibus Press 2010, ISBN 9780857121172, side 16–17.
  19. ^ Avital Bloch og Lauri Umansky: Impossible to Hold. Women and Culture in the 1960's, NYU Press 2005, ISBN 9780814799109, side 162 ff.
  20. ^ «Diana Ross a single: Jean Terrell becomes third Supreme in January», i The Indianapolis Recorder 15. november 1969, tilgjengelig på nettstedet Hoosier State Chronicles; besøkt 23. mars 2016.
  21. ^ Grammy Hall of Fame List på nettstedet Grammy.org; besøkt 23. mars 2016.
  22. ^ «Supremes Get Star On The Walk Of Fame», i tidsskriftet Jet 28. mars 1994, side 65.
  23. ^ Omtale på nettstedet til Rockens æresgalleri; besøkt 23. mars 2016.
  24. ^ «500 Songs That Shaped Rock» på nettstedet Infoplease.com; besøkt 23. mars 2016.
  25. ^ Omtale på nettstedet til Vokalgruppenes æresgalleri; besøkt 23. mars 2016.
  26. ^ Oversikt i Rolling Stone 2. desember 2010; besøkt 23. mars 2016.
  27. ^ Om Sparkle på nettstedet Internet Movie Database; besøkt 23. mars 2016.
  28. ^ Om musikalen Dreamgirls på nettestedet Broadway Musical Home; besøkt 23. mars 2016.
  29. ^ Om filmen Dreamgirls på nettstedet Internet Movie Database; besøkt 23. mars 2016.
  30. ^ Jon Pareles: «Stop! In the Name of Nostalgia», i The New York Times 5. april 2000; besøkt 23. mars 2016.
  31. ^ James Arena: First Ladies of Disco. 32 Stars Discuss the Era and Their Singing Careers, McFarland 2013, ISBN 9780786475810, side 168.
  32. ^ Ernie Alderete: «Sisters are doing it for themselves», i The Bay Area Reporter 10. august 2006; besøkt 23. mars 2016.
  33. ^ Nettstedet til gruppa Sounds of the Supremes; besøkt 23. mars 2016.

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Gruppas listeplasseringer i USA (Billboard) finnes på nettstedet Allmusic.com. Der og på nettstedet Discogs.com finnes også oversikt over plateinnspillingene. Britiske listeplasseringer finnes på nettstedet Officialcharts.com.