The Mojo Blues

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Mojo Blues
OpphavOslo
Periode19641969 og 19822009
SjangerPop, rock og rhythm & blues
Medlemmer
Per Arild Abrahamsen (ABE) - gitar, sang
Terje Andresen - bass
Bjørn Berg - trommer
Gunnar Martinsen - rytmegitar
Den neste besetning som var i studio:
ABE – gitar, sang
Arne Johannessen – bass
Bjørn Berg – trommer
Tom Horvei – orgel
Neste besetning som spilte inn plate:
ABE – gitar, sang
Terje Andresen – bass
Roy Pettersen – trommer
Arild Braaten – gitar
Tom Horvei – orgel
Fram til 2009 (oppløst) besto bandet av:
ABE – gitar, sang
Bjørn Gjennestad – bass, sang
Ulf Asbjørnsen – keyboards
Per Rannug – sologitar, lapsteel
Thore Feiring – trommer
Lone Malmåsen – vokal
Terje Smedvold – keyboards
Hanne Karlsen – vokal

The Mojo Blues var et norsk band fra siste del av 1960-årene. Bandlederen Per Arild Abrahamsen, mest kjent som ABE, var stadig ute i stormvær og krangel med andre grupper. Han hadde det for vane å snakke i overskrifter, og oppnådde mange hovedoppslag og fete typer i POP-Revyen for nedsettende karakteristikker av konkurrerende band. Gjennombruddet kom da The Mojo Blues fikk opptre i NRK fjernsynets ungdomsprogram Pop-korn i 1966.

Bandnavnet fant ABE etter å ha hørt kuttet «Got My Mojo Working» på albumet Five Faces of Manfred Mann. Gruppa spilte rhythm & blues og lanserte seg selv som Norges første modsband à la The Who og The Small Faces. Deres første og største hitsingel var en ganske god versjon av The Rolling Stones' «Lady Jane», hvor de fikk hjelp på spinett av produsent Svein Erik Børja. Enkelte fant imidlertid deres selvkomponerte B-side «It's a Hard Time» vel så tiltalende og fengende, og atskillig mer hardtslående enn A-siden. Enda et par singler fulgte. Plateomslaget til «Nothing's Too Good for My Baby» var resultat av en designkonkurranse i ukebladet Det Nye.

POP-Revyen nr. 4-1967 blåste opp at Terje Andresen forlot gruppa for å begynne i The Cool Cats. ABE formet selv formuleringen: «Savnet e'kke stort» og fikk også full uttelling for gruppas planer om deres neste singelhit, «Astri, mi Astri». Med et sammenkrøllet noteblad på innerlommen trollbandt han journalist Boye med sine ville planer om strykeorkester og duett med en kvinnelig vokalist. Selv B-siden skulle bli «temmelig kontroversiell, med kirkeorgel og det hele.» ABE avsluttet intervjuet i kjent stil med nok en kraftsats: «- Nå når vi utgir ‘Astri, mi Astri’ vil vi ikke ha noen som helst sammenlikning med Vanguards' grusomme stil. -» Det er blitt hevdet at innspillingen faktisk fant sted, men den har aldri blitt utgitt.

På konserter coveret The Mojo Blues ofte en masse Stones-låter (omtrent halve Aftermath-albumet), men det ble etterhvert mer av deres egne komposisjoner på repertoaret. Det ble også påstått at gruppa skulle ha laget en LP, men bortsett fra et spor på samle-LP-en Beat og Piggtråd, er ingen sanger fra dette albumet kjent. The Mojo Blues ble samlet igjen i anledning norske rockebands stormønstring på Jordal Amfi i august 1982, hvilket førte til samling og nye opptredener. Mellom 1982 til bandet ble oppløst i 2009 var det mange medlemmer som begynte og sluttet i bandet. Mojo Blues gjorde i 2000 en coverversjon av Uriah Heeps «Love Machine» (Hensley/Byron/Box) fra albumet 'Look At Yourself' (1971) som ble utgitt på tribute CD-en Heepsteria! (Red Steel Music - London) samme år.[trenger referanse] Besetningen i Pan studio (2000) var da: ABE - gitar, Arne Johannessen - gitar, Per Rannug - lead og slidegitar. Ulf Asbjørnsen - keyboards, Bjørn Gjennestad - bass og Lone Malmåsen - vokal.[trenger referanse]

De gjenværende medlemmene av siste line-up av Mojo Blues fra 2009 i Pink Floyd tributebandet The Real Mojo (gjelder Per Rannug, Lone Grefsrud (Malmåsen), Hanne Karlsen Muri (Hanne Karlsen) og Terje Smedvold) samt at det er også gamle Mojo Blues medlemmer i bandet TurnTo (gjelder Arne Johannessen, Ulf Asbjørnsen og Ole Jacob Edna).[trenger referanse] I Turnto er også Ivar Nicolaysen på vokal som spilte i gamle Oslo bandet Shimmy blant annet sammen med Bjørn Gjennestad.[trenger referanse]

Diskografi[rediger | rediger kilde]

Singelplater[rediger | rediger kilde]

  • Lady Jane / It's a Hard Time. Fontana 269.066 TF (1966)
  • Land of 1000 Dances / Let It Be Me. Philips / Fontana 269.068 TF (1966)
  • Astri mi Astri / [ikke navngitt låt med bruk av kirkeorgel] (aldri utgitt)[1]
  • Nothing's Too Good for My Baby / My Girl. Fontana 269.072 TF (1967)
  • Fantasy / Don't Let Me Down. Nor-disc / Fontana (1968)

Samlealbum[rediger | rediger kilde]

  • Circles. Beat og Piggtråd. Sonet KSCD 1. (1989)
  • Nothing's Too Good for My Love. Norsk Rocks Historie vol. 3. Beatgrupper 1964–1967. NRK Universal 982496-4. (2004)[2]
  • Love Machine. Heepsteria! A tribute to Uriah Heep Red Steel Music, London (2000)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Boye: «Astri, mi Astri» sier det nye Mojo Blues. POP-Revyen nr. 4. Onsdag 25. jan. 1967, s. 3.
  2. ^ Nettleksikonet Rockipedia har misoppfattet det dithen at The Mojo Blues skulle være identisk med The Mojo Blues Band som i 2001 bidro med låta Love Machine til albumet Heepsteria. Tribute To Uriah Heep. Red Steel Music RMC 9215.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Erling Borgen: Intervju med ABE i Mojo Blues: – vi er mer populære enn politiet. POP-Revyen nr. 2. Onsdag 7. sept. 1966, s. 1 og 7.
  • Boye: «Astri, mi Astri» sier det nye Mojo Blues. POP-Revyen nr. 4. Onsdag 25. jan. 1967, s. 1, 3 og 11.
  • Willy B[akken]: Norge i rock, beat & blues. Del 1 1955–1971. Erik Sandberg as. Oslo 1983, s. 60-62. ISBN 82-7316-163-3

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]