Teofilos (Lukas)
Teofilos eller Theophilos er i Det nye testamente adressat for evangeliet etter Lukas (jfr 1,3-4) og for Apostlenes gjerninger (Apg 1,1).
Hvem dette er, har det vært spekulert over. Blant forklaringene finner man dem som heller til at den var en jøde bosatt i Alexandria, en romersk embedsmann (noen nevner da Titus Flavius Sabinus), en jødisk prest, en advokat i Roma, eller at det ikke var en person i det hele tatt men et litterært grep hvorved Lukas henvender seg til ikke-jøder.
Det greske ordet Teofilos betyr «Guds venn» eventuelt «venn av Gud», og det kan således også være et tilnavn - skjønt det ikke utelukker noen av de ovennevnte spekulasjonene.
En av argumentasjonstrekkene[rediger | rediger kilde]
I Lukasevangeliet blir han tiltalt som «ærede Teofilos» (κράτιστε Θεόφιλε). Dette er en tiltale som er mer spesifikk enn det den kan synes på norsk: Den var ellers benyttet skriftlig og muntlig overfor romerske keisere, senatorer, riddere og prokuratorer, som i Bibelen for eksempel for Felix i Apg 23,26 og for Festus i Apg 26,25. Dermed er det mulig å anta at Theophilos var en fornem mann.[1]
Av den omstendighet at han vare tiltales slik i Lukasevangeliet og at det i Apostlenes gjerninger mer enkelt står «o Theophilos» (ὦ Θεόφιλε), er det enkelte eksegeter som antar at Teofilos har omvendt seg til den kristne tro mellom tiden da evangeliet hadde funnet sin form og apostelgjerningene tilkomst. Men man kan også tenke seg at etter som evangelium og apostelhistorie på sett og vis er del av ett og samme forfatterprosjekt, har forfatteren latt være å gjenta ærbødighetsformenen når den først var benyttet (unnagjort).[2]
Teofilos nevnes i Bibelen bare av forfatteren Lukas. I pseudoklementinene er det imidlertid nevnt at det i Antiokia bodde en Teofilos, som var høyere ansett enn byens mektigste menn, og at han hadde stilt sin portikus til rådighet for Peter som prekelokale.[3]
Vedrørende Teofilos' herkomst fremfører bibelteologen Fritz Rienecker at Lukas åpenbart forutsetter allerede kjent for sin adressat området Søritalia til Roma og Sicilia. Likeså en beskrevet reise fra Antiokia til Kypros og gjennom Lilleasia til Troas er beskrevet slik at man kan tillate seg å anta at Teofilos var kjent med (og på?) disse steder. På den annen side beskriver Lukas meget detaljert skikker og lokale forhold i Judea, Kreta, Makedonia og Athen, som adressaten - Teofilos - til synes ikke var kjent med.[4]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Schürmann: Das Lukasevangelium. Erster Teil. 1,1-9,50, Freiburg u.a., Sonderausgabe 2001 des Nachdrucks 1981 der Auflage von 1969, zu Lukas 1,3, S. 13 Anm. 83 (Herders Theologischer Kommentar zum Neuen Testament).
- ^ Schürmann, Das Lukasevangelium. Erster Teil. 1,1-9,50, Freiburg u.a., Sonderausgabe 2001 des Nachdrucks 1981 der Auflage von 1969, zu Lukas 1,3, S. 13f. in Verbindung mit ebd., Anm. 87 (Herders Theologischer Kommentar zum Neuen Testament).
- ^ Clementia X, LXXI.
- ^ Fritz Rienecker: Das Evangelium des Lukas, Wuppertal/Zürich, Taschenbuch-Sonderausgabe 1994, S. 2. (Wuppertaler Studienbibel [Band 3]).
Litteratur[rediger | rediger kilde]
Christoph Heil, in Zusammenarbeit mit Thomas Klampfl: Theophilos (Lk 1,3; Apg 1,1), in: „Licht zur Erleuchtung der Heiden und Herrlichkeit für dein Volk Israel“. Studien zum lukanischen Doppelwerk (Bonner Biblische Beiträge 151), hg.v. Christoph Gregor Müller, Hamburg 2005, 7–28.