Telegrafruta
Telegrafruta er en historisk vandrerute som går fra Bjøllånes i Rana over Saltfjellet til Russånes i Saltdal i Nordland fylke. Den er et resultat av at det ble strukket telegraflinje over Saltfjellet i 1860-årene. Telegraflinjen gikk gjennom hele Nord-Norge og bandt dermed Nord- og Sør-Norge sammen. Under arbeidene ble det anlagt en enkel veg og bygget såkalte telegrafstuer langs ruta.
Telegrafstuene var opprinnelig fem hytter i forbindelse med telegraflinjen over Saltfjellet. Hyttene ble bygget for oppsynsmenn og arbeidere som gikk langs linjen for å utbedre skader, samt utføre vedlikehold. Telegrafstuene ble også tidlig benyttet av fotturister, fiskere og rallarer, samt fra tid til annen av Telegrafverkets høyere funksjonærer. Hyttene åpnet Saltfjellet for nye brukere både for samferdsel, matauk og rekreasjon.
100 år etter at telegraflinja over Saltfjellet stod ferdig, ble den revet, men ennå i dag er det mange synlige kulturminner igjen i fjellet fra telegrafens tid. I dag er to av de opprinnelige stuene benyttet som turisthytter. Midtistua, beliggende mellom Nordre Bjøllåvatnet og Søre Bjøllåvatnet, eies av Bodø og Omegns Turistforening. Et stykke sør for Søre Bjøllåvatnet ligger Krukkistua, som eies av Rana Turistforening. Disse hyttene ligger i Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark. Hessihomphytta er den nordligste av de opprinnelige telegrafstuene og eies av Saltdal Jeger og Fiskerforening. De øvrige to telegrafstuene brant ned i 1960-årene, og bare den ene er erstattet av ei ny hytte, nemlig Bjellåvasstua.
Historie[rediger | rediger kilde]
Telegraflinje over Saltfjellet[rediger | rediger kilde]
Telegrafanlegg ble bygget ut i Norge i 1850-årene mellom de største byene i Sør-Norge. I Lofoten ble det bygget et lokalt nettverk i 1861. Noe av bakgrunnen for telegrafutbyggingen i Lofoten, var muligheten for å få sendt raske meldinger om fiskeinnsig. Dette ga nye muligheter for bedre utbytte for fiskerne.[1] Telegrafen ga generelt store ringvirkninger i samfunnet, og Stortinget bevilget i 1866 midler til utbygging av telegrafen videre nordover fra Trøndelag. Målet var i første omgang å tilknytte telegrafen i Lofoten til resten av landet, men det endelige målet var telegraf helt til Vardøhus i Øst-Finnmark.[2]
For at anleggsarbeiderne skulle ha tak over hodet, ble det bygget oppmurte stuer av stein. Hans Eriksen fra Bredek fjellgård i Rana fikk oppdraget med å bygge to steinstuer på Saltfjellet, én midtvegs ved Nordre Bjellåvatn og en annen ved Krukki i sør. Disse ble bygget med doble steinvegger med et jordlag i midten. Grunnflaten var på 8 x 6,5 meter og veggene var 1 meter tykke. Takene var torvdekket, det var en grue i hver av dem for matlaging, og sannsynligvis var det jordgulv.[3]
Linjestrekkingen ble gjort sommeren 1866 og -67, og arbeidet gikk raskt til tross for at våren kom sent og begge somrene var korte. Der det ikke var mulig å få gravd telegrafstolpene ned i løsmasser, ble det murt opp firkantede fundamenter rundt stolpene.[3] Allerede 1. desember 1867 ble telegrafutbyggingen forlenget til Bodø. Telegraflinjen over Saltfjellet ble lagt gjennom Bjøllådalen. For å holde oppsyn med telegraflinjen ble det bygget små tømmerhytter langs traseen over høyfjellet. Disse ble kalt «telegrafstuer».[2]
Dokumentasjon for når telegrafstuene ble bygget finnes ikke i dag, men en har likevel noen holdepunkter.[4] Midtistua ble ifølge Amund Helland bygget i 1902, etter at den eldre stua brant ned i 1901. Sannsynligvis ble den opprinnelige telegrafstua bygget samtidig som telegrafstuene ved Hessihopan, Nordre Bjøllåvatn, Krukki og Gila i årene 1881–82.[2]
I DNTs årbok for 1901 omtaler sekretær Edvard Aanesen i turistforeningen en reise over Saltfjellet. Han omtaler telegrafstuene slik: «Paa hele veien findes ingen sæter at tage ind paa, kun telegrafstuerne, som staar der til benyttelse for opsynet og for hvemsomhelst ellers, der tager fjeldveien over her. Mad maa derfor medbringes. Af turister er det meget faa, som reiser paa denne vei og benytter stuerne, dertil er den for lang og ubekvem; des flere er der av geseller – norske og svenske – paa de forskjelligste tider af aaret.»[2]
Aanesen beskriver videre at de fem stuene består av et soverom med en liten ovn for koking, bord, krakker og to senger. Til sengene hører det et reinsdyrskinn og en saueskinsfell. Han startet turen i Russånes i øvre Saltdal hvor han fikk låne nøkler til telegrafstuene. Beskrivelsen av stuene var ikke særlig positiv, blant annet ble stue nummer 1, altså Hessihopstua, omtalt som «Et stygt hul».[5]
| Telegrafstue nr. | Bygget år | Plassering | Dagens navn | Dagens eier | Merknad | Koordinater |
|---|---|---|---|---|---|---|
| 1 | Før 1900 | Hessihompvatnet | Hessihomphytta | Saltdal jeger og fiskeforening | 66°52,792′N 15°08,113′Ø | |
| 2 | 1893 | Nordenden av Nordre Bjøllåvatnet | Bjellåvasstua | Bodø og Omegn turistforening | Opprinnelig stue brant ned i 1968 | 66°50,964′N 15°02,757′Ø |
| 3 | 1902 | Mellom Nordre og Søre Bjøllåvatnet | Midtistua | Bodø og Omegn turistforening | Ukjent år for opprinnelig stue | 66°45,647′N 15°00,774′Ø |
| 4 | 1881 | 5 km sør for Søre Bjøllåvatnet |
Krukkistua | Rana turistforening | 66°40,734′N 15°02,994′Ø | |
| 5 | 1882 | Tespdalen | Gilastua | - | Opprinnelig stue brant ned i begynnelsen av 1960-årene |
66°35,822′N 14°57,827′Ø |
Nye brukere i fjellet[rediger | rediger kilde]
Leg lit mat i denne skufe saa at luffarn saam er fri får mat ikke faar svelte tenk paa dette linjetilsyn og telegrafarbeidere.
Ærbødigst H. Nilsen2 gånger ofer dette fjeld Gust, Hilmar Sundstrøm og Skara Las e paa Luffen fra Sulis. Ligger her 7 dager føre Jul ... uten pengar og mat ... et jakla stygt vått vær 1902
Fire glade lufare paa vei fra Sulis til Dunderland lite mad ingen penger trasige klæder men et sju levla glat humør
G. Walth N hansen B petersen E Angesen 4-4-1903Va er de du egentlig luffar for din rallartamp
Sverige den 29/7 05, Otto Struwe Slekter Svend af Hamburg ya Luffen til Hammerfest. Jag hat got 7 Måneder fra Flensburg i Slesvig Holsten, og hertil gjennom Danmark og Sverige og Norge sa skal jeg igjennom Finland og Rusland in til nu er alt Velom Bord her har jeg Bot i 2 dager Skuffe nu har jeg ikke mer in ... få mig Mynt
C. O. Søder 22/8 Andre gången luffat øfver dette fjeld Alt vel om bord Från Sverige gott om matt och pengar.
Fra bunnen av skuffen i bordet på Midtistua
Området ved Bjøllådalen ble benyttet av bygdefolk og samer også før telegraflinjen ble bygget. Samene drev med reinbeite, mens bygdefolk hadde husdyr på utmarksbeite. Det var også blitt drevet med fangst, fiske og bærplukking. Utbyttet var så godt at Olav Storhaug fra Beiarn heller valgte å drive med jakt og fangst enn å dra på lofotfisket, ettersom han mente at gevinsten av det kunne bli bedre.[6]
Telegrafstuene førte til økt ferdsel. Først og fremst var det telegrafverkets egne folk som brukte stuene for ettersyn og reparasjon. Det ble ansatt tilsynsmenn både sør og nord for Saltfjellet. De skulle ha ettersyn og reparere linjen ved skader. Feil skjedde ofte om høsten og om vinteren, og dermed var husly helt nødvendig når skader skulle utbedres omgående. På sommeren var det ofte at direktører og høyere tjenestemenn fra Telegrafverket kom på reiser langs traseen. Formålet var både faglig og som rekreasjon. På denne tiden begynte friluftsliv og turisme å bli utbredt blant borgerskapet i landet. Når telegrafdirektøren med følge kom på befaring, måtte tilsynsmennene organisere hesteskyss, utrustning og fjellfører. Telegrafstuene ble dermed nyttet av både norske og utenlandske fjellinteresserte.[6]
En annen kategori fjellvandrere som kom til i 1890-årene var rallarer og gruvebus, eller «luffarar» som de ble kalt i Salten.[6] Spesielt aktiviteten i Sulitjelma gruber og Båsmoen i Rana førte til denne typen trafikk. Telegraflinjen var lett å følge og det gikk en sti langs den; selv for ukjente utlendinger var denne vegen lett å følge. Aanesens artikkel i DNTs årbok gir inntrykk av at telegrafstuene ble utlånt til alle som dro over fjellet.[7]
En gang rundt 1912 ble imidlertid telegrafstuene stengt for bygdefolk og luffere. Sannsynligvis var årsaken at det oppstod problemer med utøy i stuene. Som Aanesen beskriver dem, fremstod hyttene som lite tiltalende for telegrafverkets folk. Imidlertid ble det på denne tiden bygget nye stuer ved siden av de gamle telegrafstuene, i forbindelse med at telegraflinjene i Norge ble bygget om til telefonlinjer. Telegraflinjene hadde bare én tråd, men for telefon ble det benyttet linjer med trådpar og flere ledere i stolpene. Dette var en stor ombygging som ble foretatt med ny stor aktivitet til fjells.[8]
De nye småstuene ble kalt «rallarkåkar», og etter at anleggsperioden var over, ble disse stående ulåste til fri bruk for allmuen. På den annen side ble de opprinnelige telegrafstuene oppgradert og forbeholdt etatens egne høyere funksjonærer. De åpne rallarkåkene ble attraktive for bygdefolk som ville bruke fjellet. Imidlertid ble disse etterhvert lite tiltalende med utøy og forfall.[8] Fisket i Nordre- og Søndre Bjøllåvatn var godt, og dermed var fisket viktig matauk for bygdefolk som ikke hadde tilgang til havet. Fisk ble viktig mat for vinteren. Det hendte at bygdefolk forlot fisken ved vannene og kom tilbake på vinteren for å frakte den hjem. Transporten var gjerne lettere med snø på bakken. Småstuene ble benyttet for dette fisket.[9]
Ny telefonlinje over Saltfjellet[rediger | rediger kilde]
I 1937 ble Riksveg 50 over Saltfjellet via Lønsdalen, dalføret parallelt og øst for Bjøllådalen, tatt i bruk. Langs denne vegen ble det etablert en ny telefonlinje. Fordelen med den nye linjen var at vedlikehold og tilsyn ble mye enklere med farbar veg bare noe få meter unna. Begge linjene var imidlertid i drift helt til slutten av andre verdenskrig. En annen endring som skjedde under krigen, var redusert ferdsel i fjellet. Okkupasjonsmyndighetene satte restriksjoner for folks muligheter for å ferdes mellom landsdelene. Utenlandske fotturister kom heller ikke til det okkuperte Norge. En del illegal virksomhet foregikk i fjellet, spesielt hjelp til flyktninger som måtte over til Sverige. Dette skjedde med basis i Midtistua.[10] Et problem under krigen var at turisthytter ble utsatt for innbrudd, hærverk og tyveri. I tillegg ble også mange av turisthyttene i distriktet rekvirert for okkupasjonsmaktens bruk.[11]
Artur Olsen fra Høyforsslett i Beiarn var oppsynsmann for telefonlinjen under andre verdenskrig. Han fikk stadige problemer med nok fyringsved i stuene om vinteren. Løsningen på dette ble at han brukte både oppstablede telefonstolper som var ment som reserve, samt lagerskuret til fyringsved. I første del av 1945 ble telefonlinjen gjennom Bjøllådalen satt ut av drift for godt. Telegrafstuene var dermed ikke lenger av interesse for telegrafverket.[12]
Behov for en turistforeningshytte[rediger | rediger kilde]
De opprinnelige fem telegrafstuene var tilgjengelige for folk flest, med en ordning der nøkler kunne lånes sør og nord for fjellet. Ordningen opphørte i 1932, da telegrafverket ikke lenger ville bruke stuene til annet enn egen virksomhet. Det oppstod dermed behov for egne overnattingssteder for fjellvandrere, og Bodø og Omegns Turistforening, daværende Helgeland Turistforening og daværende Lappevesenet (dagens Statens reindriftsforvaltning) begynte å planlegge en ny hytte i området. I 1934 stod Saltfjellstua ferdig mellom nåværende Midtistua og Krukkistua. Halve stua var innredet for fotturister og den andre halvdelen for reindriftssamer. Med dette ble Bodø og Omegns Turistforenings aktivitet utvidet til å omfatte også dette fjellområdet, og ikke bare Sulitjelma og Bodøtraktene.[13]
Bodø og Omegns Turistforening hadde stor medlemsaktivitet i 1930-årene, og i årsberetningen for 1939 ble det for første gang nevnt at styret vurderte muligheten av å kunne benytte telegrafverkets hytte ved Bjøllåvatnet. En turiststasjon på Lønsdal ble også vurdert. Enda en aktivitet på denne tiden var en plan for vern av deler av Saltfjellet og Svartisen. Dette arbeidet ble senere videreført av Nordland Naturfredningsforening i 1938.[14]
Etter som det ble klart at et turisthotell ville komme til å bli bygget i Lønsdal, økte også interessen for å kunne bruke telegrafstuene i Bjøllådalen. Dermed sendte Bodø og Omegns Turistforening flere forespørsler om dette til Telegrafverkets distriktsstyre.[11] I 1949 kom det en stortingsmelding og en stortingsproposisjon som gikk inn for at turistforeningen kunne overta Midtistua og Krukkistua for 100 kroner per stykk.[11] I 1951 ga stortinget sin endelige tilslutning til dette. Hyttene trengte en del midler for å kunne settes i stand. Blant annet fikk Bodø og Omegns Turistforening 3000 kroner fra Feriefondet for å utbedre hyttene. Sommeren 1951 ble det utført omfattende arbeid på hyttene, og Midtistua ble utstyrt med inventar for fire personer. Krukkistua måtte imidlertid være uten slikt utstyr i flere år.[15]
Opprusting og økende friluftsaktivitet[rediger | rediger kilde]
Utover 1950- og 1960-årene var det få besøkende i telegrafstuene som nå var overtatt av Bodø og Omegns Turistforening. Nå hadde disse fått navnene Midtistua og Krukistua. Det var ikke protokoll og hyttebok i hyttene, slik at den eneste måten for å anslå antallet besøkende, var å telle opp betalende gjester. På Midtistua var det i 1960 kun seks overnattinger, men en regnet med at det hadde vært et betydelig større antall besøkende. Hyttene ble utsatt for mange innbrudd og mye hærverk, dessuten var de ulåst. Krukkistua ble bare inspisert år om annet, her var det heller ikke annet enn tomme senger, en kjøkkenbenk, bord og stoler. Bodø og Omegns Turistforening mente at denne lå i utkanten av deres interesseområde, og at Saltfjellstua var stor nok til å ta seg av de besøkende.[16]
For Midtistua sin del var tilgjengelig fyringsved for fotturistene kun de etterlatte telegrafstolpene. Imidlertid ble dette problematisk utover i 1960-årene fordi det stadig ble lengre å gå for å hente nye stolper. Som en løsning på dette problemet ble det sommeren 1962 installert en oljeovn på hytta. Vedtransport ble ansett for å være for kostbart.[16] For øvrig var Midtistua mot slutten av 1960-årene slitt av isfiskere som kom i helgene i april og mai. Opptil 20–25 isfiskere kunne da ta inn på hytta uten å gjøre opp for seg. Løsningen på dette ble å låse hovedrommet og sette opp en ovn i gangen for tilfeldig forbipasserende.[17]
Bjellåvasstua tilhørte Telegrafverket, men ble ikke fulgt opp eller vedlikeholdt. Bodø og Omegns Turistforening var på begynnelsen av 1960-årene bekymret for at denne ble mye utsatt for innbrudd og hærverk. Turistforeningen tok derfor på seg å foreta nødvendige reparasjoner, noe de også fikk tillatelse til.[16] Årsaken til at Telegrafstue nummer 1 (Hessihopen) og 2 (Bjøllåvatn) ble beholdt av Telegrafverket var planer for en telefonlinje fra Saltdal over til Beiarn. Imidlertid fikk foreningen disponere hytta ved Bjøllåvatn. Endelig i 1967 fikk turistforeningen kjøpe denne hytta for 100 kroner, men hytta brant ned den 31. mars året etter.[17] En ny hytte ble bygget og tatt i bruk på dette stedet våren 1972.[18]
Utover på 1980-årene ble det bygget annekshytter (sikringshytter) i tilknytting til alle de tre hyttene Bjøllåvasshytta, Midtistua og Krukkistua. Det ble installert propanapparat for koking og vedtransport ble foretatt om vinteren. Aktive dugnadsgjenger stod bak dette arbeidet. Standarden på disse hyttene økte dermed betraktelig. For øvrig ble restene av telefonlinjen endelig fjernet i 1974.[19]
Telegrafruta og telegrafstuene i dag[rediger | rediger kilde]
Bjøllåvasstua er som nevnt erstattet av en ny hytte etter brannen i 1968. Den originale Midtistua drives fremdeles av Bodø og Omegns Turistforening, mens Krokkistua tilhører Rana Turistforening. Disse inngår som ubetjente turisthytter i Den norske turistforenings landsdekkende rutenett.
Hessihomphytta eies av Saltdal Jeger og Fiskerforening og er utstyrt med alt nødvendig utstyr.[20]
Gillastua brant ned i 1967, og bare grunnmuren står igjen i dag. Rana turistforening er interessert i å få restaurert denne hytta.[21]
Steinstuene forfalt mye opp gjennom årene, men disse ble restaurert i 1990-årene. Blant annet stod Beiarn historielag bak arbeidet med å sette i stand steinstua ved Nordre Bjøllåvatn.[3] Denne står i dag ulåst.
Telegrafstolpene gjennom Bjøllådalen er forlengst borte, men de firkantede steinmurene står fremdeles igjen langs den T-merkede stien. En kan også finne isolatorer, linjetråd og andre telegrafkomponenter fra linjen.
Ruten for telegraflinjen fra Bjellånes i Rana over Saltfjellet og ned Russånes i Saltdal fikk i 2015 status som historisk vandrerute med navnet «Telegrafruta». Det var Riksantikvaren og Den Norske Turistforening som stod bak dette prosjektet. Sommeren 2015 ble ruten skiltet og kulturminner ble kartlagt av Rana Museum. Den offisielle markeringen var ved Midtistua 19. september.[22]
Se også[rediger | rediger kilde]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Håkon Gjerløv: Langs linje og sti side 5.
- ^ a b c d e Håkon Gjerløv: Langs linje og sti side 10.
- ^ a b c Håkon Gjerløv: Langs linje og sti side 7.
- ^ Håkon Gjerløv: Langs linje og sti side 9.
- ^ Håkon Gjerløv: Langs linje og sti side 11.
- ^ a b c Håkon Gjerløv: Langs linje og sti side 12.
- ^ Håkon Gjerløv: Langs linje og sti side 13.
- ^ a b Håkon Gjerløv: Langs linje og sti side 14-15.
- ^ Håkon Gjerløv: Langs linje og sti side 16.
- ^ Håkon Gjerløv: Langs linje og sti side 16-17.
- ^ a b c Håkon Gjerløv: Langs linje og sti side 21.
- ^ Håkon Gjerløv: Langs linje og sti side 17.
- ^ Håkon Gjerløv: Langs linje og sti side 19.
- ^ Håkon Gjerløv: Langs linje og sti side 20.
- ^ Håkon Gjerløv: Langs linje og sti side 21-22.
- ^ a b c Håkon Gjerløv: Langs linje og sti side 23.
- ^ a b Håkon Gjerløv: Langs linje og sti side 24.
- ^ Håkon Gjerløv: Langs linje og sti side 25.
- ^ Håkon Gjerløv: Langs linje og sti side 25-31.
- ^ «Hessihomphytta». Saltdal Jeger og Fiskerforening. Arkivert fra originalen 24. juli 2015. Besøkt 31. januar 2016.
- ^ Lars-Petter Kalkenberg. «Telegrafstuene i Saltfjellet!». Lars-Petter Kalkenberg. Besøkt 31. januar 2016.
- ^ Robert Bjugn. «TELEGRAFRUTA - ÅPNING 19. SEPTEMBER 2015». Rana turistforening. Arkivert fra originalen 24. juli 2015. Besøkt 24. juli 2015.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Håkon Gjerløv m.fl. (1996). Langs linje og sti – Telegrafstuene i Bjøllådalen gjennom 100 år (norsk). Bodø: Bodø og Omegns Turistforening i samarbeid med Telenor. ISBN 82-990711-4-3.
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- Om Historiske vandreruter på nettsidene til Riksantikvaren
- Om Telegrafruta på Lokalhistoriewiki
- Historiske vandreruter på UT.no