Tatikios

Tatikios eller Taticius (død etter 1099) var en bysantinsk general under styret til Alexios I Komnenos. Hans navn er også gjengitt som Tetigus, Tatizius, Tatitius, Tatic eller Tetig.

Hans far var «sarasener», noe som antydelig betydde tyrker, som ble tatt til fange av Alexios' far, Johannes Komnenos, og tjente som slave i det keiserlige hjem. Tatikios og Alexios vokste opp sammen, og han er beskrevet som en oikogenes av Alexios (dvs «fra det samme hus»).

Han kjempet sammen med Alexios i 1078, før Alexios ble keiser, i et slag mot hans rival Basilakios og oppdaget Basilakios' planer om et bakholdsangrep. Da Alexios ble keiser i 1081, fikk han tittelen storprimicerius i det keiserlige hjem. Senere det året ledet han «tyrkerne som bor rundt Okrida», muligens ungarere, i slaget ved Dyrrhakium mot Robert Guiscard.

Han ble i 1086 sendt til Nikea i et forsøk på å ta den tilbake fra seldsjukkene. Han ble tvunget til å trekke seg tilbake da han fikk vite at seldsjukkiske forsterkninger var på vei. Alexios sendte ham tilbake med marinestøtte fra Manuel Boutoumites, men selv om han klarte å beseire Abul-Kasim, guvernøren i byen, i Bithynia, kunne han ikke gjenerobre byen. På slutten av året ble han kalt tilbake og sendt for å kjempe mot pesjenegene som hjalp de kjetterske manikeerne til å gjøre opprør mot Alexios nær Filippopolis. Han ledet bysanternes høyre flanke i slaget ved Drista i 1087 mot pesjenegene, og i 1090 beseiret han en liten styrke på 300 pesjenegere mens han ledet tagmaen archontpouloi mot dem.

Han fikk ansvaret for å vokte Alexios telt ved Pentegostis tidlig i 1094. Her oppdaget han et komplott fra Nikeforos Diogenes, sønn av den tidligere keiseren Romanus IV Diogenes, som gikk ut på å drepe keiseren. Nikeforos var en gammel venn av Alexios og Tatikios, og Alexios nølte med å straffe ham, men det ble klart at Nikeforos hadde ambisjoner om å stige opp på tronen. Han ble sendt i eksil og til slutt blindet. Han deltok senere i 1094 ved synoden i Blakernae som fordømte biskop Leo av Khalkedon, antagelig med et eller annet ansvar for sikkerhet. I nedtegnelsene fra denne synoden fikk Tatikios tittelen protoproedros.

Tatikios fulgte i 1095 Alexios i felttoget mot cumanerne. Han forsvarte Konstantinopel fra korsfarere som angrep byen etter deres ankomst i 1096. Alexios sendte ham med Tzitas og 2000 peltaster til Nikea i 1097 for å hjelpe korsfarerne i deres beleiring av byen. Krønikeforfatteren Albert av Aix som deltok i korstoget, sier at han fungerte som en utsending mellom tyrkerne og korsfarerne, men ifølge Anna Komnena, samarbeidet han med Boutomites om å fremforhandle byens overgivelse uten korsfarernes viten. Dette skapte en dyp kløft mellom latinerne og grekerne.

Tatikios ble beordret til å følge korsfarerne gjennom Anatolia, både som veiviser, men også for å sikre at erobret territorium ble gitt tilbake til Østromerriket. Korsfarernes delte sge i to grupper etter at de forlot Nikea. Tatikios fulgte normannerne under Guiscards sønn Bohemond av Taranto, Bohemonds nevø Tancred og robert Curthose og flamlenderne under Robert II av Flandern. Gesta Francorum forteller at han jevnlig advarte korsfarerne om tyrkernes energiske voldelighet.

Under beleiringen av Antiokia skriver Raimond av Aguilers at han rådet korsfarerne til å spre seg og erobre den omkringliggende landsbygda før de angrep selve byen. Dette ville hjelpe dem til å unngå hungersnød. Rådet ble ignorert. Han forlot beleiringen i februar 1098. Ifølge Anna som antagelig snakket med Tatikios personlig eller hadde tilgang til hans rapporter, ble Tatikios informert av Bohemond om at de andre korsfarerne ikke stolte på ham og hadde truet hans liv. Bohemond, på den andre side, spredte ryktet om at Tatikios var en feiging og forræder, og at han hadde flyktet fra hæren med planer om aldri å komme tilbake, til tross for hans løfter om å hente forsterkninger fra Konstantinopel. Dette er beretningen slik den ble tatt vare på i samtidige korsfareres krøniker som henviser til ham som en stor fiende og løgner (periurio manet et manebit, ifølge Gesta Francorum). Annas beretning kan selvfølgelig ha blitt farget av hennes dype fordommer mot Bohemond, en langvarig fiende av hennes far.

Tatikios og den normanniske leiesoldaten Landulf ble i april 1099 gjort til admiraler og fikk ansvaret for en flåte som ble sendt fra Konstantinopel for å konfrontere en flåte fra Pisa som var på vei for å hjelpe korsfarerne. Flåten fra Pisa hadde plyndret kystene til keiserriket. Denne flåten var utstyrt med gresk ild, og den endte opp med å seile uten mål utenfor Kilikia og Syria. Den havnet i konflikt med skipene fra Pisa og senere genoveserne i de kommende årene.

Krønikene fra korstoget nevner at Tatikios hadde en lemlestet nese. Lemlestelse av ansiktet var en vanlig bysantinsk straff for forrædere, men det ser ikke ut til å være tilfellet her. Ifølge Guibert av Nogent hadde han en protese av gull som erstatning. I motsetning til korsfarernes mening om ham, beskriver Anna ham som en «edel kriger, en mann som holdt hodet kaldt i kampsituasjoner,» og «en dyktig taler og mektig mann i handling.» Anna forteller også fortellingen om at Tatikios og Alexios spilte polo da generalen ble kastet av sin hest og landet på keiseren. Alexios skadet kneet sitt i hendelsen og etterpå ble rammet av urinsyregikt. Anna nevner ikke når dette skjedde, den er et tilbakeblikk i hennes beretning om Alexios sitt felttog mot tyrkerne rundt 1110.

Der er ingen nedtegnelser om når Tatiokios var født eller døde. Selv om embetet storprimicerius vanligvis ble holdt av en evnukk, ser det ut til at Tatiokios hadde etterkommere som var medlemmer av en mektig adelsfamilie i det 12. århundre, inkludert en annen general under Manuel I Komnenos.

Litteratur

• Steven Runciman, A History of the Crusades, Vol. 1: The First Crusade. Cambridge, 1952.
• Basile Skoulatos, Les Personnages Byzantins de L'Alexiade: Analyse Prosopographique et Synthèse. Leuven, 1980.
• Albert av Aix, Historia Hierosolymitana.
• Anna Komnena, Alexiaden, oversatt til engelsk av E.R.A. Sewter, Penguin, 1969.
• Gesta Francorum et aliorum Hierosolimitanorum (anonym)
• Guibert av Nogent, Dei gesta per Francos.
• Peter Tudebode, Historia de Hierosolymitano itinere.
• Raimond av Aguilers, Historia Francorum qui ceperunt Iherusalem.
• Charles M. Brand, «The Turkish Element in Byzantium, Eleventh-Twelfth Centuries», Dumbarton Oaks Papers 43:1-25 (1989) at JSTOR
• Magdalino, Paul, The Empire of Manuel I Komnenos, 1143–1180, 2002, Cambridge University Press, ISBN 0-521-52653-1.