TV-debatt i Norge

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

TV-debatt i Norge har pågått siden 1961, da NRK begynte med tv-sendte debatter. Siden den gang har tv-sendte debatter gjennomgått store strukturelle endringer og flere ulike programtyper har blitt testet ut. Journalistenes rolle i tv-sendte debatter har gått fra å være rene tidtakere til i stor grad å være debattledere.

Den norske tv-debattens historie[rediger | rediger kilde]

1961–1969[rediger | rediger kilde]

I etterkrigstiden fungerte nyhetsorganisasjoner mer som kanaler for de politiske partiene, heller enn som selvstendige og kritiske medier slik vi kjenner de i dag. Frem til 1981 hadde NRK monopol på kringkastingssendinger. Da innvilget regjeringen Willoch dispensasjoner til å drive nærradio og lokal-tv. I den første fasen med fjernsynssendte debatter hadde partiene og politikerne en formell og reell innflytelse på opplegget av fjernsynsvalgkampen. Partiene stod fritt til selv å velge programformat og prinsippene for deltakelse. NRKs rolle var først og fremst som tilrettelegger. Resultatet ble i 1961 to fjernsynssendte emneordskifter, en generell debatt om norsk arbeidsliv og en debatt om sosialpolitikken, etterfulgt av en spørretime med alle partiene på Stortinget. På slutten av valgkampen ble det gjennomført en partilederdebatt, der taletiden var fordelt likt mellom partiene. Under spørretimen ble ikke partienes representanter utfordret av journalister, men av representanter fra de andre partiene. Partienes representanter stilte opp med ferdigskrevne og innøvde innlegg. NRKs rolle var å passe på at representantene holdt seg innenfor den gitte taletiden.

Enkelte av programmene møtte tidlig kritikk for å være kjedelige og preget av stoppeklokketyranni. Men det var ikke lett å reformere systemet. Monopolinstitusjonen NRK hadde tradisjonelt ikke drevet selvstendig politisk journalistikk. Men under kommunevalget i 1963 testet NRK ut et helt nytt opplegg for valgsendingene, hvor det eneste formatet man beholdt fra tidligere sendinger var partilederdebatten. Nå satset man på dueller mellom partiene, hvor «alle skulle møte alle». I 1963 var fjernsynet blitt vanlig i mange norske hjem, og programmene ble populære. Duellene var lagt opp som verbale møter mellom en representant fra hvert parti, med en «møteleder» fra NRK som holdt styringen på debatten – fortsatt uten å stille kritiske spørsmål. I 1965 gikk NRK, etter flere forhandlingsmøter med partiene, tilbake til programformatene fra 1961.

Når det ikke var valgkamp sendte NRK flere politiske debattprogrammer med en skarpere profil enn under valgkampene. Et eksempel er Åpen post, hvor man debatterte om samfunnsspørsmål. Stilen i slike programmer var mer konfronterende og kritisk. Sammenlignet med slike programmer virket de politikerstyrte fjernsynsdebattene stadig mer passive og kjedelige. Man begynte å forstå behovet for kritiske, selvstendige utspørrere. Fra 1967 var NRKs journalister mer involvert i selve debatten. Den viktigste endringen kom da NRKs medarbeidere fikk ansvar for utspørringen i programmet «Partiene svarer», hvor hvert parti stilte med to representanter. Foran valget i 1967 og i 1969 ble det sendt politiske emneordskifter med representanter fra alle partiene. Foran valget i 1967 fikk alle de involverte partiene lov til å sende en presentasjon av sitt parti før selve utspørringen begynte. Dette ble droppet under valget i 1969.

Valgprogrammene på fjernsyn i 1967 var de siste som ble samkjørt med radioen. Det frigjorde fjernsynet til å kunne lage programmer på egne premisser, og man begynte å teste ut nye formater. I 1969 ble det blant annet sendt politiske innringningsprogrammer hvor seerne selv kunne stille spørsmål til partienes representanter. Perioden med politikerstyrte valgprogrammer ebbet forsiktig ut. Sakte men sikkert så man en dreining mot sterkere journalistisk involvering i programmene.

1971–1991[rediger | rediger kilde]

Fra 1970-tallet hadde NRK fullt ansvar for opplegget av fjernsynsvalgkampen. Ettersom kanalen var i en monopolstilling var de forpliktet til å levere riksdekkende, bakkesendte fjernsynssendinger. NRK-programmene hadde som hensikt å stimulere interessen for valget og gi borgerne informasjon. Det dominerende programformatet var fremdeles utspørringene. Denne posten ble som oftest kalt «Partiene svarer». Fra 1971 ble det mer fokus på at programlederne skulle få en mer selvstendig rolle. Dette ga dem muligheten til å selv avgjøre hvilke spørsmål som skulle tas opp og hvor lenge man skulle forholde seg til et tema. Journalistene fikk på denne måten ansvar for å bestemme dagsorden for programmet, og hvilke sider ved politikken som var viktig å ta opp.

Fra 1979 ble utspørringene en del av en større sending som inneholdt reportasje-innslag og dueller. Sendingene gikk under navnet «Valgrevyen» og/eller «Valg-timen». I disse sendingene så man at erfarne politikere fint kunne snakke for seg, og at de var raske til å svare på spørsmål på sekundet. Men samtidig var utspørringene kritisert for å være i overkant voldsomme, og det ble en del opprør. Et eksempel på dette var under valgkampen i 1981, der Venstre-leder Hans Hammond Rossbach ble «grillet» under det første utspørringsprogrammet. Det førte til negativ oppmerksomthet, og utspørrerne Guro Rustad og Bjørn Hansen ble anklaget for å stille for voldsomme spørsmål. Spesielt Bjørn Hansens krasse stil ble kritisert, og den tidligere lederen for Arbeidernes Pressekontor, Olav Brunvand, nyttet et møte i Kringkastingsrådets programutvalg til å kritisere Hansen. I stortingsvalgkampen i 1985 var det duellen mellom Gro Harlem Brundtland og Kåre Willoch som det ble snakket mest om.

Utover på 1970- og 1980-tallet dukket det opp flere nye partier. Dette førte til en diskusjon innad i NRK om hvilke partier som skulle få delta i valgkampsendingene. Noen av de minste partiene ble utelatt fra sendingene, og det oppsto derfor en offentlig diskusjon om hvorvidt NRK misbrukte sin makt til å påvirke velgerne ved å utelukke noen av de mindre partiene. Blant partiene som ofte opplevde å bli ekskludert var RV (nå Rødt). Hovedprinsippet gjennom 1980-tallet var at de store riksdekkende partiene ble gitt samme rettigheter samtidig som enkelte av de små ble utelukket. Store protester og kritikk mot dette førte derimot ofte til at NRK brukte skjønn og endret slike beslutninger.

NRK presenterte foran Stortingsvalget i 1989 et program som ble kalt «Folkemøter». Temaene som ble tatt opp i disse valgprogrammene var konkrete og avgrensende, og ved noen av programmene var det publikum i salen. Det ble stor suksess med folkemøtene, og publikum var strålende fornøyde. I 1991 droppet NRK utspørringene, for å heller satse på folkemøtene. Programlederen fikk en helt annen rolle, både spørsmål og holdninger var annerledes enn i utspørringsprogrammene. Det ble mer fokus på debatt med humor og ironi, uten at publikum mistet den informasjonen de trengte. Folkemøtene ble en underholdning på kveldstid, og ble mer som et show med politisk innhold.

1993–2001[rediger | rediger kilde]

I 1992 startet TV 2 opp sendingene sine, og fordi kanalen var delvis finansiert av en statlig konsesjon var det underforstått at også TV 2 skulle ha valgsendinger. Dermed var monopolet til NRK på valgsendinger forbi. Når også TVNorge bestemte seg for å sende valgsendinger under Stortingsvalget i 1993, var det plutselig tre kanaler som sendte valgprogrammer. For å møte konkurransen valgte NRK under 1993-valget å ta turen rundt i landet for å arrangere folkemøter. NRK kombinerte dette med den klassiske partiutspørringen. Også TV 2 sendte partiutspørringer, kombinert med en valgspesial av debattprogrammet Holmgang. I Holmgang var politikere og debattdeltakere plassert i et lite studio, og debatten ble ledet av en dominerende debattleder. tvNorge på sin side valgte et format som bygget på dueller mellom partiene. Noe som skulle bli mer og mer vanlig i valgsendingene i årene som fulgte. Partiutspørringene på denne tiden hadde ofte en tøff tone, og programlederne hadde ingen betenkeligheter med å avbryte politikerne. Perioden kjennetegnes også av at debattantene gjerne utfordret programlederne tilbake, ved å stille spørsmål i retur.

Rundt tusenårsskiftet valgte både TV 2 og NRK å slutte med partiutspørringene, da programformen ble sett på som utgått på dato. I stedet ble det sendt mer prateshows, der man ønsket seg høy temperatur, da det ble sett på som mest underholdende. Underholdning var i det hele tatt blitt det viktigste med programmene på tidlig 2000-tall. Spesielt TV 2s «Valgduellen» var svært underholdningspreget. Her ble to politikere satt opp mot hverandre i en tvekamp, der programlederne fungerte som dommere. Fra 2001 fikk seerne være med å stemme frem en vinner, før en mannlig overdommer til slutt avgjorde hvem som var vinneren av duellen. tv-kanalene var på denne tiden opptatt av å sette agendaen for opplegget i sendingen, men det var i praksis de store partiene som bestemte hva man skulle snakke om. Unntaket var NRKs avsluttende partilederdebatt, som fortsatt bar preg av at en skulle drøfte seriøs informasjon. Ellers gjorde meningsmålinger sin introduksjon, og disse målingene spilte en stor rolle for innholdet i valgsendingene.

Nyere tid[rediger | rediger kilde]

Nyere tids tv-debatter har vært preget av ideen at underholdning er like viktig som informasjonsformidling og debattene har fått et høyere tempo. Det eksisterer en rekke ulike sjangre, som blant annet talkshows og dueller i forskjellige varianter. Til forskjell fra de tidligste årene med fjernsynsdebatter bestemmer kanalene nå selv programformat, temaer og deltakere. Man ser derfor som regel de samme populære og mest kjente politikerne i de tv-sendte debattene, fordi de gjør seg best for «ratingen». Denne praksisen har blitt kritisert av flere, og mange mener det er en uheldig redaksjonell maktarroganse som preger valgkampsendingene. Det finnes lite data over gjennomsnittlig taletid i norske tv-debatter gjennom tidene. Noe man derimot kan konkludere med, er at det er svært sjelden politikere får snakke uavbrutt i mer enn 30 sekunder på norsk tv. Samlet sett har politikerne i dag like mye taletid som for 40 år siden. Men nå preges debattene av flere avbrytelser og mer ledende spørsmål og kommentarer fra journalistene. I valgprogrammet «Velg09!» presenterte debattlederne over 100 spørsmål eller kommentarer i løpet av en time, under den avsluttende partilederdebatten.

Hvordan skiller norske tv-debatter seg fra andre land?[rediger | rediger kilde]

I amerikanske dueller mellom presidentkandidater stilles det langt færre spørsmål fra moderators side, og debattlederne er langt mindre aggressive enn i Norge. I løpet av halvannen time stilles det cirka 40 spørsmål, oppfølgningsspørsmål og kommentarer. I amerikanske valgdebatter tildeles kandidatene taletid, og det forekommer ingen, eller svært få avbrytelser fra debattlederen.

I Storbritannia ble det for første gang gjennomført en partilederdebatt så sent som i 2010. Denne debatten var sentrert rundt 5-10 spørsmål fordelt på halvannen time. Moderator fungert kun som ordstyrer, og stilte ikke oppfølgningsspørsmål eller kom med kommentarer, slik som norske debattledere gjør.

Den svenske varianten er mer lik den norske. Under den avsluttende partilederdebatten på SVT kommer moderator med 136 spørsmål, oppfølgningsspørsmål og kommentarer i løpet av to timers debatt. Likevel fungerer cirka 80 av disse kun som ordstyring, hvor moderator nevner navn for å styre replikkvekslingen.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  • Vatnøy, E. (2010) Velg! 09. Journalistikk og retorikk i norsk valgkamp. 1. utg. Oslo: Civita. 
  • Allern, S. (2004) Fra politikermakt til journalistmakt. I: Aardal, B., Krogstad, A., og Narud, H.M. red. I valgkampens hete. Oslo: Universitetsforlaget, s. 141–166.