TMD

Temporomandibulær dysfunksjon (TMD) er en samlebetegnelse på akutt eller kronisk inflammasjon idet temporomandibulære ledd som forbinder underkjeven til hodeskallen. Dysfunksjonen med sine symptomer kan føre til kraftig smerte og bevegelseshemming. Pga. at tilstanden beveger seg inn i flere profesjonsområder, derav tannlege, nevrolog, kiropraktor, fysioterapeut og psykolog, finnes det flere ulike måter å angripe problemet på.

TMJ, eller kjeveleddet, kan inneha mange av de tilstander som man ellers finner i andre ledd i kroppen. Det være seg ankylose, artritt, artrose, traume, dislokalisering og neoplasi.

Symptomer på TMD

Symptomer på TMD kan variere kraftig og være svært komplekse. Ofte vil vi finne et klinisk bilde med kombinasjon av flere symptomer fra flere TMJ-komponenter: Muskler, nerver, ligamenter, bein, bindevev og tenner. Øresmerter assosiert med hevelse i omliggende vev er også et tegn på TMD.

Muskler

Muskulære symptomer er de vanligste tegn på tilstanden. De to vanligste observasjoner er smerte og dysfunksjon. Dysfunksjon kan manifestere seg som trismus, begrenset gapeevne, og graderes fra mild til alvorlig. I milde former kan dette beskrives som lyder fra leddet ved åpne- og lukkebevegelse. Dette kan skyldes overbelastning av muskulatur ved overdreven tygging (tyggegummi, neglebiting) eller gnissing (bruxisme).

Enhver dysfunksjon i muskulatur kan føre til endring i tennenes okklusjon. Dette kan føre til økt belastning på enkelttenner og manifestere seg som slitasje eller til og med tannverk. Dette demonstrerer en av mange sammenhenger mellom TMJ, muskler og okklusjon.

Kjeveledd, TMJ

Anatomisk oppbygging av kjeveleddet med navngitte komponenter.

Kjeveleddet er et av kroppens mest komplekse ledd. Ulikt fra de fleste andre ledd i kroppen har kjeveleddet, i tillegg til rotasjonskomponenten, også en annen komponent, nemlig translasjon langs tuberculum articulare. Slitasje på både bein og brusk er vanlig å observere ved TMD. Klikking og krepitasjon fra kjeven, sammen med devierende åpne- og lukkebevegelse er en naturlig følge dersom leddhodet har feil posisjon. Dette fører til at bruskskiven som ligger mellom leddhodet og kraniet blir forskjøvet, enten anteriort eller medialt.

I et friskt ledd vil ikke noen av kontaktflatene (bein og brusk) ha aktive smertereseptorer. Smerter vil derfor komme fra omliggende vev. Dersom smerten kommer fra selve leddet vil reseptorer automatisk begrense kjevens bevegelse. Videre kan kronisk inflammasjon gi konstante smerte, også når kjeven ikke er i bevegelse.

Pga kjeveleddets nærhet til øret, kan TMJ-smerte ofte bli blandet med smerter fra øret. Disse smertene er rapportert i svært mange tilfeller, og vanligste klage er øreverk. Alvorlig TMD kan i enkelte tilfeller føre til sekundær øreverk. Adekvat behandling kan i disse tilfellene lindre symptomer fra øret, eksempelvis smerter/øresus. På tross av slike kliniske funn, er det mange klinikere som betviler at TMD-behandling kan lindre symptomer fra øret.

Tenner

Feil med tenner og okklusjon kan bidra til å utvikle/forverre TMD. Tannmobilitet og tanntap kan komme grunnet økt muskulær aktivitet og vice versa. Slike endringer i okklusjon kan føre til at sammenhengen mellom tenner, muskler og ledd endres. Inflammasjon i tannens pulpa, pulpitt, kan også komme dersom tannslitasjen er ekstrem.

Utløsende faktorer

Mange eksterne faktorer kan utøve unødig stress på TMJ. Blant disse er:

Ekstrem åpning av kjeven utover bevegelsesgrenser kan skape stress. Aggressiv eller gjentatt lateral eller prutruderende bevegelse, nattlig eller under fysisk aktivitet kan føre til malokklusjon og muskelbelastning. Dette kan også skyldes:

1. Endret okklusjon grunnet uteblitt tannbehandling eller traumer.
2. Talevaner som gir unormal kjevebevegelse.
3. Overdreven tygging av tyggegummi eller negler.
4. Overdreven kjevebevegelse i forbindelse med fysisk aktivitet.
5. Repetert ukontrollert kjevebevegelse i forbindelse med bruxisme.
6. Konsum av store matvarer.

Noen nylige studier har i tillegg avdekket en statistisk sammenheng mellom TMD og whiplash-skade, samt bipolare lidelser.

Behandling

Restaurering av tannsettets okklusjon

Dersom okklusjonen er kompromittert grunnet uteblivende tannbehandling, periodontal sykdom eller traume, må adekvat okklusjon gjenvinnes gjennom restorativ behandling.

Smertelindring

En initiell behandling med tilpasset, hard bittskinne vil i mange tilfeller gi smertelindring, samt gjenvinne tapt funksjon i kjeveleddet. Noen ganger er situasjonen så akutt at det ikke lar seg fremstille en slik skinne. Da vil muskelavslappende og/eller smertestillende medikamenter benyttes for å komme i gang med bittskinnebehandling. Såkalt varm/kald behandling kan også myke opp muskulatur og gi økt blodtilstrømming til leddet, og derfor gi lindring av smerte.

Langtidsbehandling

Før en går i gang med å gjennombygge okklusjon er det viktig at det foretas en grundig undersøkelse og kartlegger alle faktorer som kan spille en rolle for TMD. Dette innebærer en grundig pasienthistorie, samt en grundig undersøkelse hos tannlege. Denne bør kartlegge varighet og omfang av symptomer, samt tidligere behandlinger og dets effekter. Medisinske funn, tidligere traumer og kartlegging av uvaner kan spille en viktig rolle. Unormal føring av underkjeven kan ha stor påvirkning av muskulatur. Dette kan for eksempel være gnissing, neglebiting eller annen uvane der det bites kant-i-kant. I slike tilfeller vil palpering av muskulatur være smertefullt.

En flat, heldekkende bittskinne i underkjeven vil ofte kunne gi lindring av muskulære symptomer, samt spare tannslitasje. Dette vil også i de fleste situasjoner gi en positiv effekt på leddhodets plassering i leddet. I noen tilfeller må det lages en reposisjoneringplate for å få tilstrekkelig effekt i leddet.

Eksterne lenker

• (en) Temporomandibular joint dysfunction – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Oppsummert forskning fra Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten: Effekt av kirurgisk behandling for personer med temporomandibulær dysfunksjon
• Oppsummert forskning fra Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten: Diagnostikk av temporomandibulære tilstander