Systemisk veiledning

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Systemisk veiledning er en veiledningstilnærming som retter oppmerksomheten mot bevisstgjøring av hvordan mennesker påvirker og påvirkes av sine omgivelser.

Kjennetegn[rediger | rediger kilde]

I systemisk veiledning vil man være opptatt av å kartlegge kommunikasjon og samhandling mellom personer og organisasjoner og finne ut av hvilken påvirkning de utøver på hverandre. Denne veiledningstilnærmingen bygger blant annet på ideer hentet fra Gregory Bateson og Urie Bronfenbrenner. Her blir mennesket beskrevet som en del av et sosialt system og relasjonene mellom personer blir fremhevet som viktige (Skagen 2004:89). I norsk sammenheng har systemisk veiledning blitt preget av refleksjonstradisjonen. (Gjems 1995) De sentrale begrepene i systemteorien slik den forstås i veiledningstradisjonen, er helhet, relasjoner og sirkularitet (Skagen 2004:90).

Helhet[rediger | rediger kilde]

Begrepet helhet viser til en forståelse der man tenker seg at alle fenomener i verden henger sammen. Hvis vi ønsker å forstå oss selv og andre mennesker, må vi gå ut fra at det skjer en gjensidig påvirkning. Handlinger og reaksjoner hos noen mennesker kan forstås som respons på handlinger hos andre mennesker. Handlingene til enkeltpersonene vil påvirke alle i organisasjonen (Skagen 2004:90).

Relasjon[rediger | rediger kilde]

De som deltar i en veiledning vil også alltid inngå i en relasjon med hverandre. I en organisasjon vil det dessuten kunne være relasjoner mellom veiledere, mellom ledelsen og veiledere og mellom veiledere og veisøkere. Selv om ikke alle deltar disse deltar direkte veiledningen vil disse relasjonene kunne påvirke hvordan veiledningen foregår (jmf. Bronfenbrenner). Det vil også være relasjoner mellom institusjoner og organisasjoner. Når et problem skal løses, er det ikke nok bare å trekke inn de personene som er direkte involvert. Andre relasjoner også kunne være av stor betydning (Skagen 2004:90).

Sirkularitet[rediger | rediger kilde]

Eksempel på sirkularitet

Begrepet sirkularitet blir brukt for å understreke at det alltid vil være en sammenhengen mellom de forskjellige delene i veiledningens saksforhold. I daglig kommunikasjon vil det for eksempel kunne være et problem at vi i for stor grad tenker over våre handlinger i form av årsak-virkning. Slik tenkning om årsaksforhold bidrar derfor til å belyse et saksforhold på en for enkel måte (Skagen 2004:90).

I systemisk veiledning liker man derfor ikke ”hvorfor-spørsmål” fordi det impliserer at det finnes en bestemt årsak og en virkning. (”Hvorfor gjør du det?). En alternativ sirkulær årsakssammenheng forholder seg i større grad til vårt eget bidrag inn i et samspill. Et viktig poeng hos Bateson er hvordan vi punktuerer et samspill. Når vi punktuerer, ”stopper” vi samspillsprosessen og sier noe om hvordan vi tolker samspillet, og hva som er årsakene til det som skjer mellom samspillspartnere. ”Læreren kjefter fordi elevene bråker” kan, som vi har sett, like gjerne tolkes som ”Elevene bråker fordi læreren kjefter”. Begrepet punktuering innfører ideen om at hendelser og samspill også kan forstås på andre måter. Hvis vi punktuerer samspillet annerledes, kan vi få en annen forståelse av samspillet (Carson og Birkeland 2009: 92-94).

Et innholds- og relasjonsnivå[rediger | rediger kilde]

[hvem?]Både tenke over innholdet i veiledning, men parallelt reflektere over veiledningsrelasjonen og samtaleforløpet. Veiledningssamtalen har to nivåer; både samtalens innhold og relasjonen mellom veileder og veisøker. Som veileder må du holde fokus på begge nivåene samtidig. Du må være engasjert i samtalens innhold, med andre ord ha en nærhet til saken. Samtidig må du ha en viss distanse til veiledningens innhold, som gjør at du kan tenke over hvordan samtalen forløper.

Spørsmålsteknikker i systemisk veiledning[rediger | rediger kilde]

Du har tenkt på en annen måte enn du gjorde før. Når vi søker veiledning finner vi ingen vei ut av en fastlåst situasjon. Vi gjør mer av det samme. Et virkemiddel kan være å bruke sirkulære spørsmål for å forsøke å generere andre ordens endring Jmf. Watzlawick (1974) I systematisk veiledning er spørsmålene delt inn i fire hovedgrupper av sirkulære spørsmål. Disse er utviklet av Milano-tradisjonen med bakgrunn i Batesons kommunikasjonsteori (Carson og Birkeland 2009: 102-103)

Spørsmål som utforsker forskjeller[rediger | rediger kilde]

Disse kan deles i fire grupper:

  • Spørsmål som utforsker forskjeller på personplan: Dette handler om forskjellige måter å reagere på i den aktuelle situasjonen. Hvem reagerer mest eller minst på det som skjer? Hva er forskjellen på din måte å reagere på og de andres måte?
  • Spørsmål som utforsker forskjeller på relasjonene mellom de aktuelle personene: Eksempler på spørsmål: Hvordan vil du beskrive disse relasjonene? Hva er forskjellen på din relasjon til dine to assistenter?
  • Spørsmål som utforsker forskjeller i meninger, ideer, verdier og motiver: Eksempler på slike spørsmål: Hvordan tror du de enkelte personene tenker om situasjonen? Hva er forskjellen på din måte å tenke på og assistents måte?
  • Spørsmål som utforsker forskjell mellom nåtid og fremtid: Har person A reagert på samme måte overfor person B tidligere? Hvis ikke, hvordan har person A reagert tidligere?

Alle disse spørsmålene skal bidra til å få fram informasjon som kan gi veisøker et utvidet perspektiv på egen virksomhet.

Effektspørsmål: å tenke mer over gjensidig påvirkning[rediger | rediger kilde]

Vi påvirker andre mennesker og de påvirker oss. Det er det som ligger i gjensidighetsprinsippet. Hensikten med spørsmålene er å øke veisøkerens erkjennelse av den gjensidige påvirkningen: ”Da du la fram ditt forslag til endring, hvordan reagerte de andre i personalgruppen? Hvordan reagerte du på deres innvendinger?”

Triadiske spørsmål: å kunne observere seg selv utenfra[rediger | rediger kilde]

En videreføring av effektspørsmålene. Hensikten er at disse spørsmålene skal fokusere på hvordan en tredje part reagerer på samhandlingen mellom de to andre: ”Hvordan tror du barna reagerer på forholdet mellom deg og assistentene?” Veileder skal hjelpe veisøker til å kunne ta et ”utvendig perspektiv”, til å kunne bli sin egen observatør. (ibid: 105)

Hypotetiske spørsmål: overveie alternative muligheter[rediger | rediger kilde]

Dette er framtidsspørsmål som skal stimulere veisøker til å overveie alternative muligheter: Hvordan vil det være for deg at vedkommende sa opp jobben sin? Hva må til for at du og assistenten skal komme til enighet? Hvilke alternative muligheter ser du nå? Dersom dere skulle få til en endring, hvordan ville situasjonen se ut? Hva hindrer deg/dere i å gjøre dette? (ibid: 105)

Se også[rediger | rediger kilde]

Skandinaviske tenkere som baserer seg på systemteori:

Relevante begreper:

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Carson, Nina og Åsta Birkeland (2009). Veiledning for førskolelærere. Kristiansand: Høgskoleforlaget
  • Gjems, Liv (1995) Veiledning i profesjonsgrupper. Oslo: Universitetsforlaget. Hele boken
  • Skagen, Kaare (2004) I veiledningens landskap. Kristiansand: Høgskoleforlaget.