Symra (Ivar Aasen)

Symra
Forfatter(e)		Ivar Aasen
Sjanger		Diktsamling
Utgitt		1875

Symra er en diktsamling av Ivar Aasen og den eneste utgitt i hans levetid. Den ble utgitt i 1863 og fullført i 1875. Den besto av flere sangbare dikt, og inneholdt flere som senere skulle bli folkeeie. Blant diktene inkludert i Symra er diktet «Nordmannen», som regnes som Norges andre nasjonalsang.

Ivar Aasen.

Bakgrunn

Se også: Ivar Aasen

Ivar Aasen var en norsk språkforsker og dikter fra Ørsta på Sunnmøre. Han vokste opp på en isolert gård i Hovdebygda, og ble tidlig foreldreløs. Aasen gikk ikke på skole, og ble tidlig satt i gårdsarbeid av sine eldre søsken. Ettersom han ikke hadde noen venner som barn, brukte han mye av tiden sin til å lese i de få bøkene som familien hadde. Aasen egnet seg dårlig til gårdsarbeid, men tok til seg lærdom svært lett. Han studerte blant annet familiens bibel, salmebøker og huspostill. I tillegg vokste han opp bare tre kilometer fra gården Eksnet, der Sivert og Rasmus Aarflots boksamling lå oppbevart. Aarflot hadde blant annet tidligere gjort observasjoner om hvordan sunnmørsdialekten og norrønt var beslektet. Gjennom lesingen ervervet Aasen seg store språkkunnskaper, og lærte seg norrønt, fransk, engelsk og latin. Ettersom han aldri gikk på skole, var Aasen fullstendig selvlært.

Første gang Aasen fikk noe som kunne ligne på en form for utdanning, var da han ble ansatt som huslærer i husholdet til prost Hans Conrad Thoresen i Herøy. Thoresen oppdaget tidlig at Aasen hadde en spesiell begavelse, og begynte å gi han videreopplæring. Her lærte Aasen seg tysk, grammatikk, latin, historie og dikting. Da Thoresen senere tilbød seg å hjelpe Aasen med å få seg en akademisk utdannelse, avslo han og begrunnet med at han ville se hvor langt han kunne nå uten skolegang. Etter dette var han lærer hos kaptein Ludvig Daae (Thoresens svoger) på Solnør, der han blant annet var lærer for den senere stortingsrepresentanten og statsråden Ludvig Daae. Under dette oppholdet utviklet Aasen et vennskap med den unge Daae, før han i 1842 la ut på sin første reise for å kartlegge norske dialekter.

Aasen var svært interessert i konflikten mellom P.A. Munch og Henrik Wergeland om hvordan det norske språket burde se ut. Wergeland mente at nordmenn måtte lage det nye norske språket ved å fornye dansken. Munch mente derimot at dansk måtte forbli dansk, og at det nye norske språket i stedet skulle være basert på norske dialekter og gammelnorsk. Etter dette begynte Aasen å studere sin egen sunnmørske dialekt, og ble overrasket over likhetene mellom den og islandsk. I en alder av 22 år, ga han i 1836 ut det programmatiske essayet Om vort Skriftsprog.

Etter å ha imponert biskop Jacob Neumann med manuskriptet til sin grammatikkstudie Den søndmørske Dialekt, ble han innlemmet i Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab. Gjennom dette fikk han penger til å kunne reise rundt å studere dialekter, i tillegg til at han ble en del av det lærde miljøet i Bergen. Han ble spesielt fascinert av kunnskapen til Wilhelm Frimann Koren Christie, som blant annet hadde drevet dialektstudier selv. Ifølge Christie var den «Bergenhusiske» dialekt den dialekten som var likest gammelnorsk.

Det norske Folkesprogs Grammatik.

Allerede i Om vort Skriftsprog, lanserte Aasen konseptet om et nytt norsk skriftspråk som var basert på dialekter. Hans mål med dette språket skulle være å lage et språk som skulle være så likt gammelnorsk som mulig. I perioden 1843–1847 var Aasen på reise rundt i landet for å studere dialekter. Han valgte å fokusere mest på Vestlandet, ettersom det var her han trodde han kom til å finne de dialektene som var minst påvirket av dansk. Dette førte til at han tilbrakte mye tid steder som Sogn, Gulen og Nordhordland. I løpet av sine studiereiser, i perioder på over 20 år, var Aasen innom 250 kommuner (Etter kommuneinndelingen fra 1995) over store deler av landet. Under reisene sine studerte Aasen ulike norske dialekter nøye, slik at han kunne klare å sette dem sammen til et nytt norsk språk. Det var ut ifra dette arbeidet at landsmålet ble født.

Første gang Aasen lanserte sitt nye språk for offentligheten, var ved lanseringen av Det norske Folkesprogs Grammatik. Her skrev han om blant annet orddanningen, bøyningsformene og likhetene mellom de ulike dialektene. I 1850 ga han ut boken Ordbog over det norske Folkesprog. Boken var på mer enn 25 000 ord, og P.A. Munch kalte boken for et nasjonalt mesterverk. Etter hvert begynte Aasen å bruke definisjonen landsmål for å beskrive sitt nye sammensatte språk, og i 1853 utgav han boken Prøver af Landsmaalet i Norge. I denne boken brukte han den grammatikken han hadde kommet fram til var den beste, og var sammensatt av hans favorittdialekter. Boken var stort sett basert på dialektene fra Voss, Sogn og Hardanger, og senere brukte han elementer fra Hallingdal. Det var standaren satt i denne boken Aasen stort sett skulle holde seg til resten av livet.

Aasens arbeid med å utvikle landsmålet ble så godt som rundet av på midten av 1860-tallet. I 1856 ga han ut Norske Ordsprog, som inneholdt ordtak han hadde fått med seg på sine reiser gjengitt på landsmål. Etter dette begynte produksjonen å gå tregere for Aasen. Gjennom 1850-årene jobbet han med å utvikle en egen dramatikk for landsmålet, men denne prosessen tok mye lenger tid enn han først ventet. Han brukte blant annet over et år på kapitelet om bøyningsformer. Boken ble til slutt utgitt i 1864 som Norsk Grammatikk.

Da Aasen hadde ferdigstilt landsmålet hadde den originale entusiasmen for prosjektet dødd. Han fikk beholde stipendet sitt livet ut, men også i akademiske sirkler var prosjektet blitt kjedelig. Da han lanserte ideen tidlig på 1840-tallet, var nasjonalromantikken i frammarsj. Da det ble ferdigstilt over 20 år senere, var nasjonalromantikken gått litt ut på dato. Til og med tidligere støttespillere, som P.A. Munch, hadde gått bort fra ideen. Han mente blant annet at Aasen ikke hadde jobbet hardt nok med å gjenopplive flere deler av gammelnorsk, ettersom Aasen bare ønsket å inkludere elementer som hadde overlevd i norske dialekter. På grunn av disse endringene gikk salgene mye tregere, og landsmålet ble bare en gammel ide fram til den kom tilbake på 1880-tallet.

Innhold, Nordmannen og kulturarven

Symras forside.

I 1863 ga Aasen ut diktsamlingen Symra, originalt under navnet Symra, Tvo Tylvter med nya Visor. Dette var den eneste diktsamlingen han ga ut mens han levde. Symra ble regnet som et bevis at det var mulig å bruke landsmål som skriftspråk, og var den første diktsamlingen skrevet på landsmål. Den ble utgitt anonymt, og bar bud om en nasjonal sommer i åndslivet. Samlingen har siden blitt regnet som en av de klassiske bøkene innen nynorsk litteratur.

Symra tar for seg temaer om årstidene, tradisjoner, landet, historien og menneskelivet. Samlingen inneholder dikt som handler blant annet om naturen, arbeid, kjærlighet, sannhet og tro. Det ble lagt opp til at diktene i samlingen skulle synges, og mange av dem var dikta til kjente toner. De ble sunget som viser, og rundt halvparten av dem ble senere omgjort til sanger som enda synges i dag. Aasen skrev om samlingen en gang, i 1867, før han ga ut den endelige utgaven i 1875. Samlingen består av 24 dikt, pluss for- og etterstev.

Den tredje og endelige utgaven av Nordmannen, slik den ble utgitt i 1875.

Diktene bygger i stor grad på kjente folkeviser, gamle ordtak og ulike folkelige uttrykk. Mange av de ordtakene han brukte var basert på de samme han hadde samlet inn o gitt ut. Diktene holder seg til den formen for stev som blir kalt nystev, som Aasen var en av pionerene for. Samlingen var dypt preget av et nasjonalromantisk slør, ettersom Det utvilsomt mest kjente diktet fra samlingen er «Nordmannen», populært kjent som Millom bakkar og Berg. Denne har i ettertid blitt kjent som Norges andre nasjonalsang, og er en av få sanger som flesteparten av nordmenn. Andre kjente dikt som ble utgitt i Symra inkluderer «Gamle Norig», «Gamle grendi» og «Dei Gamle Fjell». I alle tre utgavene var «Nordmannen» dikt nr. 3, etter «Fyrestev» og «Gamle Norig». I «Nordmannen» valgte Aasen å legge vekk alle de avanserte dialektordene han hadde samlet inn, og skrev den heller på en mer universalt forstått versjon av landsmålet. Diktet forteller om hvordan landet ble tatt i bruk og bosatt, hvor viktig kysten har vært for utbyggingen av den norske sivilisasjonen, og til slutt hvorfor Norge er et bra sted å leve. «Nordmannen» er sterkt preget av den patriotismen fra nasjonalromantikken som Aasen representerte, og ble kalt for det fineste gullsmedarbeidet av Bjørnstjerne Bjørnson.

Ifølge Aasen-viteren Terje Aarset er Symra mor til de norske sangbøkene. Aasen mente at dikt var stykker som skulle synges, og derfor var ordet «visor». Han ønsket at stykkene han skrev skulle kunne synges og framføres på scener samt på folkemunne, rundt om hele landet. Melodien til «Nordmannen» ble komponert av Ludvig Mathias Lindeman i 1870, og som har blitt brukt siden. Aasen komponerte også selv melodier til diktene sine, og de melodiene som brukes til «Gamle grendi» og «Dei vil alltid klaga og kyta» er det Aasen som har komponert.

I 1995 ble lytterne til Nitimen i NRK P1 utfordret til å til å kåre Norges nasjonalvise. I denne kåringen kom «Nordmannen» på andreplass, bare bak Alf Prøysens «Du ska få en dag i mårå». «Nordmannen» forblir til den dag i dag et viktig nasjonalsymbol for Norge, og har blitt spilt inn en rekke ganger. Blant artistene som har spilt den inn er Herborg Kråkevik, Njål Sparbo, Ane Brun og KEiiNO. Per september 2025 ble den for foreløpig siste gang innspilt i 2022 av Snøstorm. Mellom 1998 og 2007 prydet «Nordmannen», sammen med Håvamål, norske førerkort med mikroskrift. Ettersom «Nordmannen» ble gitt ut tre ganger, ble det også endret på av Aasen ved flere anledninger. De gamle versene er enda i bruk av organisasjoner som Senterungdommen, Norsk Målungdom, Natur og Ungdom, Sosialistisk Ungdom og Rød Ungdom. Diktet, inkludert de eldre strofene, ble hyppig brukt av Nei-bevegelsen under folkeavstemningen om norsk EU-medlemskap i 1994.

Referanser

Autoritetsdata