Symmachus
| Symmachus | |||
|---|---|---|---|
 Symmachus. Mosaikk fra Sant’Agnese fuori le mura, midten av 600-tallet. | |||
| Født | ca. 460[1] Sardinia[1] | ||
| Død | 19. juli 514[2][3] Roma[1] | ||
| Beskjeftigelse | Katolsk prest, forfatter | ||
| Embete |
| ||
| Gravlagt | Peterskirken | ||
Symmachus (gresk for «forbundsfelle»[4]) var født på Sardinia og døde 19. juli 514 i Roma. Han var biskop av Roma, dvs. pave.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Symmachus ble døpt i Roma og var først erkediakon under pave Anastasius II. 22. november 498 blev Symmachus valgt til biskop av Roma ved et kirkemøte i Laterankirken. Men senere samme dagen samlet et mindretall av den romerske geistlighet seg i Santa Maria Maggiore. De støttet seg til det byzantinske rike og valgte Laurentius til motpave.[5] Trolig var han erkepresbyter ved Santa Prassede-kirken[6] like ved Santa Maria Maggiore. Den endelige avgjørelsen avhang likevel av den østgotiske kongen Teoderik den store, som på bakgrunn av flertallets beslutning valgte å støtte Symmachus.[7]
Anklaget[rediger | rediger kilde]
I 501 ble Symmachus av senatoren Rufius Postumius Festus, som støttet Laurentius, anklaget for å ha feiret påske 25. mars etter den gamle romerske kalenderen, og ikke den 22. april etter den alexandrinske.[8] Kong Teoderik innkalte da Symmachus til Ravenna for å forklare seg. I Rimini oppdaget paven hva han var beskyldt for. Ettersom han ikke anerkjente kongen som domsmyndighet, dro han uten videre tilbake til Roma. Her anklaget motstanderne ham for utukt og misbruk av kirkens eiendommer. De hadde beslaglagt Lateranpalasset, slik at paven bles tvunget til å bo ved Peterskirken som lå utenfor bymuren. Symmachus' tilhengere forfattet fire apokryfiske skrifter, kjent som «de symmakiske forfalskningene» til støtte for hans påstand om at han ikke kunne dømmes av noen domstol bestående av andre biskoper.[5] Dette ble starten på fire år med kaos og gatekamper mellom Symmachus' og Laurentius' tilhengere.[9]
Teoderik sendte biskop Peter fra Altinum for å administrere Romerkirken i Symmachus' sted. Biskop Peter ankom Roma, men tok snart parti for Laurentius, slik at Teoderik så seg nødt til å avsette ham. Våren 502 samlet biskopene seg til kirkemøte i Santa Maria in Trastevere. Symmachus sa seg villig til å lytte til biskopene om han ble gjeninnsatt som pave. Det sa Teoderik nei til; han ville først ha en granskning av anklagene mot Symmachus. Et nytt kirkemøte ble berammet, og i september 502 samlet biskopene seg i Santa Croce in Gerusalemme,[10] der mindretallet leste opp anklagene mot paven. Symmachus hadde ønsket å gå fra Peterskirken til Santa Croce for å forsvare seg; men underveis ble han angrepet av sine motstandere og mishandlet så han med nød og neppe kom fra det. Flere prester i følget hans ble drept eller alvorlig såret. Goterne som Teoderik hadde sendt, lovet å sørge for en pålitelig eskorte; men nå våget ikke paven seg ut, selv om kirkemøtet inviterte ham tre ganger. Biskopene anmodet kongen om å få dra hjem, og anførte at det ikke fantes presedens for å la en pave dømmes av andre biskoper.[5]
På kirkemøtet 23. oktober 502 ble det fastslått at en avgjørelse måtte overlates til Gud; paven selv var å anse som uskyldig og kunne gjenoppta sine forpliktelser i kirken. Dette ble underskrevet av 75 biskoper, hvorav mange dro hjem etterpå. Teoderik var ikke tilfreds med slik unnfallenhet, og Symmachus' motstandere tilkalte Laurentius fra Lateranpalasset der han hadde oppholdt seg, mens Symmachus holdt seg på motsatt kant av Roma, ved Peterskirken. Til sist tok patriarken Dioskoros av Alexandria affære og fikk overtalt kong Teoderik til å støtte Symmachus.[11]
Deretter trakk Laurentius seg tilbake under beskyttelse av patrisieren Festus.[7]
Senere år[rediger | rediger kilde]
Symmachus fikk støtte fra sin slektning, konsulen Quintus Aurelius Memmius Symmachus, som ble henrettet i 526 på grunnlag av en anklage om forræderi mot kong Teoderik. Hans datter Rusticiana var gift med Boethius, som var blitt henrettet i 524.[12]
Symmachus fikk reist en basilika til minne om Martin av Tours, muligvis på stedet der den nåværende kirken San Martino ai Monti står.[13]
Etter sin død ble Symmachus helgenkåret og feires på sin dødsdag 19. juli.[8]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b c Dizionario Biografico degli Italiani, www.treccani.it[Hentet fra Wikidata]
- ^ BeWeb, BeWeB person-ID 3403, besøkt 13. februar 2021[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.newadvent.org[Hentet fra Wikidata]
- ^ https://en.wiktionary.org/wiki/σύμμαχος
- ^ a b c https://www.newadvent.org/cathen/14377a.htm
- ^ [1] Mary M. Schaefer: Women in Pastoral Office: The Story of Santa Prassede, Rome
- ^ a b https://www.britannica.com/biography/Laurentius
- ^ a b http://www.katolsk.no/biografier/historisk/symmachu
- ^ https://www.britannica.com/biography/Saint-Symmachus
- ^ https://www.santacroceroma.it/en/
- ^ [2] Aubrey Attwater:A Dictionary of Popes
- ^ [3] Noel Harold Kaylor og Philip Edward Phillips: A Companion to Boethius in the Middle Ages
- ^ https://corvinus.nl/2018/02/08/rome-san-martino-ai-monti/
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Eckhard Wirbelauer: Zwei Päpste in Rom. Der Konflikt zwischen Laurentius und Symmachus (498–514) (Quellen und Forschungen zur antiken Welt; 16). Tuduv, München 1993, ISBN 3-88073-492-5 (zugl. Dissertation, Universität Freiburg/B. 1992).
- (de) Ekkart Sauser: «Symmachus» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 11, Herzberg 1996, ISBN 3-88309-064-6, sp. 359–363.
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
 |
Forgjenger: Anastasius II |
Pave (liste over paver) |
Etterfølger: Hormisdas |