Symfoni nr. 2 (Valen)
| Symfoni nr. 2 | |||
|---|---|---|---|
| Op. 40 Symfoni av Fartein Valen | |||
| Periode | Modernismen | ||
| Komponert | 1941–1944 | ||
| Premieredato | 28. mars 1957 | ||
| Typisk lengde | 25 minutter | ||
| Satser/akter | 4 | ||
Symfoni nr. 2, opus 40 av Fartein Valen er et orkesterverk i fire satser fra 1944. En av inspirasjonskildene til symfonien var Rembrandts maleri «Kristus i Emmaus».
Besetning[rediger | rediger kilde]
.jpg)
Verket er skrevet for et orkester bestående av 2 fløyter, 2 oboer, 2 klarinetter, 2 fagotter, 2 valthorn, 1 trompet, 1 trombone, pauker og strykere.
En typisk framføring varer rundt 25 minutter. Verket er tilegnet Hugo Lous Mohr og er utgitt på Harald Lyches Musikkforlag.
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Symfoni nr. 2 ble skrevet i Valevåg under andre verdenskrig. Krigsårene var en tung tid for Valen. Han isolerte seg nærmest i sitt hjem i denne perioden og beveget seg ikke utenfor bygdegrensen før i 1947. I likhet med resten av befolkningen var han påvirket av krigsforholdene med varerasjonering og varemangel, og han ga i sine brev uttrykk for frustrasjon over krigens grusomheter. En tragedie som rammet lokalsamfunnet spesielt hardt var fiskebåten MK «Blia»s forlis i november 1941. Båten var på vei fra Bømlo til Shetland med 43 norske motstandsfolk og flyktninger. Ingen overlevde.[1]
Valen hadde egentlig ikke tenkt å skrive flere symfonier etter at han hadde gjort ferdig sin første symfoni i 1939. Symfoniformen hadde bydd på utfordringer for ham, og han følte seg derfor ferdig med dette formatet. I 1941 begynte likevel idéen om en ny symfoni å melde seg på. Da hadde han i mellomtiden fullført tre av sine viktigste komposisjoner: «Ode til ensomheten», opus 35, Konsert for fiolin og orkester, opus 37 og Pianosonate nr. 2, opus 38. Arbeidet på Symfoni nr. 2 startet i november 1941 og verket var ferdig i januar/februar 1944 med unntak av litt renskriving.
Symfonien ble uroppført først etter Valens død, i Universitetets Aula i Oslo den 28. mars 1957 av Filharmonisk Selskaps Orkester under ledelse av Odd Grüner-Hegge.
Verket[rediger | rediger kilde]
Symfoni nr. 2 er skrevet i fri tolvtoneteknikk. Men i likhet med hans øvrige symfonier står symfonien formmessig godt plantet i en klassisk-romantisk tradisjon. Valen benytter klassiske satstyper som sonatesatsform og sonaterondoform, riktig nok med noen modifikasjoner, og symfonien har i likhet med den klassisk-romantiske symfonien fire satser.
Første sats: «Allegro con brio»[rediger | rediger kilde]
Første sats, «Allegro con brio», er en dramatisk sats med store dynamiske kontraster. Uttrykket er sterkere enn vanlig til Valen å være, men det finnes ingen kilder som indikerer hva som har vært inspirasjonskilden til denne satsen. Berit Kvinge Tjøme hevder imidlertid i sin bok at man «med stor sannsynlighet» kan anta at satsen er et uttrykk for den «fortvilelse og [det] raseri» som Valen må ha følt over krigens tragedier.[2] Tjøme sikter til forliset av «Blia», som skjedde nøyaktig én uke før Valen skrev ned de første skissene til førstesatsen.
Formmessig benytter Valen sonatesatsform, og satsen begynner direkte på hovedtemaet i førstefioliner:
Hovedtemaet har en oppadstrebende bevegelse i motsetning til sidetemaet. Sidetemaet presenteres i klarinett I:
Andre sats: «Adagio»[rediger | rediger kilde]
Symfoniens andre sats, «Adagio», har en svært rolig og lyrisk karakter og kan nærmest gi pastorale eller religiøse assosiasjoner. Taktarten er 6/8 som i en barokk siciliano.
Denne satsen er ifølge Olav Gurvin inspirert av Rembrandts maleri «Kristus i Emmaus». Gurvin forteller at Valen hadde en reproduksjon av dette bildet stående på sitt skrivebord. Valen var spesielt fascinert av søyleportalen i bakgrunnen, som virket uendelig og nærmest ga en evighetsfornemmelse. Dessuten var Valen fascinert av uttrykket i Jesu ansikt. Ansiktstrekkene hadde for Valen «den annen skjønnhet», en skjønnhet som lå «bakenfor» og «høyere» enn det ytre.[3] «Den annen skjønnhet» var et begrep Valen hadde funnet i en av Michelangelos sonetter som også var utgangspunktet for hans orkesterstykke «Sonetto di Michelangelo», op. 17, nr. 1. For Valen uttrykte «Den annen skjønnhet» nærmest essensen av hans egen musikalske estetikk. I et radiointervju sent i livet forklarer Valen følgende:
«Når en gripes av den atonale musikken, opplever en det Michelangeo kalte for ‘den annen skjønnhet’. Vi [de atonale komponister] bruker bare teknikken for å få ‘den annen skjønnhet’ frem. [...] Den atonale musikk er likeså følt som noen annen musikk, kanskje enda mer, men riktignok på en annen måte.»[4]
Formmessig bygger satsen ifølge Kortsen på en sonaterondoform, med en hovedtemagruppe bestående av fire temaer og en sidetemagruppe.[5] Førende av temaene i hovedtemagruppen er temaet i førstefioliner:
Tredje sats: «Allegretto»[rediger | rediger kilde]
Tredje sats, «Allegretto», er symfoniens korteste sats og har scherzo-karakter. Formmessig følger den ikke en tradisjonell scherzo, men har en variasjonsrondoform basert på fire temaer.[6]
Fjerde sats: Finale: «Allegro molto»[rediger | rediger kilde]
Symfoniens siste sats, «Allegro molto», hadde Valen ifølge Gurvin planlagt å ende triumferende i likhet med første sats. Men da Valen begynte å komponere ble det annerledes. Store deler av satsen ble skrevet i julen, og satsen fikk da ifølge Gurvin en «julestemning».[3]
Ifølge Kortsen er satsen basert på en tillempet sonaterondoform med en hovedtemagruppe bestående av to kontrasterende temaer, det ene i celli fra takt 1, det andre i trompet fra takt 3, og en sidetemagruppe.[7] Tjøme tolker satsen som en avansert oppbygget dobbeltfuge basert på cello-teamet som tema 1 og trompet-temaet som tema 2.[8] De to temaene er svært ulike. Cello-temaet er basert på flyktige opp- og nedadgående løp:
Trompettemaet karakteriseres derimot av nedadgående halvnoter som understreker satsens 3/2-taktart:
Kortsen peker i sin analyse på likheten mellom dette temaet og hovedtemaet i første sats i Bruckners Symfoni nr. 3 i d-moll, også dette i solotrompet:[9]
Påvirkningen fra Bruckner er kanskje ikke helt tilfeldig da dette var en komponist Valen ifølge et radiointervju satte svært høyt, på linje med Bach.[10]
Diskografi[rediger | rediger kilde]
Bergen Filharmoniske Orkester / Aldo Ceccato (dirigent) (innspilt 1986?)
- Norway in Music CDN 31001 (CD, 1987) (+ Valen op. 41)
- Simax Classics PSC3101 (2 CD, 1992) (+ Valen opp. 30, 41, 43)
Stavanger Symfoniorkester / Christian Eggen (dirigent) (innspilt 2006)
- BIS Records BIS-CD-1632 (CD, 2008) (+ Valen opp. 18, 19, 41)
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Tjøme (2012), s. 525
- ^ Tjøme (2012), s. 526
- ^ a b Gurvin (1962), s. 138
- ^ Tjøme (2012), s. 385
- ^ Kortsen (1965), s. 249
- ^ Kortsen (1965), s. 252
- ^ Kortsen (1965), s. 254
- ^ Tjøme (2012), s. 528 ff.
- ^ Kortsen (1965), s. 255
- ^ Tjøme (2012), s. 466
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Gurvin, Olav (1962). Fartein Valen: En banebryter i nyere norsk musikk. Drammen: Harald Lyche & Co's Musikkforlag.
- Kortsen, Bjarne (1965). Fartein Valen: Life and Music. Volume 2: The Music (Analyses) (engelsk). Oslo: Johan Grundt Tanum.
- Tjøme, Berit Kvinge (2012). Trekkfuglen: Komponisten Fartein Valen. Oslo: Novus Forlag. ISBN 978-82-7099-689-6.