Symfoni nr. 1 (Valen)
| Symfoni nr. 1 | |||
|---|---|---|---|
| Op. 30 Symfoni av Fartein Valen | |||
| Periode | Modernismen | ||
| Komponert | 1937–1939 | ||
| Premieredato | 2. februar 1956 | ||
| Typisk lengde | 25 minutter | ||
| Satser/akter | 4 | ||
Symfoni nr. 1, opus 30 av Fartein Valen er et orkesterverk i fire satser fra 1939. En av inspirasjonskildene til symfonien var El Grecos maleri «Kristus på Oljeberget».
Besetning[rediger | rediger kilde]
Verket er skrevet for et orkester bestående av to fløyter, to oboer, to klarinetter, to fagotter, to valthorn, én trompet, én trombone, én tuba, pauker og strykere.
En typisk framføring varer rundt 25 minutter. Verket er tilegnet Agnes Hiorth og er utgitt på Harald Lyches Musikkforlag.
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Høsten 1937 begynte idéen om å skrive en symfoni å melde seg. Valen, på denne tiden 50 år gammel, hadde så langt kun skrevet ensatsige stykker for orkester, deriblant «Kirkegården ved havet». Ifølge Olav Gurvin følte Valen ennå at en symfoni var et for stort format for ham, og han prøvde i stedet å lage en pianosonate av stoffet.[1] Men det gikk ikke, han hørte verket orkestralt, og til slutt måtte han ifølge ham selv «bite i det sure eplet» og skrive en symfoni.
To symfonikere som sto Valens hjerte nær var Brahms og Bruckner. Bruckner var en komponist Valen nærmest satte på linje med Bach, og hans symfonier var for Valen «mesterverker».[2] At Valen hørte Bruckners Symfoni nr. 1 i c-moll i november 1937 kan ha framskyndet hans egen symfoni. For øvrig er det unektelig visse likhetstrekk mellom disse to skikkelsene: begge var mestere i kontrapunkt og begge var dypt religiøse. Dessuten kom de begge sent til symfoniformatet, Bruckners symfoni nr. 1 ble fullført i 1866 da Bruckner var 42 år gammel.
De første skissene til Valens Symfoni nr. 1 er datert i oktober 1937 mens Valen ennå bor i Oslo. I juli 1938 var første sats ferdig, og han hadde da nettopp flyttet tilbake til Valevåg for godt. De øvrige tre satsene ble skrevet i Valevåg, og i april 1939 er verket ferdig.
Valen dedikerte symfonien til maleren Agnes Hiorth som han hadde blitt kjent med i 1925 gjennom deres felles venn, komponisten David Monrad Johansen. Hiorth kom til å bli en av Valens aller nærmeste venner og støttespillere livet ut, og Valen planla å overrekke partituret til symfonien til henne på hennes 40-årsdag, 5. mai 1939. Valen skriver til Hiorth:
«Egentlig skulde du hatt partituret tilsendt til fødselsdagen, men jeg maa endnu ha det en stund for sikerhets skyld, for det kan alltid være ett og andet at rette paa. Men det skal være ditt, jeg haaber du vil ta imot det som en erindring. Du vet det er jo dig jeg har at takke for at det blev til, og for at jeg i det hele har kunnet skrive i de siste aarene.»[3]
Etter at symfonien var fullført skulle det gå nesten 17 år før den ble uroppført. Dette skjedde i Bergen den 2. februar 1956 av Musikselskabet «Harmonien»s Orkester under ledelse av Carl Garaguly, mer enn tre år etter komponistens død.
Verket[rediger | rediger kilde]
I likhet med Valens øvrige tre symfonier står symfonien formmessig i en klassisk-romantisk tradisjon. Valen benytter både klassiske formtyper som sonatesatsform og en overordnet struktur med fire satser.
Første sats: «Lento - Allegro»[rediger | rediger kilde]
Symfoniens første sats har en dramatisk karakter. Formmessig har den sonatesatsform med en kort innledning markert «Lento». Innledningen blir også gjentatt mellom gjennomføringsdelen og reprisen, og er basert på et tema i bassene (fagotter, celli, kontrabasser). Dette gir for øvrig visse assosiasjoner til første sats i Bruckners Symfoni nr. 6.
I takt 9 starter satsens hovedtemagruppe med tempobetegnelsen «Allegro». Førstefiolinene presenterer hovedtemaet:
I takt 26 presenteres sidetemaet i førstefioliner. Dette er et relativt kort tema, nærmest et motiv. Det samme gjelder epilogtemaet som blir presentert av obo i takt 43. Satsens fragmentariske temaer og polyfone temabehandling legger satsen nært opp til Valens ensatisge orkesterstykker. Tjøme ser flere likhetstrekk mellom denne satsen og Valens orkesterstykke «Kirkegården ved havet».[4] I symfonisatsene Valen kom til å skrive i tiden framover ble temaene både lengre og mer selvstendige.
Andre sats: «Adagio»[rediger | rediger kilde]
Andre sats, «Adagio», preges av en form for sakral ro. Inspirasjonen til satsen skal Valen ha fått fra El Grecos maleri «Kristus på Oljeberget» som han hadde blitt kjent med gjennom en kunstbok han hadde fått låne av Agnes Hiorth. Maleriet beskriver Jesu siste timer før han blir tatt til fange. Ifølge evangeliene drar Jesus og hans disipler etter nattverden til Oljeberget. Der forlater Jesus disiplene for å be:
«[Jesus] falt på kne og bad: 'Far, om du vil, så ta dette beger fra meg! Men la din vilje skje, ikke min.' Da viste en engel fra himmelen seg for ham og styrket ham. Og han kom i dødsangst og bad enda mer inderlig, så svetten falt som bloddråper til jorden.»[5]
Atmosfæren i bildet har nok gjort inntrykk på Valen. Ikke minst Jesu ansikt som er fylt av smerte og lidelse i det han innser hva som skal skje. Og i bakgrunnen til høyre venter folkemengden med Judas i spissen som snart skal forråde ham.
Formmessig har satsen en utvidet liedform: A-B-A'-A"-B'-gjennomføringsdel-koda
Hovedtemaet i A-delen blir presentert av obo:
Selv om El Grecos bilde neppe har blitt tolket programmatisk av Valen har enkelte foreslått at den fallende aksen mellom engelens hode og begeret i engelens venstre hånd på den ene siden og Jesu ansikt og utstrakte venstre arm på den andre siden er representert med den fallende bevegelsen i obo i begynnelsen av hovedtemaet.[6]
Tredje sats: «Scherzo»[rediger | rediger kilde]
Tredje sats har en tredelt oppbygning: Scherzo: Allegro Assai - Trio: Lento - Scherzo da capo.
Scherzoen har en frisk og lekende karakter med et karakteristisk tema i obo:
Trio-delen markert «Lento» går i 2/4-takt og er i motsetning til scherzo-delen mørk og innadvent. Etter trioen spilles scherzoen da capo.
Fjerde sats: Finale: «Allegro non troppo»[rediger | rediger kilde]
Fjerde sats har en sonaterondoform og har i likhet med første sats en dramatisk karakter. Satsen åpner med tremolo i lyse strykere før satsens hovedtema presenteres av celli:
Satsen henter også opp motivisk materiale fra de tidligere satsene, et velkjent virkemiddel i den romantiske symfonien. Satsen avsluttes triumferende av tutti orkester.
Diskografi[rediger | rediger kilde]
Bergen Filharmoniske Orkester / Aldo Ceccato (dirigent) (innspilt 1986?)
- Norway in Music CDN 31000 (CD, 1987) (+ Valen op. 43)
- Simax Classics PSC3101 (2 CD, 1992) (+ Valen opp. 40, 41, 43)
- Rune Grammofon RCD 2013 (1 CD, 2000) (+ Valen opp. 11, 20, 22, 35, 37)
Stavanger Symfoniorkester / Christian Eggen (dirigent) (innspilt 2005-2006)
- BIS Records BIS-CD-1522 (CD, 2008) (+ Valen opp. 11, 17 (nr. 1&2), 37)
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Gurvin (1962), s. 119
- ^ Tjøme (2012), s. 466
- ^ Tjøme (2012), s. 471
- ^ Tjøme (2012), s. 472
- ^ Lukasevangeliet kapittel 22, versene 41-44
- ^ Kortsen (1965), s. 232
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Gurvin, Olav (1962). Fartein Valen: En banebryter i nyere norsk musikk. Drammen: Harald Lyche & Co's Musikkforlag.
- Kortsen, Bjarne (1965). Fartein Valen: Life and Music. Volume 2: The Music (Analyses) (engelsk). Oslo: Johan Grundt Tanum.
- Tjøme, Berit Kvinge (2012). Trekkfuglen: Komponisten Fartein Valen. Oslo: Novus Forlag. ISBN 978-82-7099-689-6.